Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Angola

Kun en gang i 2009 nådde Angola overskriftene i verdens medier. Det var under Afrikamesterskapet i fotball, da det togolesiske landslaget ble beskutt på grensa til den angolanske provinsen Cabinda. Et vellykket arrangement på nye milliardstadioner skulle skape et inntrykk av et fredelig og fremadstormende land, men angrepet forhindret det. Midt under fotballturneringen ble også den nye grunnloven vedtatt i all hast.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Angivelig var det opprørsbevegelsen FLEC som påtok seg ansvaret for angrepet. FLEC har krevd uavhengighet for Cabinda-enklaven, men har liten støtte i befolkningen generelt, selv om kravet om større autonomi for Cabinda trolig støttes av flertallet i den lille, men oljerike provinsen. På tross av opptrinnet i Cabinda – som er unntaket som bekrefter regelen – kan man fortsatt si at freden holder i Angola, åtte år etter fredsslutningen mellom Unita og regjeringen i 2002.

Ny grunnlov
Langt viktigere for å oppsummere det siste året i Angola var likevel den nye grunnloven som ble vedtatt av parlamentet i februar 2010. MPLA, det styrende partiet som fikk 82 prosent av stemmene i parlamentsvalget i 2008, brukte sitt absolutte flertall for å vedta grunnloven – mot det største opposisjonspartiet Unitas protest: De marsjerte ut av parlamentet. Ikke overraskende garanterer grunnloven hele arsenalet av liberale sivile og politiske rettigheter. Men det alle ventet svar på var: Når og hvordan skal presidenten velges?

Svaret kom som noe av en overraskelse. Det blir ikke presidentvalg! Fra nå av blir listetoppen til det største partiet ved parlamentsvalg republikkens president. Han får likevel enorm myndighet, og kan som tidligere utpeke og avsette alle regjeringsmedlemmer, de mektige provinsguvernørene, politi- og hærledelse, etterretningen, riksadvokaten, sentralbanksjefen og ambassadørene. I tillegg kan han utpeke (men ikke avsette) dommerne i høyesterett og forfatningsdomstolen, riksrevisjonen og militærtribunalet. Presidenten kan erklære unntakstilstand og skrive ut lovdekreter som er vanskelige for parlamentet å stanse, fordi han også kan nedlegge veto mot parlamentets lover. Det er bemerkelsesverdig at presidenten kan fjernes gjennom riksrett, etter visse forutsetninger og prosedyrer – men ettersom presidenten selv utpeker de som eventuelt vil måtte dømme han, gjøres sjansene for en slik sak mindre.

Dos Santos: 1979 - ?
Det er den sittende presidenten som også skriver ut valg. Mye dreier seg altså her om José Eduardo dos Santos, som har sittet med makten siden 1979. Riktignok fikk han 49,5 prosent av stemmene ved det eneste presidentvalget i 1992, men på grunn av nytt krigsutbrudd ble den andre valgomgangen aldri gjennomført. Dos Santos er stadig “edderkoppen” i partisystemet MPLA. I tillegg til statsapparatet styrer partinettverket næringslivet i Angola – ikke minst det statlige oljeselskapet Sonangol – og de fleste av MPLA-toppene går for å være svært rike.

Med rett til to perioder til kan dos Santos, om han for eksempel skriver ut valg i 2013, sitte i to ganger fem år, altså fram til 2023. Går det så mot 44 år ved makten? Det virker hevet over tvil at den nye grunnloven ble skrevet med henblikk på dos Santos personlige og politiske interesser. Det kan derfor være at han ser for seg å sitte så lenge som mulig, eller at han ønsker en tidligere avgang på sine egne premisser. Dos Santos har lenge vært vag, kryptisk eller motsetningsfull i spørsmålet om egen fremtid. Mye politikk i Angola vil i årene framover dreie seg om dos Santos og hans eventuelle etterfølgelse. Både lederen for Sonangol og dos Santos egne barn har vært nevnt som mulige arvtakere.

Mot korrupsjon?
Før dos Santos i desember 2009 ble gjenvalgt til ny partileder i MPLA gikk han hardt ut mot ”krefter” i parti og statsapparat for både inkompetanse og maktmisbruk. Det vakte stor oppsikt at han erklærte ”nulltoleranse” for korrupsjon, samtidig som hans lange fartstid ved makten tilsier at han selv må bære en stor del av ansvaret for rikets tilstand. Derfor venter få Angola-kjennere reelle kursendringer.

I Angola hevder mange at dos Santos skaper stabilitet for landet, mens andre kritiserer innbitt at så mye makt er konsentrert i hans person. I sine snart 31 år på toppen har han tjent en stadig rikere elite, men det er lite å peke på som kan sies å ha vært tiltak for å redusere ulikhetene – selv etter krigens slutt for åtte år siden. Ifølge UNDP er landet ett av de fem landene i verden som har størst inntektsulikhet. Ingen steder illustreres ulikheten så godt som i Luanda, der et av Afrikas største slumområder med ca. 4 millioner mennesker omkranser en bykjerne hvor velstanden vises i moderne skyskrapere og astronomiske boligpriser. Luanda er blitt rangert til verdens dyreste by for forretningsfolk!

I 2007 var den økonomiske veksten over 20 prosent, i 2008 rundt 13 prosent, og i 2009 forventes veksten å være negativ. Finanskrisen rammet altså også Angola, men nedgangen synes å ha bremset opp. Det forventes at oljeproduksjonen og oljeprisen vil ta seg opp i 2010, og den økonomiske veksten i Angola forventes dermed å øke. Omkring 60-70 prosent av Angolas inntekter kom i 2007 fra oljen, og fallet i oljeprisen i 2008-2009 minsket statens inntekter betraktelig. Selv om veksten i bruttonasjonalprodukt (BNP) er redusert, er likevel gjennomsnittsinntekten per angolaner relativt sett høy, og Angola klassifiseres som et land med inntekt i mellomsjiktet.

Oljeavhengighet
Angola tar innpå Nigeria, og er Afrikas nest største oljeprodusent. Omtrent 60 prosent av BNP kommer fra oljesektoren (off-shore), men denne sektoren påvirker resten av økonomien lite. Bare 0,2 prosent av den arbeidsaktive befolkningen er ansatt i oljesektoren, mens det store flertallet av befolkningen jobber i uformell sektor, fremdeles hovedsakelig med småjordbruk. Selv om Angola har rike forekomster av naturressurser som olje, gass og diamanter, har en svært ujevn fordeling av inntekter ført til at den jevne angolaner ikke merker mye til landets ressurser: Det er anslått at omtrent 60 prosent av landets befolkning lever på under en dollar om dagen.

En rekke land har gitt Angola store kredittlinjer: Kina, Brasil, Spania, Tyskland og Portugal. Disse kredittlinjene er i hovedsak knyttet til eksportkreditt, noe som betyr at selskaper fra disse landene samarbeider med angolanske myndigheter for å få kontrakter, særlig til infrastrukturprosjekter. Med bedre økonomiske utsikter i verdensøkonomien ventes det at disse kredittlinjene vil økes. Angola har inngått en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF) verdt 1,4 milliarder dollar, som vil fokusere på å styrke finanssektoren og stabilisere valutakursen.

Angola fortsatt viktig for Norge
Angola er Norges største økonomiske partner i Afrika. Norske selskaper som Yara, Hydro Statoil, Aker Solutions og FMC er tungt inne i den angolanske økonomien. Hydro ønsker å bygge vannkraftverk, aluminiumsfabrikk og havneanlegg, Yara planlegger gjødselfabrikk og Statoil ønsker operatøransvar når nye dypvannsblokker skal fordeles. Da utenriksminister Støre var i Angola i 2009, satte han fokus på at norske oljeselskaper betaler mer i skatt til den angolanske staten enn den samlede norske bistanden til hele Afrika.

Landfakta:

Areal: 1,24 millioner km2 (7. størst)

Folketall: 18 millioner

Befolkningstetthet: 15 per km2

Urban befolkning: 56 prosent

Største by: Luanda - ca. 4 millioner

BNP per innbygger: 1942 USD

Økonomisk vekst: 14,8 prosent

HDI-plassering: 143


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe