Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Benin

Benin beholdt såvidt sitt rykte som demokratisk foregangsland i Vest-Afrika etter et noe tvilsomt gjenvalg av president Mathieu Kerekou i mars 2001. Kerekous marxistiske ettpartistat fra 1974 kollapset i 1989 på grunn av økonomisk vanstyre, korrupsjon og den demokratiske vinden som feide over kontinentet.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Etter Kerekous kollaps i 1989 valgte et stort flertall å innføre en ny forfatning med frie valg. Kerekou stilte til valg, men tapte for Nicephore Soglo fra partiet Renaissance du Benin.

Til neste presidentvalg i 1996 gjennomgikk Kerekou en så dramatisk forvandling at han fikk tilnavnet "kameleonen". Kerekou avskrev marxist-leninismen, ble en troende protestant, opprettet et godt forhold til Verdensbanken og prediket åndelig gjenfødelse, Han vant da over president Soglo, som hadde tapt støtte etter en økonomisk nedtur, blant annet på grunn av CFA-devalueringen i 1994, og Soglos nepotisme.

Med ripe i lakken
Ved første runde i neste valg i mars 2001 fikk sittende Kerekou 45 prosent av stemmene, mens Soglo fikk 27 prosent, parlamentsformann A. Houngbedji 12,6 prosent og B. Amossou 8,6 prosent av stemmene.

Først Soglo og så Houngbedji trakk seg fra annen runde av valget på grunn av påstått valgfusk og feil i opptellingen og kalte valget en farse. Selv om det ble rapportert store uregelmessigheter i stemmeopptellingen og utstrakt stemmekjøp, ble valget godkjent av konstitusjonsdomstolen og ble heller ikke underkjent av internasjonale observatører. Men landet som startet demokratibevegelsen i Vest-Afrika med nasjonale konferanser, fikk en kraftig ripe i lakken.

Demokratiske kjennetegn
Benin har således holdt tilnærmet frie valg tre ganger siden 1990. I 2006 kan ikke Kerekou stille da han blir over 70 år. Landet har et tjuetall større partier som er delt i tre geografiske/etniske blokker: Sørvest med Cotonou og Abomey, hvor Soglo får mye av sin støtte; sørøst med Porto Novo, som støtter Houngbedji; nord som støtter Kerekou.

På FNs «Human Development Index» scorer Benin relativt høyt på demokratiske kjennetegn som valgdeltakelse, presse- og organisasjonsfrihet og bruk av fagforeninger. Staten har ikke lenger monopol på radio, tv eller presse og det finnes et utall radiostasjoner, to tv-stasjoner og et dusin dagsaviser. Det er dessuten få brudd på menneskerettigheter i landet.

Dårlige levekår
På FNs «Human Development Index» for 2001 for levestandarden i verden har imidlertid Benin sunket fra en 153. plass i 1999 til 158. plass i 2001 (av 173 land), særlig på grunn av dårlig helse og undervisning. Landet er fortsatt meget fattig.

Forventet levealder er 50 år. hiv-smittefaren er økende. Halvparten av befolkningen på seks millioner innbyggere er under 15 år. Lese- og skriveferdigheten er dårlig – 50 prosent for menn og 25 prosent for kvinner over 15 år.

Høy import, lav eksport
Benin har en av de laveste BNP per innbygger i verden. Økonomien er en typisk u-landsøkonomi basert på landbruk, særlig bomull, og handel spesielt med nabolandet Nigeria. Landet har lite industri, bare tekstil-, sement-, sukkerrør- og palmeoljefabrikk samt bryggeri, og ingen spesielle naturrikdommer. Landet mangler energi. Store forventninger knytter seg til et kraftverk ved elven Mono og til planen om en vestafrikansk gassledning fra Nigeria til Elfenbenskysten.

Asfaltert veinett fra nord til sør og øst til vest er utbygd ved hjelp av bistandspenger, likeså en moderne dypvannshavn i Cotonou som også tjener som transitthavn for Lagos, Niamey og Ouagadougou i nabolandene.

President Soglo og i mindre grad president Kerekou fulgte anbefalingene fra IMFs strukturtilpasningsprogram og det etterfølgende Poverty Reduction and Growth Program (PRSP). Mange av statsselskapene er privatisert helt eller delvis, offentlige utgifter er redusert, eksporten er økende og inflasjonen er lav. Landet nyter godt av velvilje blant internasjonale bidragsytere. En tredjedel av statsbudsjettet dekkes av utenlandske lån og gaver.

Slettet gjeld
På grunn av sin status som «svært fattig land», fikk Benin i 1996 slettet 67 prosent av sin gjeld til de større kreditorlandene i den såkalte Paris-klubben. Benin er i ferd med å kvalifisere seg til å motta ytterligere gjeldslette etter det såkalte HIPC-initiativet (Heavily Indepted Poor Countries). Det vil si at landet får slettet 90 prosent av sin gjeld hos bilaterale kreditorer.

De fleste land, inkludert Norge, har lovet å ettergi gjelden 100 prosent når disse betingelsene oppfylles. Pengene som frigis, skal benyttes til å bekjempe fattigdom. Dersom Benin også ettergis noe av sin gjeld til multilaterale organisasjoner, vil det stå bedre rustet til å møte fremtiden.

Benin har opplevd fred, stabilitet og delvis demokrati og burde ha mulighet for en bedret økonomisk utvikling. Da det ikke skjer særlig fremgang, synes det som om det er større strukturelle problemer til stede. Internasjonale konjunkturer, råvarepriser, samt kampen for bedre styresett og bekjempelse av korrupsjon vil være avgjørende for fremtiden.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe