Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Angola

I september 2008 ble det holdt parlamentsvalg i Angola. ”Endelig!,” ville mange si, siden valget hadde ligget på vent siden fredsslutningen i 2002. En kikk på valgresultatet sier mye om MPLA-regimets dominerende posisjon. Valgets paradoks kan oppsummeres slik: Den fredelige gjennomføringen var en seier for demokratiet, og resultatet var en seier for ettpartistaten.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Hele 87 prosent av vel 8 millioner registrerte velgere avga stemme ved valget, og av disse fikk MPLA hele 82 prosent av stemmene og dermed 191 av 220 parlamentsrepresentanter. President, regjering, sikkerhetstjenester og nesten alle lokale maktposisjoner blir besatt av MPLA-folk. Opposisjonen ble nær utradert.

EUs valgobservatørkorps ga valget god karakter for korrekt opptelling, men påpekte også alvorlige prosedyrebrudd på valgdagen. Valgkampperioden foregikk uten noen større hendelser eller fryktet ustabilitet.

Skjevhet i valgkampen
Selv om valget foregikk uten dokumentert fusk, har mange observatører påpekt det ujevne spillet i forkant av valget. MPLA brukte av statens ressurser (penger, kjøretøy, personell og så videre) til å drive valgkamp i en lang periode før de andre partiene hadde anledning. Mediene ga privilegert dekning til MPLAs kampanjer og fremstilte MPLAs regjering og president i et svært positivt lys. I tillegg var valgets byråkrati et stort hinder for småpartiene. Unitas lokale aktivister hadde i lang tid blitt trakassert og skremt fra å drive en åpen kampanje. Likevel kan man anta at ikke hele valgresultatet skyldes manipulasjon, men også en reell anerkjennelse av MPLA og den relative stabiliteten som myndighetene har skapt i de siste årene.

I overskuelig framtid vil Angola altså være en folkevalgt ettpartistat, noe som mest sannsynlig betyr at Angola vil se utviklingstrender langs de linjene vi har sett siden 2002.

Freden holder
Partiet Unita, som sloss mot MPLA-staten som en opprørsgerilja mellom 1975 og 2002, fikk magre 10 prosent av stemmene i 2008-valget, mot 34 prosent i det forrige valget i 1992. Den gangen nektet lederen for Unita, Jonas Savimbi, å godkjenne resultatet, og gikk tilbake til krig. Dette var umulig for Unita nå. Da Savimbi ble skutt i februar 2002 kapitulerte Unita, og den nær tre tiår lange krigen tok en brå slutt.

At freden har holdt siden 2002 er utvilsomt det utviklingstrekket som har betydd mest for den jevne angolaner. Landet er igjen åpnet for jordbruk, alminnelig samferdsel og handel. I tillegg har over 3 millioner flyktninger returnert og familier blitt gjenforent. Ungdommer har kunnet konsentrere seg om studiene - om de har vært så heldige å få skoleplass. For velferdsgodene og mulighetene i Angola er ikke alle forunt.

Økonomien vokser, ulikhetene øker
Angola har i flere år hatt blant de høyeste vekstratene for BNP i verden, 18 prosent i gjennomsnitt mellom 2002 og 2007. Myndighetene har foreløpig stabilisert det finansielle systemet og offentlige finanser – noe de har kunnet gjøre takket være de enorme olje- og diamantinntektene. De fiskale inntektene fra disse to sektorene utgjør nesten 90 prosent av statsbudsjettet i 2008. Økonomien har blitt diversifisert også til andre sektorer i det siste, men oljeavhengigheten er fortsatt betydelig.

Veksten er ujevnt fordelt: over 70 prosent av offentlig forbruk er i Luanda. Selv om all statistikk i Angola er usikker, viser offisielle tall (brukt av UNDP) at måltallet for ulikhet, Gini-koeffisienten, har økt mellom 1995 og 2005. Mange angolanere, særlig i Luanda, har blitt svært mye rikere. Noen flere har blitt løftet inn i et inntektssjikt der de kan tilfredsstille grunnleggende behov. Men de aller fleste angolanere vil være fattige også i årene som kommer (et anslag fra 2002 viser 68,2 prosent fattige). Satsingen på de sosiale sektorene er ikke store nok til at det skulle gjøre noen dype innhogg i folkehelse og utdanningsnivå på kort sikt.

Det foregår en omfattende gjenoppbygging av landets infrastruktur, spesielt veier, flyplasser og jernbane, men også i noen grad skolebygg, sykehus og helsestasjoner. Gjenoppbyggingen styres delvis fra Ministeriet for offentlige bygg, men i enda større grad fra General Kopelipas Kontor for gjenoppbygging, som ligger direkte under presidenten. Kontoret er unndratt regjerings- og parlamentarisk kontroll. Her kanaliseres store ressurser, mye lånt av Kina, og avgjørende deler av Angolas pålandsøkonomi. Til sammen har private og statlige kinesiske banker lånt Angola minst 7 milliarder USD.

Stormaktene kniver om innflytelse
Angolas enorme naturressurser er interessante for stormaktene, men også for norske interesser. For Statoil-Hydro er Angola et hovedsatsningsland, med et bidrag på 200.000 fat olje om dagen til Statoil-Hydros portefølje. Også Aker Kværner, PGS, Subsea7 og Hydro Aluminium har interesser i Angola.

”Vestens” vanlige instrumenter for å påvirke afrikanske lands politikk, IMF og Verdensbanken, har stilt mer oversiktlig finansforvaltning som betingelse for låneprogrammer. I fravær av interesse fra tradisjonelle giverland (deriblant Norge), og for å slippe unna betingelser fra Vestens låneorganisasjoner, har Angola vendt seg mot Kina. I et slags fornuftsekteskap mellom den kinesiske og angolanske eliten har Kina nylig styrket sin posisjon i Angola. Siden 2006 har Angola vært Kinas viktigste oljeleverandør, og kinesiske selskaper har store kontrakter i forbindelse med gjenoppbyggingen.

Man kan se konturene av at angolanske myndigheter effektivt har spilt stormaktene ut mot hverandre. Kan dette være en viktig årsak til at vestlige makters kritikk av det angolanske styresettet har vært avdempet i de siste årene?  Er det derfor Norge og stormaktene nøyer seg med å akseptere valgutfallet som ”et fremskritt for demokratiet?” 

Sivilsamfunn i sakte utvikling
Med absolutt flertall i parlamentet vil MPLA nå være i stand til å forandre grunnloven. Et viktig spørsmål er om de vil bli fristet til å bruke denne makten til å forhindre opposisjon og sementere ettpartistaten. Basert på parlamentsvalget virker det sannsynlig at også den mektige president dos Santos vil styrke sin posisjon etter presidentvalget i 2009.

Den partipolitiske opposisjonen er vingeklippet inntil videre. Men i det øvrige sivilsamfunnet vokser det fram frittalende røster. Sannsynligvis vil mye av samfunns- og systemkritikken hvile på disse aktørenes skuldre i perioden som kommer.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe