Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Angola

Våren 2012 innledet 10-årsmarkeringen for fredsslutningen i Angola etter nær tre tiår med krig mellom regjeringsstyrkene til Folkebevegelsen for frigjøringen i Angola (MPLA) og União Nacional para a Independência Total de Angola (Unita). Freden har holdt, og økonomien har hatt enorm vekst. Samtidig fortsetter landets rikdom og politiske makt å være konsentrert hos eliten som omgir president dos Santos og MPLA.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Vi kan se tilbake på et tiår med forbløffende endringer, men samtidig stabilitet, og for noen en motstrebersk kontinuitet. Det siste ble klarest eksemplifisert ved valget i august 2012, som resulterte i at president dos Santos og MPLA beholder statsmakten.

Noen av endringene har hatt stor innflytelse på dagliglivet til angolanere flest. Da regjeringsstyrkene til MPLA hadde nedkjempet Unita, var dette store landet, på størrelse med Norge, Tyskland og Frankrike til sammen, preget av store kommunikasjonsutfordringer. Bruer var sprengt og veier minelagt, telefonlinjer fungerte kun i de store byene.

Takket være store oljeinntekter og internasjonale partnerskap, særlig med Kina og Brasil, har Angola vært i stand til å ta store skritt på kort tid. Flyplasser har blitt satt i stand, og på stamveiene mellom dem går trafikken hurtig. Skulle man i 2002 transportere noe fra havnebyen Benguela til Huambo, landets nest største by, måtte man regne med en 20 timers ukomfortabel tur. Nå går det greit på 4-5 timer.

I 2005 var telefoner fortsatt upålitelige i de fleste provinshovedsteder, for ikke å snakke om andre steder. I dag er mobilen allemannseie i alle byer og tettsteder. Satellitt-TV og større spredning av uavhengige aviser har gjort nyheter fra omverdenen tilgjengelig. For ti år siden var småbyene nedsarvete og i stor grad avskåret fra omverdenen. I dag kan privilegert ungdom gå i shoppingsentre og kjøpe iPad-er og merkeklær. Men slikt er forbeholdt få. Rikdommen fortsetter å være ekstremt skjevfordelt og konsentrert i landets lille, men sannsynligvis voksende elite, stort sett bosatt i hovedstaden Luanda.

Media

Endringene har vært mindre hva gjelder mediekommunikasjon. På tross av flere uavhengige aviser er fortsatt regjeringslojale Jornal de Angola den eneste avisa som distribueres daglig, og da kun i de større byene. Et lite knippe kritiske private ukeaviser har stor betydning for pressemangfoldet i landet, selv om de færreste makter å selge mer enn et par tusen aviser i uka, og da kun i Luanda. Også de riksdekkende TV-stasjonene er redaksjonelt svært nært knyttet til makthaverne i Luanda. En av de største TV-kanalene eies av presidentens datter. Radiomangfoldet er begrenset, da det fortsatt kun er den offisielle kringkasteren som har tillatelse til riksdekkende FM-sendinger.

By og land
Ulikheten betyr at i byenes fattigstrøk blir bedre kommunikasjon stadig overskygget av mangel på elementære tjenester som rent vann, strøm og en anstendig bolig. Et ukjent, men stort antall tusen familier har også mistet boligene på grunn av myndighetenes politikk for slumsanering, mye kritisert for sin hardhendthet. På landsbygda vil kommunikasjonsforbedringen stort sett bestå i at en ny bru gjør det mulig for noen få å kjøre moped med litt av jordbruksoverskuddet til markedet i byen, om de har råd til reservedelene til mopeden. Det byr på muligheter, men bøndene får fortsatt lite for varene sine.

Myndighetene har satset på å installere skallet av en sentraladministrasjon, samt politi- og sikkerhetsapparat og dessverre dårlig fungerende helsestasjoner og grunnskoler, i de store territoriene som var utilgjengelige for dem fram til 2002. Under krigen på 1990-tallet tiltok migrasjonen til byene voldsomt, siden folk søkte trygghet der. Men freden har ikke ført til at denne folkevandringen har snudd, den har heller eskalert! Ingen vet hvor mange som bor i Luanda, men det kan dreie seg om mer enn en tredel av landets ca. 18 millioner innbyggere. En ny folketelling og levekårsundersøkelse er planlagt i 2013.

Valg 2012 og smitten fra den arabiske våren
Universitetene i Angola hadde for ti år siden kun et lite tilbud til et fåtall studenter, mens elitens barn studerte i utlandet. Nå er det mange titusen studenter på en rekke offentlige og private universiteter, og disse sto for den største nyhetsbegivenheten i Angola i 2011. Med klare referanser til den arabiske våren forsøkte studenter å samle folk til demonstrasjoner direkte mot styresettet i landet. Ingen av de 7-8 demonstrasjonene talte mer enn drøye hundre personer. Men allerede på den første bar de bannere med innskriften ”31 er mye”, med referanse til antall år president dos Santos har sittet ved makten. Ved ett tilfelle syntes de å ville marsjere mot presidentpalasset, og retorikken blant arrangørene har vært konsekvent revolusjonær og anti-MPLA. Dette er muligens grunnen til at det lave antallet til tross, så reagerte myndighetene med politivold, arrestasjoner, rettssak og fengselsstraffer for en del av demonstrantene. Det spekuleres også i om voldelige provokatører eller militser har tillatelse til å banke demonstranter.

Selv om MPLA vant det forrige parlamentsvalget i 2008 med over 80 prosent av stemmene, var det flere usikkerhetsmomenter denne gangen. Opposisjonspartiene protesterte mot uregelmessigheter i alle deler av valgprosessen. De offisielle resultatene ga til slutt seieren til MPLA med 71,8 prosent og fem nye år med dos Santos-regjering. Unita tok 18,7 prosent. Det nye partiet Convergência Ampla de Salvação de Angola (CASA-CE), som oppsto da en av lederne for Unita brøt ut, tok 6 prosent, stort sett fra urbane områder. Det tredje historiske partiet, Frente Nacional de Libertação de Angola (FNLA), og det etnisk baserte Partido de Renovação Social (PRS), klarte seg så vidt over sperregrensen. Et svært kontroversielt utfall var at partiene Bloco Democrático og Partido Popular (begge med base blant intellektuelle i Luanda) ikke fikk stille til valg i det hele tatt.

President José Eduardo dos Santos har nå samlet enormt mye makt og rikdom på sine egne hender. Han kan stille til valg på nytt i 2017. Likevel går spekulasjonene i det skjulte: Hvem vil etterfølge dos Santos som nå har sittet ved makten i 34 år? Vil han lykkes i å plassere sønnen sin som etterfølger? Det ble ingen «arabisk vår» i Angola eller andre deler av det sørlige Afrika i 2011/12. For øyeblikket er kanskje angolanere flest mest opptatt av å klare de daglige utfordringene, og deler ikke – eller gir ikke uttrykk for – de unge demonstrantenes sinne over maktkonsentrasjonen. Vil det fortsette slik etter hvert som skjevfordelingen blir mer og mer synlig de neste årene? Misnøyen ulmer under overflaten. Spørsmålet er derfor på hvilken måte denne vil gi seg uttrykk i dos Santos kommende presidentperiode.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe