Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Angola

Angola er i dag et land i forandring. Borgerkrigens slutt i 2002, økt oljeeksport og økte oljepriser, samt Kinas inntog i økonomien er viktige faktorer i disse forandringene. Angola er et land i det sørvestlige Afrika med cirka 14,5 millioner innbyggere, hvorav nesten en tredjedel bor i hovedstaden Luanda. Angola var portugisisk koloni og det offisielle språket er portugisisk med Umbundu, Kimbundu og Kikongo som andre store språk.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Forventet levealder ligger på rundt 40 år, og mer enn hvert fjerde barn dør før fylte fem år. 66,8 prosent av befolkningen kunne lese og skrive i 2003, men det var svært store forskjeller på menn (82,1 prosent) og kvinner (53,8 prosent). Man har ikke noe fungerende demokrati, og landets president José Eduardo dos Santos kom til makten så tidlig som i 1979.

Politiske forhold
Siden Angola ble selvstendig i 1975 har det vært styrt av det marxistiske partiet Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA), men det som skulle bli en lang borgerkrig var i gang allerede samme år. MPLA tok kontroll over hovedstaden Luanda og dannet regjering, mens opprørsgruppen União Naçional para a Indepêndencia Total de Angola (UNITA) kjempet fra baser inne i landet. UNITA drev nærmest sin egen økonomi basert på eksport av diamanter, mens MPLA benyttet oljepenger for å kjøpe våpen.
    
Lenge var denne konflikten svært fastlåst, og UNITA fikk støtte fra Sør-Afrika og Vesten, mens MPLA blant annet ble støttet av Kuba. En stund hadde man den paradoksale situasjonen at oljeinstallasjoner der amerikanske oljeselskap var involverte ble beskyttet av kubanske soldater mot angrep fra en amerikanskstøttet gerilja, samtidig som de samme oljeselskapene betalte skatt som gikk til bekjempelse av denne geriljabevegelsen.
    
I 2002 ble UNITAs leder Jonas Savimbi drept, noe som fikk store konsekvenser for situasjonen i Angola. UNITA gikk i oppløsning, krigshandlingene tok slutt og MPLA, som har få reelle utfordrere, økte sin kontroll over landet.

Et rikt land med en fattig befolkning
Angola er et godt eksempel på det som gjerne kalles ”the paradox of plenty”, nemlig at de landene i Afrika som har de mest verdifulle naturressursene også gjerne har vært blant de landene som har hatt størst problemer. Ofte har disse landene vært preget av krig og korrupsjon på grunn av de store verdiene i omløp og økonomien har i mange tilfeller blitt ensrettet på den måten at man har basert seg på noen ganske få råvarer. I Angolas tilfelle har disse vært olje og diamanter.
    
Landet er den nest største produsenten av olje i Afrika etter Nigeria og oljen står for rundt 90 prosent av eksportinntektene. Samtidig som staten tjener enorme summer på oljen lever likevel vanlige folk i absolutt fattigdom og forskjellene mellom rike og fattige er ekstremt stor. Det statlige oljeselskapet Sonangol sikrer store inntekter samtidig som internasjonale selskaper betaler relativt høye skatter til staten.
    
Noe av problemet med disse skattene har vært at innbetalinger holdes hemmelige slik at det har vært vanskelig å holde oversikt over hvor mye penger staten tjener på oljen. Dette har gjort det mulig for landets elite å bruke pengene på egen berikelse, og internasjonale oljeselskaper i Angola har fått mye kritikk for å støtte et korrupt system.
    
I tillegg til olje er det store mengder diamanter i Angola. Diamantindustrien har vært preget av svært dårlige arbeidsforhold og mye av pengene gikk altså lenge til å finansiere den årelange borgerkrigen i landet.

Norge i Angola
En rekke norske selskaper opererer i Angola og de fleste er knyttet opp mot oljeindustrien som underleverandører til utbyggingen av oljefeltene utenfor kysten. Statoil og Hydro har et omfattende engasjement i Angola, noe som for Hydros del startet på slutten av 1980-tallet, mens Statoil kom inn noen få år senere.
    
Først mot slutten av 1990-tallet ble investeringene betydelige og i dag er Angola et hovedsatsningsland for begge selskaper. Både Hydro og Statoil har hatt samkvem med landets korrupte elite, men har nå som praksis å offentliggjøre tall på hvor mye som betales inn til regjeringen.
    
Norsk u-hjelp til Angola har økt parallelt med at norsk oljeindustri har økt sin tilstedeværelse. Under ambassadør Bjørg Leite ble Angola et samarbeidsland for Norad, og landet har mottatt betydelige summer over norske bistandsbudsjetter.  

Utfordringer og muligheter
De siste åra har Kina trådt frem som en viktig handelspartner for Angola, noe som er nært knyttet til Kinas behov for olje. Samtidig har Kina vært en viktig alliert for ledersjiktet i Angola fordi store lån har gjort det lettere å unngå krav som har blitt reist fra Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken om bekjempelse av korrupsjon og om åpenhet i økonomien.
    
Angola er i dag det landet i Afrika som har størst prosentvis økonomisk vekst og landets økonomi er blant de hurtigst voksende i verden. Veksten lå i 2005 på hele 18 prosent og denne er forventet å øke yterligere i 2006. Hovedårsakene til denne veksten er først og fremst knyttet til utviklingen i oljesektoren og til avslutningen av borgerkrigen. Med den nyvunne freden bedret de økonomiske forholdene seg og det så det ut til å være utsikter til en omstilling fra det som lenge har vært en krigsøkonomi karakterisert av enorme militærutgifter. Det er foreløpig lite som tyder på at man har klart å gjennomføre en slik omstilling, for eksempel i retning av investeringer i helse og utdanning, men omfattende utviklingsprosjekter er i gang blant annet i forbindelse med veibygging. 
    
En av de store fremtidige utfordringene for Angola ligger i å fjerne det store antallet miner som ligger igjen etter mange års borgerkrig. Minene har blant annet ført til at store deler av den dyrkbare jorda i Angola ligger brakk Samtidig har borgerkrigens avslutning ført til at flere millioner fordrevne har kunnet bosette seg på nytt, noe som har ført til vekst også innen jordbruket.
    
Det forrige valget i Angola fant sted i 1992. Regjeringspartiet har antydet et forestående valg i 2006, muligens 2007, men har enda ikke gått offentlig ut med noen endelig dato.

*Magnus Berge har vært styremedlem i Fellesrådet for Afrika og jobber i FN-sambandet.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe