Opposisjonen i Botswana er splittet i en mengde små partier som på grunn av valgordningen ikke får stor uttelling i nasjonalforsamlingen. Opposisjonen har 7 av 40 representanter i nasjonalforsamlingen, men 46 prosent av stemmene. Det er neppe sannsynlig at valget i 2004 vil bryte regjeringspartiets rekke av valgseire. Splittelser i partiet og i hvilken grad Ian Khama aspirerer til presidentstillingen er nok mer spennende elementer i det politiske liv framover.
Mer debatt
Mens landet lenge hadde høy grad av konsensus i politikken, er det nå oftere heftig debatt. Det sivile samfunn er mer aktivt. Ett eksempel er debatten omkring pressen. Staten har reagert ømfintlig på enkelte avisers stadig sterkere kritikk. Staten gikk til annonseboikott av en avis, men dette ble senere kjent grunnlovsstridig. Den livlige debatten om en presselov på slutten av nittitallet har dukket opp igjen. Et foreliggende lovforslag vil etter manges mening skade pressefriheten.
Et annet eksempel er at Citizen Economic Empowerment har kommet kraftig inn i debatten. Hovedargumentet er at næringslivet i for stor grad er utenlandsk kontrollert, og at staten burde prioritere lokale forretningsfolk gjennom støtteordninger og i regelverket. Dette har blant annet ført til opprettelse av et konsultativt organ mellom næringsliv og stat og et organ for næringsutvikling. De som er mer opptatt av sosiale problemer, mener det er de fattige som trenger empowerment.
Sammenliknet med sitt relativt høye BNP per innbygger har Botswana en høy grad av fattigdom. Fra åttitallet til nittitallet har imidlertid andelen av familier som lever under fattigdomsgrensen gått ned. Selv om Botswana ligger bra an på de fleste internasjonale sammenlikninger av sosiale indikatorer, har den katastrofale nedgangen i levealderen på grunn av aids ført til at landet nå ligger på 126 plass i FN’s Human Development Index rangering. Et stadig tilbakevendende problem er statens forhold til den fattige og marginaliserte urbefolkningen, San. De siste årene har Botswana fått internasjonal kritikk omkring flyttingen av en gruppe San fra et område hvor det angivelig ble for dyrt å gi dem offentlige tjenester.
Botswana strir med følgene av ikke å ha tatt aids-trusselen på alvor fra begynnelsen. Det offentlige aids-organets undersøkelse i 2001 konkluderte med at 29,7 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år var hiv-smittet. Dette er høyere enn i noe annet land. 36,2 prosent av alle gravide kvinner mellom 15 og 49 er nå hiv-positive. Presidenten og mange politikere gir bastant støtte til kampen mot AIDS og mange tiltak er satt i gang. Likevel konkluderer aids-organet at tiltakene for hindring av spredning ikke ser ut til å ha hatt noen merkbar virkning.
I 2000 og 2001 var det kraftig økonomisk vekst. Dette var stort sett basert på utviklingen i diamanteksporten, men også på robust vekst i andre sektorer. Projeksjoner for 2002 ligger på nærmere 5 prosent p.a. og reflekterer framtidige svakheter i diamantmarkedet og på lengre sikt utflating i diamantproduksjonen. Kvegsektoren er fremdeles den del av næringslivet som har mest direkte innflytelse på husholdningenes økonomi. I andre sektorer som tekstil og konfeksjon er det stort sett vekst. Planene om gjøre Botswana til et finansielt senter har ikke lykkes så langt, men flere utenlandske selskaper har sagt seg interesserte i å yte finansielle tjenester med base i Botswana.
Industribyggingen har også sett tilbakeslag. En bilfabrikk satt opp for å produsere koreanske biler for eksport, gikk konkurs. Årsaken var delvis de utenlandske eiernes disposisjoner, samt konkurser og misligheter i den sørafrikanske delen av deres forretningsimperium.
Botswana har unngått å måtte låne fra IMF eller Verdensbanken og akseptere deres betingelser for makroøkonomisk politikk. Selv om landet i 70 og 80 årene fikk stor bilateral pengebistand og individuelle rådgivere nok hadde innflytelse, har Botswanas økonomiske politikk stort sett vært ”hjemmelaget”. Dette gjelder for eksempel privatisering hvor en nå har lagt opp en politikk og opprettet et privatiseringsdirektorat. I 2001 fikk landet den beste kredittvurderingen i Afrika, og i 2002 gjorde Botswana det bedre enn Japan. Dette vitner om at det føres en konservativ finanspolitikk, og at økonomien er sunn.
Politisk sett er det lite som tyder på at det kan bli særlige endringer selv om man ser lenger enn til det neste valget i 2004. Aids-krisen kan utløse sosiale spenninger som igjen kan slå ut i en endret politisk situasjon. Store valutareserver og diamantøkonomi vil kunne gi grunnlag for tiltak som kan lindre nød. Støttet av givere satser staten på at alle som trenger det skal få anti-retroviral medisin. Prøver med vaksine er også underveis.
De store sosiale og økonomiske utfordringene i framtida vil være å vinne kampen over hiv/aids. Det blir også viktig å få i gang en vekstprosess som baserer seg på flere sektorer enn diamanteksport, og som også skaper arbeidsplasser. Dette blir viktige tema for den nye utviklingsplanen som skal gjelde for perioden 2003 – 2009.
Jan Isaksen er seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt i Bergen. Han har arbeidet med økonomi og økonomisk politikk i Botswana siden 1975, sist i seks år som direktør for det nystartede Botswana Institute for Development Policy Analysis.