Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Algerie

Mens den arabiske våren har ført til dramatiske politiske omveltninger i hele den nord-afrikanske regionen, har det vært påfallende stille i Algerie. Etter uro og demonstrasjoner våren 2011 svarte det algeriske regimet, ledet av president Abdelaziz Bouteflika, med en kombinasjon av økonomiske konsesjoner og løfter om politisk reform. Denne strategien har foreløpig vært vellykket.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Men regimet sliter med mange og alvorlige utfordringer, inkludert en skyhøy arbeidsledighet blant unge, omfattende korrupsjon i offentlig sektor og en ustabil sikkerhetssituasjon. Mest alvorlig for regimet er likevel den utbredte mistilliten til en politisk elite som i all hovedsak har monopolisert politisk og økonomisk makt siden 1962.

10. mai 2012 holdt Algerie sitt første valg etter at reformprosessen ble iverksatt. På grunnlag av Bouteflikas løfter om frie og transparente valg var det store forventninger til valget. Mer enn 500 internasjonale observatører fra EU, Den afrikanske union (AU), Den arabiske liga og FN var invitert til å være til stede ved valget, for første gang i landets historie.

De offisielle tallene fra innenriksdepartementet viste en valgdeltakelse på 43 prosent, noe som ble tolket som en seier for regimet. Ved forrige parlamentsvalg i 2007 falt valgdeltakelsen til et historisk bunnpunkt med 30 prosent. Tallene viste videre en solid seier til regjeringspartiene Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN) og Nasjonal demokratisk samling (RND) med mer enn 65 prosent av plassene. Islamistenes Grønne allianse derimot, som mange trodde kom til å bli valgets store vinner, fikk færre mandater enn tidligere.

Ingen vår i Algerie?
Fraværet av et omfattende opprør i Algerie i forbindelse med den arabiske våren overrasket mange. Algerie ble i utgangspunktet betraktet som langt mer ustabilt enn både Tunisia, Egypt og Libya. Dessuten sliter Algerie med minst like store politiske, sosiale og økonomiske problemer som nabolandene. Femti år etter frigjøringen fra Frankrike er det fortsatt veteraner fra frigjøringskrigen som dominerer det algeriske statsapparatet. Valgresultater manipuleres tradisjonelt i stor skala, og hæren og sikkerhetsstyrkene spiller en avgjørende rolle i landets politikk. Den politiske opposisjonen og sivilsamfunnet har begrenset handlingsrom og innflytelse, og landets medier holdes under streng kontroll. Disse faktorene, i kombinasjon med en svært ung befolkning, der over 70 prosent er under 30 år, har overbevist mange observatører om at det kun er et spørsmål om tid før også Algerie ”eksploderer”.

Én forklaring på landets tilsynelatende immunitet mot den arabiske våren er at Algerie allerede har hatt sin ”arabiske vår.” I 1989 ledet Algerie an i det mest genuine forsøket på demokratisering som har funnet sted i den arabiske verden før 2011/2012. Praktisk talt over natten gikk landet fra et ettpartisystem, med FLN som statsbærende parti, til åpne og frie valg. Men demokratiseringsprosessen fikk en brutal avslutning da partiet Den islamske frigjøringsfronten (FIS) lå an til å vinne landets første frie parlamentsvalg. Det utløste et statskupp fra den algeriske hæren, og valget ble kansellert. Resultatet ble en særdeles voldelig borgerkrig mellom islamistiske opprørsgrupper og regimets sikkerhetsstyrker. Krigen herjet landet hele 1990-tallet og kostet opp mot 200 000 liv. Denne blodige avslutningen på Algeries demokratiseringsforsøk har ført til at mange algeriere nå først og fremst prioriterer stabilitet.

Oljerikdom uten fordelingspolitikk
En annen forklaring er at den algeriske opposisjonen er svært splittet som følge av 1990-tallets borgerkrig. I motsetning til Tunisia, Egypt og Libya, hvor regimeendring var et hovedkrav fra starten, har det vært få krav om systemiske politiske endringer og ingen felles agenda. Demonstrasjonene har stort sett dreid seg om konkrete saker som rett til arbeid, høyere lønninger eller bedre boliger. Dette har gjort det mulig for regimet å kjøpe seg ut av en del av problemene. Algerisk økonomi baserer seg nesten utelukkende på olje og gass. Landet er verdens fjerde største olje- og gasseksportør med en årlig eksportinntekt på rundt 70 milliarder dollar. Oljerikdommen står i grell kontrast til at mer enn en fjerdedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og at mange lever i kummerlige forhold. Men i løpet av det siste året har Bouteflika økt offentlige lønninger med opptil 25 prosent, subsidiert matvarer, og pumpet inn store summer i infrastruktur- og boligprosjekter. Spørsmålet er om disse grepene er langsiktige, bærekraftige løsninger, eller om de simpelthen bidrar til å maskere og forverre grunnleggende problemer, slik kritikere hevder.

Bouteflikas reformprosess
Utover økonomiske gavepakker har Bouteflika-regimet svart med en rekke politiske innrømmelser for å stagge misnøyen. I mars 2011 opphevet regimet unntakstilstanden, som har vært i kraft siden 1992. Unntakstilstanden har vært instrumentell i regimets harde undertrykking av opposisjonell politisk aktivitet, som ofte foregår med antiterrorvirksomhet som påskudd. Opphevelsen av unntakstilstanden har vært et av hovedkravene til opposisjonen i mer enn tjue år.

I april 2011 holdt Bouteflika en tale hvor han kunngjorde en omfattende politisk reformprosess. Reformene skulle regulere blant annet partiloven, valgprosedyrer, medielovgivning og kvinners politiske representasjon. Kanskje mest oppsiktsvekkende var det at lovendringene skulle utarbeides på grunnlag av en ”nasjonal dialog” mellom regimet, opposisjonen og sivilsamfunnet. Til tross for utbredt skepsis ble dialogmøtene gjennomført sommeren 2011, og i løpet av høsten ble en rekke lovendringsforslag vedtatt i nasjonalforsamlingen. De ulike reformene, og prosessen som sådan, har fått en svært blandet mottakelse. Den nye partiloven blir stort sett oppfattet som et skritt i riktig retning. Denne loven har blant annet ført til godkjenning av nye politiske partier for første gang siden 1989. Men den nye medielovgivningen blir oftest omtalt som et stort tilbakeskritt for ytringsfriheten i Algerie.

Med parlamentsvalget i mai, hvor presidentens FLN doblet sitt antall mandater, ser det ut til at regimet har festet sitt grep om makten. Men mens utlandet stort sett har gratulert Algerie med vel overståtte valg, er valgresultatene svært omstridt på hjemmebane. Regimet har foreløpig lykkes i å kjøpe seg mer tid, men alt tyder på at fremtidig stabilitet avhenger både av fremveksten av en reell politisk pluralisme og en mer rettferdig fordeling av økonomiske goder.


Andre landprofiler:
2014-2015, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe