Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Algerie

Algerie har de siste årene tatt store steg for å forsøke kvitte seg med militante islamister og for å få økonomien på fote igjen. Likevel preges dagens Algerie av stadige uroligheter i en rastløs befolkning og av at en tungrodd politisk elite tviholder på makten.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Algerie frigjorde seg fra Frankrike i 1962, men allerede i 1965 ble landets første president Ahmed Ben Bella styrtet av sin tidligere forsvarsminister Houari Boumédiènne. Boumédiènnes presidentskap varte til 1978, og har antageligvis hatt viktige følger for ettertidens Algerie på grunn av den svært prominente rollen som ble tildelt de væpnede styrkene. 
Hæren har flere ganger grepet inn i det politiske livet i Algerie, noe man blant annet så i etterkant av landets første flerpartivalg i 1991. Etter valgets første runde lå den islamske redningsfronten (FIS) an til å vinne, men de militære grep inn, annullerte valget og opprettet en nasjonal komité (Haute Comité Nationale) som de i realiteten kontrollerte selv. Resultatet ble en rå og tidvis blodig borgerkrig der hæren kjempet mot ulike islamistiske grupperinger.

Valg uten klager
Algerie avholdt valg forrige gang i 2004, og dette var første gang det ikke har blitt ytret anklager om valgfusk og første tilfelle av at hæren har forholdt seg taus om presidentkandidatene. I forkant av valget ser det ut til å ha foregått en maktkamp i kulissene og flere generaler hadde blitt avskjediget i 2000, noe som bidro til at det ble spekulert i om den da sittende presidenten Abdelaziz Bouteflika dermed hadde mistet noe av støtten fra øverste hold i hæren.

Bouteflika hadde også vært involvert i omfattende rivaliseringer med sin egen statsminister Ali Benflis, noe som resulterte i at Benflis fikk avskjed i 2003, men til tross for dette gikk Bouteflika seirende ut av valget i 2004 på et program som i stor grad rettet seg inn mot ”nasjonal gjenforening”. Dette omfattet blant annet intensjoner om å gjennomføre en folkeavstemning om hvorvidt man skulle gi generelt amnesti i forbindelse med den islamistiske volden fra tiåret før. Denne folkeavstemningen ble avholdt i 2005 og en majoritet stemte for et slikt amnesti.

I 2001 opplevde man alvorlige opptøyer i Kabylia drevet frem av berberiske grupperinger og over hundre sivile liv gikk tapt. Fire år senere ble det igangsatt samtaler mellom regjeringen og representanter for CADC (Comité des Aarchs, Daïras et Communes) ledet av Belaid Abrika, som nærmest ble lokal folkehelt etter opptøyene i 2001. Samtalene har foreløpig ikke ført til noen reelle avgjørelser om enkelte av opprørernes krav, men man har sett en økt offentlig anerkjennelse av berberisk språk og identitet.

På tross av tilsynelatende utrenskninger innen hæren knytter det seg stor usikkerhet til vurderinger av de militæres reelle makt. En problematikk som det har vært spesielt aktuelt å ta for seg har dreid seg om at hærens rolle i bekjempelsen av og aksjonering mot islamistiske grupper i stor grad har vært unndratt statlig kontroll og styring.

Amnestiene
Amnestiene som ble gjennomført etter folkeavstemningen i 2005 omfattet blant annet løslatelser av fengslede islamister. Hvor mange det her er snakk om er vanskelig å si, men anslag over antall frigitte har ligget på mellom 2500 og 3000. I 2005 vakte løslatelsen av FIS-lederen Ali Belhadj stor oppmerksomhet og etter at Abassi Madani ble frigitt i 2003 er nå begge lederne for FIS ute av fengsel. Det finnes liten informasjon om hvor mange islamister som har benyttet seg av muligheten til å få amnesti etter at fristen for overgivelse gikk ut i august 2006, men det er tydelig at det i dag finnes betraktelig færre kjempende islamister i Algerie enn hva som var tilfellet bare for noen få år siden. Dette betyr imidlertid ikke at alle har slått til på tilbudet fra sentralmyndighetene og i august 2006 utførte den algeriske hæren en omfattende aksjon mot en islamistisk gruppering i de kabylske fjellene. 

Et viktig trekk ved de amnestiene som ble vedtatt er at de ikke innebærer noe offentlig oppgjør med dem som har benyttet seg av dem. Dette har blant annet bidratt til at det har vært vanskelig å danne seg noe helhetlig bilde av hvem som har tilhørt hvilke grupperinger, eller av hvem som fortsatt representer de gruppene amnestiet gjelder og hvem som har glidd over i ”rein kriminalitet” frikoblet fra den politisk-religiøse kampen som var utgangspunktet.

Et annet sentralt element i amnestiet er at det ble erklært at ingen som ”beskyttet republikken” kan rettsforfølges. Dette innebærer at også representanter for de militære ikke kan stilles til ansvar og i algeriske medier har det vært hevdet kritikk rettet mot at hærens aksjoner i svært liten grad har vært gjenstand for omfattende granskninger. Rapporter fra militære aksjoner har ofte vært preget av at det har vært de militære selv som har kontrollert tilgangen på informasjon og kritikere av amnestiordningen hevder at den reelt sett ikke innebærer noe oppgjør med over ti år med vold i og med at man får vite såpass lite om hva som egentlig har foregått. Dette gjelder altså også i vurderingen av hvilken rolle militæret og staten faktisk spilte i den voldelige spiralen man så avtegne seg.

Økonomi og sysselsetting
Algerie har noen av de største forekomstene av olje og gass i Nord-Afrika og hydrokarbonindustrien står for omtrent 95 prosent av landets eksportinntekter. Den geriljadrevete volden har avtatt sterkt etter 2001 og dette har blant annet ført til at utenlandske bedrifter igjen er på vei inn i landet, noe som kan komme til å få store følger for den algeriske økonomien. 

Av norske selskaper kom Hydro og Statoil for alvor i gang i 2005-2006 og de er nå inne i store olje og gassprosjekter; særlig Statoil har et utstrakt samarbeid med Algerie. For den algeriske staten har olje- og gassutvinningen ført til økte inntekter og dette har ført til at landet har greid å redusere sin utenlandsgjeld kraftig. Likevel er forskjellene mellom fattig og rik store i Algerie, og særlig i byene ser det ut til at denne ulikheten øker.

I mai 2003 ble Algerie rammet av et jordskjelv med styrke 6,6 på Richters skala. Dette skjelvet hadde sitt episenter nær kysten ved Boumerdes og rundt 2000 ble drept og tusenvis av mennesker ble hjemløse. I etterkant måtte myndighetene tåle massiv kritikk for håndteringen av nødhjelp og manglende ordninger for sikring av bygningskonstruksjoner. Skjelvet fikk på denne måten politiske ettervirkninger og dette var også en faktor i valgene fra 2004. Fortsatt er det sånn at mange av dem som ble rammet av jordskjelvet enda ikke har fått seg noen ny bolig. I tillegg til myndighetenes etablering av midlertidige brakkehus har det dermed også funnet sted en rekke illegale husokkupasjoner.

Sosiale forhold og demografi
Et viktig trekk ved befolkningen i Algerie er alderssammensetningen. Av landets 32 millioner innbyggere er hele 70 prosent under 30 år, og kombinert med de urbaniseringstendensene man så under nittitallets voldsbølger har man en situasjon der disse i stor grad er konsentrert til de større byene. Dette har hatt viktige sosiale følger og blant annet ført til press på bolig- og arbeidsmarked. Mange av de unge har vokst opp i en presset økonomisk situasjon med svært begrensede muligheter til å komme inn på arbeidsmarkedet og ifølge tall fra det nasjonale statistiske byrået i Algerie lå arbeidsledigheten i 2005 på 15,3 prosent. Store andeler av disse var under 30 år og det er i tillegg grunn til å tro at det finnes store mørketall bak denne statistikken.

Mange steder stagnerte utviklingen av infrastrukturen under den utbredte volden på nittitallet, noe som blant annet har hatt følger for tilgangen til gode boliger. Algerie har seinere gjennomført flere store dambyggeprosjekter, men både på landsbygda og i byene er dessuten mangel på vann fortsatt et utbredt problem.

Polarisering
I likhet med en del andre land i den arabiske verden har Algerie opplevd en viss polarisering ved at enkelte deler av befolkningen har gjennomgått en ”vestliggjøring”, mens andre sosiale grupperinger har beveget seg i retning av økt konservatisme. Dette har særlig preget situasjonen for kvinner i Algerie, for eksempel innen arbeidslivet. Den høye ledigheten har nemlig spesielt rammet kvinner som følge av en oppfatning av mannen som primærforsørger. Læreryrket er et eksempel på en profesjon som likevel har vært dominert av kvinner, men om en ser på de generelle tallene for andelen av befolkningen som kan lese og skrive ligger dette tallet på 78 prosent for menn og 61 prosent for kvinner.

Mens pressefriheten var svært begrenset under den verste voldskrisen har det blitt noe bedre kår for algeriske medier de siste årene. Likevel er ikke ytringsfriheten garantert og både karikaturtegnere, avisredaktører og hele redaksjoner har blitt arrestert og ilagt bøter. Retten til å forme organisasjoner har ført til en sterk oppsving i antall sivile organisasjoner og nettverk, men det er fremdeles vanskelig for organisasjoner som Amnesty å få tilgang der de måtte ønske det. Det har dessuten hittil eksistert svært få kanaler i systemet der sivile organisasjoner kan påvirke ledende grupper i det statlige hierarkiet.

Utfordringer og fremtidsutsikter
På mange måter har Algerie kommet lengre enn flere av sine naboer i området, men som den amerikanske statsviteren William Quandt påpeker kan det hende at landet vil gjennomleve mer konflikt før man endelig klarer å etablere et levekraftig demokrati. Myndighetene har ikke klart å håndtere de politiske og økonomiske utfordringene landet har stått overfor de siste årene og som blant andre International Crisis Group har fremhevet i sine landrapporter, har folkeopptøyer og uroligheter hatt en tendens til å spre seg raskt når de først starter.
 Utfordringene for myndighetene ligger derfor nettopp i å møte kravene fra en i større og større grad rastløs befolkning når det gjelder distribusjon av de økonomiske ressursene, og i en overgang til en mer transparent politisk situasjon. Landet har dessuten en stor befolkningsgruppe under 30 år som kan bli en risiko dersom myndighetene ikke greier å levere i form av arbeid og rettigheter. Man har sett flere eksempler tidligere på at nettopp denne gruppen har stått sentralt, for eksempel i 1988 og i 2001, og nye runder med nasjonal uro vil åpenbart virke negativt inn på en allerede skjør økonomi. Tilgang på gode boliger og vann er andre viktige områder som myndighetene må gjøre noe med.

Enkelte kritikere hevder at det vedtatte amnestiet for deltakerne i de voldelige konfliktene på nittitallet er uttrykk for en ufullstendig forsoningsprosess, og det fryktes blant annet for utstrakte hevnaksjoner fra familier som ble rammet av terroren, samt for konsekvensene av den formen for ”reintegrering” og renvasking av ekstremister som reformen kan sies å innebære. Det er likevel for tidlig å si noe om hva slags konsekvenser amnestiet vil få.

*Naima Mouhleb er forskningsassistent ved PRIO og har forsket på og skrevet om Algerie.


Andre landprofiler:
2014-2015, 2012-2013, 2008-2009, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe