Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Angola

22. februar 2002 ble Jonas Savimbi drept av MPLA-styrker i Moxico-provinsen øst i Angola. Da bilder av liket dukket opp i mediene, måtte verden innse at UNITAs leder gjennom mer enn 25 år, til slutt ble taperen i en borgerkrig som mange ikke lenger trodde ville ta slutt. Allerede i april ble det undertegnet en ny fredsavtale mellom MPLA og UNITA, basert på fredsavtalen signert i Lusaka i 1994. Optimister tror at freden denne gangen blir varig.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Men Angola og angolanere står overfor en enorm utfordring i å få dette dypt krigsherjede og utplyndrede landet på fote. Problemene som må løses er mange og vanskelige.

I juni 2002 sendte Leger uten grenser (MSF) ut en appell om øyeblikkelig hjelp, samtidig som de kritiserte både FN og angolanske myndigheter for manglende innsats og treghet overfor den humanitære katastrofen som er under utvikling. Våpenhvilen har gjort det mulig å nå fram til områder som har vært avskåret fra humanitær bistand de siste tre årene, og både soldater og sivile lider. Nærmere en halv million mennesker trenger nødhjelp for å overleve.

Siste fase i krigen
Da borgerkrigen i Angola blusset opp igjen for fullt i 1998, brukte regjeringspartiet Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA) store deler av oljeinntektene til å fornye sitt våpenarsenal og bygge opp hæren til en moderne hær. Opprørsgeriljaen União Naçional para a Indepêndencia Total de Angola (UNITA) ble drevet fra sine hovedbaser i Bailundu og Jamba. Ved begynnelsen av 2000 kunne det se ut som om MPLA hadde klart å vinne en avgjørende militær seier over UNITA. Folk snakket optimistisk om fred og valg, men allerede i februar samme år satte UNITA i gang en motoffensiv med geriljaangrep over store deler av landet.

MPLA klarte å beholde kontrollen over Luanda, men UNITA  hadde nok ressurser til å gjøre store deler av landet uregjerlig. Planene om valg måtte skrinlegges. Mistroen til politikerne økte, og mens internasjonale oljegiganter kjempet om konsesjoner og en stadig snevrere politiske ledelse ble enda rikere, økte folks lidelser nok engang.

Det skulle gå to år til med krig og ødeleggelser før regjeringshæren klarte å vinne en avgjørende militær seier over UNITA. De siste årene har Jonas Savimbi, UNITAs karismatiske, geniale og djevelske leder, blitt utpekt som hovedansvarlige for Angolas tragiske skjebne. Savimbi nektet å godta valgnederlaget  i 1992, og siden har UNITAs krigføring båret preg av å ha vært en personlig krig for Savimbi. Etter Savimbis død står et svekket UNITA tilbake, og et MPLA som ikke lenger kan bruke krigen som unnskyldning for ikke å ta fatt på de utfordringene som landet står overfor. 

Sult
Regjeringshærens strategi mot slutten var å jage tusenvis av sivile bort fra landsbygda og inn i bysentra slik at de regelrett kunne sulte ut UNITAs soldater. Men dermed tok de også levebrødet fra tusenvis av mennesker, og disse er nå helt avhengige av hjelp utenfra. Metoden har høstet kritikk fordi den også rammet sivilbefolkningen. Men til slutt var det trolig denne kyniske taktikken som til slutt slo beina under UNITA. Selv om UNITA alltid har stått fram som en folkebevegelse med baser på landsbygda, har de også fart brutalt fram. UNITA har i stor grad har brukt befolkningen på landsbygda både som potensiale for rekruttering og plyndret landsbyer for forsyninger.

Sultkatastrofen som nå avdekkes, er en menneskeskapt katastrofe som oppsto i kjølvannet av borgerkrigen og partenes bevisste bruk av sivilbefolkningen i krigføringen. Angola har store områder med rikt jordbruksland som ligger brakk på grunn av krigen.

Styre
Jose Eduardo dos Santos er både president og statsminister i Angola. Presidenten blir valgt ved allmen stemmerett, og han er leder for en Regjering for enhet og nasjonal forsoning (GURN). MPLA har klart flertall, men representanter fra opposisjonspartiet UNITA Renovada er med. De siste valgene fant sted i september 1992.

President dos Santos avskaffet Statsministerembetet i januar 1999 slik at all makt kunne konsentreres i organet «Presidentens kontor», i Luanda. Presidentskapet har total kontroll over alle økonomiske ressurser. En liten elite styrer en «parallellstat» som ikke er ansvarlig verken overfor parlamentet, MPLA eller andre institusjoner. Presidentskapet blir støttet av de militære styrkene, som heller ikke er avhengig av politikerne.

Fattigdom og manglende stat
Krig, korrupsjon og udugelighet har ført til at den angolanske regjeringen ikke er i stand til å gjennomføre de grunnleggende funksjoner som skal til for å styre et land. Institusjonene har brutt sammen, lov og orden eksisterer ikke, den økonomiske styringen foregår på parallelle plan uten innsyn og kontroll, og sosiale tjenester har brutt sammen.

I UNDPs Human Development Report fra 2002, Deepening democracy in a fragmented world, havner nå på 161. plass. Forventet levealder er 45 år. Kun 23 prosent av barn i skolepliktig alder går på skole. Spedbarnsdødeligheten er 172 av 1000, og 295 av 1000 barn vil dø før fylte fem år.

Selv om Angola tjente cirka 3,5 billioner USD på oljen i 2001, noe som utgjør cirka 87 prosent av statens inntekter, har den sosiale og økonomiske utviklingen for folk blitt stadig verre. Tre fjerdedeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, det vil si på under en dollar om dagen. Ett barn dør hvert tredje minutt på grunn av feilernæring og sykdom. 3,1 millioner mennesker har blitt drevet på flukt siden krigen brøt ut på nytt i januar 1998, ifølge Global Witness 2002.

Holder freden?
Fredsavtaler har tidligere blitt forhandlet fram i Angola, uten at partene egentlig har ønsket å inngå de nødvendige kompromisser for en varig fred. Jonas Savimibis mål om å vinne makten for enhver pris har vært en av hovedårsakene til at krigen aldri tok slutt. UNITA uttaler nå at de ønsker fred, og de ulike fraksjonene forsøker å samle seg til ett parti.

Borgerkrig og unntakstilstand – samt det faktum at MPLA er en lovlig og demokratisk valgt regjering – har vært brukt som årsak til presidentens enerådende stilling. Spørsmålet nå er om Presidentens kontor vil bli oppløst, slik at den politiske prosessen kan utvikle seg i en mer demokratisk og gjennomsiktig retning. MPLA blir av mange beskrevet som et korrupt og forhatt parti, og et politisk respektabelt UNITA kan på sikt bli en reel trussel mot MPLA. President dos Santos varslet sin avgang før de neste valgene. Om de nye presidentkandidatene vil ha et mer demokratisk sinnelag, gjenstår å se.

Kirken og frivillige organisasjoner
Frivillige organisasjoner var forbudt i Angola til fram mot 1990. I dag er det registrert cirka 300 organisasjoner, men kontrollen er fortsatt sterk, og det kan ta to til tre år å få registrert en organisasjon. Det finnes noen få sterke organisasjoner som for eksempel jobber med spørsmål om menneskerettigheter og ytringsfrihet. Mange av organisasjonene er 100 prosent avhengig av utenlandsk støtte.

Kirker og frivillige organisasjoner jobber for å finne ut hva som har skjedd i landsbyer som har blitt berørt av borgerkrigen. Noen av de tradisjonelle strukturene er overtatt av folk med utdanning, og de forsøker å danne et forum for samtaler og dialog. Denne type nedenfra-og-opp-strukturer kan gi håp i et land hvor de nasjonale institusjonene ikke fungerer. Spørsmålet er om de alternative kreftene er sterke og samstemte nok til å spille en rolle, og om myndighetene eventuelt vil la dem slippe til på egne premisser.

Mot ny nasjonal økonomi?
Angolas økonomi har vært knyttet til krig, olje og diamanter fra uavhengigheten i 1976. MPLA opprettet tidlig strategiske allianser med multinasjonale oljeselskaper. Inntektene fra oljen ble brukt til militære formål og egne prosjekter. Dermed hadde ikke regjeringen behov for å utvikle en bredere økonomisk sektor, noe som på sikt ble katastrofalt både for jordbruk og industri.

I dag utgjør jordbrukssektoren mellom sju og ni prosent av landets BNP, mens olje og diamanter utgjør cirka 60 prosent. Mindre enn fire prosent av jorda er dyrket, noe som også skyldes at store deler av landsbygda er minelagt. Ifølge FN ligger selvforsyningsraten på under 50 prosent. Altså er Angola avhengig av både matvareimport og nødhjelp.

I april 2000 undertegnet Angola en såkalt SMP (staff monitored programme) med Det internasjonale pengefondet (IMF). Ifølge avtalen forpliktet myndighetene seg til å fremme makroøkonomisk stabilitet og innsyn i landets finanser, for å bremse korrupsjon og vanstyre. Myndighetene skulle også gjøre en innsats for å redusere fattigdommen, og utarbeidet et forslag til en fattigdomsreduserende plan (PRSP). Planen ble forkastet av donorene da den kun inneholdt omfattende infrastrukturprosjekter og i liten grad var rettet mot fattigdomsreduksjon.

Forholdet mellom myndighetene og IMF virker fastlåst. Fiaskoen skyldes i stor grad at myndighetene ikke har vært villige til å åpne for innsyn i det offentliges økonomiske transaksjoner. Statens finanser er splittet opp mellom hemmelige offshore-konti, utydelige oljefond og et system med parallelle inntekter som går rett forbi både Finansministeriet og nasjonale budsjetter. Disse inntektene havner på Presidentens kontor, hvor landets økonomiske og politiske makt er konsentrert. De siste årene har cirka en milliard USD forsvunnet på veien fra oljeselskapene til statskassen, og ingen vil forklare hvor pengene har blitt av.

Makteliten har alt å tape på at IMFs reformkrav blir gjennomført, likevel fortsetter samarbeidet med IMF på lavbluss. På sikt vil det sannsynligvis komme noen reformer slik at forholdet kan forbedres. Etter at fredsavtalen ble undertegnet, har myndighetene forpliktet seg til å gi mer penger til den sosiale sektor, helse og utdanning. Angola bruker kun tre til fire prosent av nasjonalbudsjettet til utdanning og helse.

I mars 2002 publiserte Global Witness rapporten All the President’s Men (www.oneworld.org/globalwitness), som viser hvordan oljeinntektene har blitt brukt av landets elite i suspekte transaksjoner med våpen, lån, olje og diamanter på det internasjonale markedet.

Oljeinntektene til Angola ligger på mellom 1,4 og 2,7 milliarder USD per år. I tillegg kommer signaturbonuser og andre engangsbetalinger. Global Witness ønsker å stille krav om innsyn til alle aktører som er involvert i oljebransjen i Angola. Så godt som alle oljeselskaper som opererer i Angola har hemmelige regnskaper, slik at ingen kan se hvor mye selskapene bruker på bonuser og smøring. Myndighetene avviser rapporten som propaganda og utidig press.

Viktige utfordringer:
Angola er midt i en ekstrem urbaniseringsprosess, og 60 prosent av befolkningen bor i storbyer. Det er lite sannsynlig at folk flytter tilbake til landsbygda selv om det blir fred, på tross av at mulighetene for å klare seg er bedre her enn i de overfylte byene.

Hiv/aids-raten i Angola er trolig lav i forhold til andre land i regionen, anslagsvis tre prosent. Dette kan forklares med årelang isolasjon, men slutten på borgerkrigen og muligheten for tilbakevending av flyktninger kan føre til sterk vekst i hiv og aids.

Angola står overfor alvorlige sosiale problemer  i form av sult, flyktninger og krigsskadde. Samtidig har landet en enorm utfordring i å gjenreise landet, bygge opp samfunnsstrukturen og forbedre forholdene for befolkningen etter krigen. Sett i forhold til de svært svake statlige strukturene blir dette en vanskelig oppgave. Men det er klart at Vesten, Sør-Afrika og aktørene i Den kalde krigen må ta sin del av ansvaret for de problemene landet står overfor. Det internasjonale samfunn må bidra hvis man skal sikre en fredelig utvikling i Angola.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe