Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Algerie

President Abdelaziz Bouteflika har ikke fått slutt på den ti år lange borgerkrigen mellom islamister og regjeringsstyrker. De siste årene har i tillegg vært preget av økende uroligheter blant berberne i Algerie, og deler av hovedstaden er blitt ødelagt av en storflom. Levekårene har ikke økt nevneverdig, til tross for at landet er rikt på olje og gass.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Sommeren 2002 var det 40 år siden Algerie løsrev seg fra Frankrike. Front de Libération National (FNL), som ledet krigen mot kolonimakten, har fortsatt kontroll over algerisk politikk. Ved valget på nasjonalforsamling i mai 2002 vant FNL mer enn halvparten av setene, og har dermed rent flertall.

Lav valgdeltakelse
FLN var lenge Algeries eneste parti, og regjerte alene fra 1962 til 1991. Etter det har de vært med i samlingsregjeringer. FLNs leder, Ali Benflis, er også statsminister.

Valget i mai hadde usedvanlig liten oppslutning. Flere opposisjonspartier, blant dem Fronte des Forces Socialistes (FFS) og Rassemblement Nationale Democratique (RND), oppfordret til boikott av valget i protest mot høy arbeidsledighet, stram økonomisk politikk og uregelmessigheter rundt valget.

Valgdeltakelsen ble rekordlav. Bare 47 prosent valgt å stemme. I noen områder var den betydelig lavere, som i Kabylia-regionen, der under to prosent av de stemmeberettigede avla stemme. I den berberdominerte Kabylia-regionen ti mil øst for hovedstaden Alger var valgdagen preget av uroligheter og sammenstøt mellom politiet og ungdommer. Bare en femtedel av valglokalene i hovedbyen Tizi Ouzou åpnet.

Berber-opptøyer
I de siste årene har berberske opprørere vært i åpen konflikt med myndighetene, og rundt hundre mennesker er blitt drept. Berberne bodde i landet da araberne kom på 600-tallet, og utgjør nå omtrent en fjerdedel av befolkningen. De har bevart mye av sin kultur og sitt språk.

Etter at en ungdomsskolegutt ble drept i politiarrest  i april, økte opprøret. Ved slutten av måneden var over 60 mennesker drept og mer enn 600 såret. Ett av berberpartiene trakk seg fra samlingsregjeringen i protest mot hvordan president Bouteflika håndterte konflikten. Hundretusener av demonstranter fylte gatene i hovedstaden Alger flere ganger, til støtte for folkene i Kabylia og mot undertrykking og provokasjoner. Etter hvert spredte uroligheten seg også til andre berberområder.

Berberne har nå fått gjennom ett av sine krav: Berberspråket tamazight er blitt et offisielt språk i Algerie. Men kravet om å trekke soldater ut av Kabylia fikk de ikke gjennomslag for.

Økte problemer for Bouteflika
Opposisjonspolitikere og media mener president Bouteflika er ansvarlig for berberurolighetene, og de krever at han skal gå. Også blant vanlige folk har misnøyen med presidenten økt kraftig. En undersøkelse i april 2001 viste at støtten til presidenten har falt fra 65 til 43 prosent på ett år. Dette forklares med at han ikke har klart å få slutt på borgerkrigen, og at han ikke har klart å få til økonomisk framgang og redusert fattigdommen, arbeidsledigheten, boligmangelen og bruddene på menneskerettighetene. Presidenten sliter også med kritikk fra regjeringen og toppene i militæret, de såkalte decideurs - «de som bestemmer».
 
Krigen begynte da militæret avlyste valget på ny nasjonalforsamling etter at det islamske partiet Front Islamique du Salut (FIS) hadde fått flertall i første valgomgang i 1991. Det var store forventninger til at Abdelaziz Bouteflika skulle få slutt på borgerkrigen mellom militæret og de islamistiske opprørerne da han ble valgt til president i 1999.

Bouteflika fikk folket med seg på å gi amnesti til de islamistiske opprørerne. Alle som overga seg innen et halvt år, og som ikke hadde deltatt i massemord, voldtekt eller bombeangrep mot sivile mål, kunne gå inn igjen i det sivile samfunn uten at det ble stilt spørsmål. I tillegg ble flere tusen islamister satt fri fra fengslene.

Etter et halvt år skal 80 prosent av islamistene ha overgitt seg. Armée Islamique du Salut (AIS)  - den militære delen av FIS, besluttet å oppløse seg selv. Til gjengjeld fikk alle AIS-soldatene amnesti og hjelp til å komme i gang med et sivilt liv.

Men den andre store islamistgeriljaen, Groupe Islamique Armé (GIA), nektet å gå med på noe fredsforlik med myndighetene, og intensiverte i stedet aksjonene. Til tross for at sikkerhetsstyrkene slo hardt tilbake mot islamistene, fortsatte de å kjempe, særlig på landsbygda. Flere medier og politikere hevder derfor at Bouteflikas fredsinitiativ var en fiasko, og mener at militante islamister bare har benyttet seg av fredstiltaket til å omgruppere seg.

Så langt er over hundre tusen mennesker drept i borgerkrigen i Algerie, og fortsatt dør over hundre i måneden, blant dem mange sivile. De islamistiske gruppene rekrutterer nå nye krefter blant arbeidsledige og andre som har tapt på den økonomiske liberaliseringen i Algerie.

FIS er forbudt som politisk parti. Til sammen er det 37 godkjente partier i Algerie, og fire forbudte.

Lavere gjeld og høyere arbeidsledighet
I 1996 hadde Algerie en utenlandsgjeld på over 33 milliarder dollar. Ved hjelp av gjeldsforhandlinger og økt tilbakebetaling har gjelden blitt kraftig redusert de senere årene. Ved slutten av 2000 var den nede på 25 milliarder dollar, eller under 10 prosent av bruttonasjonalproduktet. Ifølge sentralbanksjefen vil all utenlandsgjeld være betalt innen 2011, så sant landet ikke tar opp nye lån.

Algerie, som tidligere har hatt en sentralisert planøkonomi, går nå gjennom kraftige økonomiske reformer. Bouteflika har privatisert en rekke statlige institusjoner, opphevet det statlige post- og telemonopolet, kuttet ned på statlige utgifter og forsøkt å friste utenlandske investorer til landet. Målet er vekst og en økonomi som er mindre ensidig basert på olje og gass. Algerie er verdens nest største gasseksportør, og i dag står gass og olje for 95 prosent av eksportinntektene.

Til tross for høy oljepris de senere årene, sliter Algerie fortsatt med fattigdom og arbeidsledighet. Hver tredje algerier lever under fattigdomsgrensen. Den økonomiske liberaliseringen de siste årene har gjort nærmere en halv million mennesker arbeidsledige. Ledigheten er på 30 prosent, og enda høyere blant de unge.

Forsterkede problemer
Matmangel er et akutt problem. For 30 år siden dyrket algerierne det meste av maten sin selv, nå må de importere over 70 prosent av matvarene fra utlandet. Landet sliter også med miljøproblemer som overbeite, forørkning og forurensing fra oljevirksomheten.

I november 2001 ble nordkysten av Algerie rammet av den verste flommen på 40 år. Striregn fosset ned over det ellers nokså tørre ørkenlandet, og dro med seg gjørme og jord fra åsene rundt Alger. Til sammen omkom over 700 mennesker, og flere tusen ble hjemløse.

Den urolige situasjonen i landet gjør det ikke særlig attraktivt for utenlandske firmaer å investere i Algerie. Samtidig legges statlige selskaper ned hvis de ikke er konkurransedyktige nok, og mange statsansatte har mistet arbeidet.

Problemene forsterker hverandre. Urolighetene gjør at landet blir mindre attraktivt for utenlandske investeringer og turisme. Dermed blir det vanskeligere å få til økonomisk vekst, og misnøyen og frustrasjonen øker blant innbyggerne. Og nettopp frustrerte og misfornøyde personer er lettere å rekruttere til politiske opprørsbevegelser. Dermed fortsetter urolighetene.

Mange tusen algeriere har reist illegalt ut av landet for å slippe unna volden, arbeidsledigheten og mangelen på framtidsutsikter. Det rapporteres også om stadig flere selvmord.

Drap, tortur og forsvinninger
Borgerkrigen har ført til massive menneskerettighetsbrudd. I tillegg til alle drapene som myndighetene, statsstøttede militser og islamistiske grupper har stått for, rapporterer Amnesty om utbredt tortur og tusenvis av forsvinninger.

Myndighetene har ikke tatt noe initiativ til å finne ut hva som har skjedd med de nær 4000 personene som er blitt borte etter at de har blitt arrestert. Familiene til de forsvunne frykter nå at myndighetene forsøker å legge et lokk over hele problemet.

Mindre til helse og utdanning
Som en del av de økonomiske reformene har Bouteflika kuttet kraftig ned på utgiftene til helse og utdanning. Helseutgiftene sank fra 103 dollar per innbygger i 1990 til 85 dollar i 1999. Likevel er helsesituasjonen bedre enn i mange andre afrikanske land: Omtrent 90 prosent av barna blir vaksinert, og bare rundt en promille av befolkningen har aids.

Fra slutten av 80-årene til slutten av 90-årene ble andelen av offentlige midler som brukes til utdanning, nesten halvert. Samtidig er militærutgiftene fordoblet.

Det er ni års obligatorisk skole, og undervisningen er på arabisk. På høyere nivå brukes også fransk i undervisningen. Algerie har ti universiteter, sju centres universitaires og en rekke tekniske høyskoler.

Om lag en tredel av befolkningen kunne ikke lese og skrive i 1999. De siste årene har det vært store kampanjer for å få ned analfabetismen blant de voksne, der unge folk som akkurat er ferdige med skolen har blitt brukt som lærere.

Relativt fri presse
Algerie har en relativt fri presse, og det er ikke åpenbar sensur. Men Bouteflika mener media skal være statens tjener, og regjeringen vedtok i 2001 en lov som forbyr artikler og karikaturtegninger som er ærekrenkende eller fornærmer presidenten. Dette fikk over 1000 journalister til å protestere i gatene i Alger, og for første gang på ti år sto journalister fra fransk- og arabiskspråklige aviser sammen.

Staten har kringkastingsmonopol, men har løsnet på loven slik at det nå er tillatt med private fjernsyns- og radiokanaler. Mer enn 60 prosent av husholdningene har tilgang til europeisk tv.

Borgerkrigen får full dekning i landets aviser, men kringkastingen har hatt en tendens til å unngå temaet, så sant ikke mange mennesker har vært involvert i hendelsene. På grunn av statlig press finnes det ingen aviser knyttet til islamistiske politiske partier. Men islamistene har tilgang til den uavhengige pressen og får uttrykke seg fritt der.


Andre landprofiler:
2014-2015, 2012-2013, 2008-2009, 2006-2007, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe