Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Algerie

Borgerkrigen i Algerie kan ha krevd over 100.000 menneskeliv siden 1992. I 1999 fikk landet ny president: Abdelaziz Bouteflika. Han fikk gjennomslag for en amnestiplan og fredsavtale med islamistene samme høst, og skapte dermed håp om en slutt på borgerkrigen. Men fremdeles herjer volden i Algerie.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

I 1992 grep militæret inn og avlyste et demokratisk valg etter at det islamistiske partiet Front Islamique du Salut (FIS) vant første valgomgang. Siden da har landet vært herjet av en blodig borgerkrig.

Brutal borgerkrig

Amnesti og fredsavtale

Likevel har ikke voldshandlingene stoppet, og det er flere islamistiske grupper som ikke har gitt opp den væpnede kampen. Så sent som i juli 2000 ble nesten 300 mennesker drept i voldshandlinger. Bouteflika har gått ut med en kraftig advarsel mot de islamistene som ikke har overgitt seg frivillig. Samtidig kritiserer menneskerettighetsforkjempere militæret fordi de ikke gjør nok for å beskytte lokalbefolkningen mot nedslaktingene og stanse massakrene som fortsatt pågår.

Konflikter med militæret

I juni 1997 avholdt Algerie sitt første valg til lovgivende forsamling etter det skjebnesvangre valget i 1992, og fikk for første gang en nasjonalforsamling med flere partier. De største partiene ble Rassemblement national pour la démocratie 154 seter, Mouvement de la société pour la paix (MSP) med 69 seter og Front pour la Libération Nationale (FLN) med 64 seter. Bouteflika tilhører ikke formelt noe politisk parti, men fikk støtte for sin fredsplan fra en koalisjon av fire partier i parlamentet. FIS er fremdeles et forbudt parti, og forsøk på å danne partier med FIS-tendenser, har blitt stoppet.

26. august 2000 gikk statsminister Ahmed Benbitour av, angivelig etter uoverensstemmelser med president Bouteflika om den økonomiske politikken. Benbitour hadde vært statsminister siden desember 1999, da han dannet en samlingsregjering av fire partier. Algeries nye statsminister heter Ali Benflis og er en av presidentens nærmeste rådgivere. Benflis har beholdt mesteparten av den gamle regjeringen, men har utnevnt ny utenriksminister: Abdelaziz Belkhadem. Den spanske avisa El País skrev i august 1998 at spansk etterretning mente Algerie var i ferd med å utvikle atomvåpenkapasitet, noe som vil gjøre Algerie i stand til å produsere plutonium for våpenbruk i løpet av to år. Algeriske myndigheter har nektet for dette.

Arabisering

Vold mot kvinner

Det kan se ut som om enkelte av opprørerne og myndighetenes sikkerhetsstyrker har hatt kvinner som terrormål. Opptil 80 prosent av ofrene for massakrer har vært kvinner og barn. Frivillige organisasjoner melder at volden mot barn i hjemmene har økt siden 1992, noe de forklarer med en voldskultur som har blitt forsterket i løpet av borgerkrigen.

Begge parter begår overgrep

Amnesty International mener at mer enn 3.000 personer har forsvunnet siden 1993 etter å ha blitt holdt i forvaring av sikkerhetsstyrkene. Noen av dem har dødd av tortur eller blitt drept, men mange andre skal fremdeles være i live. Frivillige organisasjoner kritiserer myndighetene for ikke å gjøre nok for å etterforske disse sakene. Sikkerhetsstyrkene er også kritisert for en rekke andre brudd på menneskerettighetene. De skal ha drept uten lov og dom, jevnlig torturert fanger, og vilkårlig arrestert og holdt i forvaring folk de mistenker for å være knyttet til de islamistiske opprørerne.Vanligvis kommer også sikkerhetsstyrkene for sent fram til å forhindre massakre av sivilbefolkningen, noe som har fått enkelte til å hevde at sikkerhetsstyrkene er likegyldige til grusomhetene som pågår.

Mye gass, mye ledighet

Økonomien er i ferd med å bli mindre statsstyrt og mer markedsorientert. Myndighetene har innført stabiliseringspolitikk og strukturreformer, og privatiseringen av statsselskaper har begynt. Siden 1995 har økonomien vært på vei oppover, etter blant annet utvidelse av olje- og gassektoren og en reforhandlet gjeldsavtale med Parisklubben. Likevel er landet fortsatt totalt avhengig av olje- og gassinntektene.

Utbygd velferdssystem

Under sosialismen bygde Algerie opp et utstrakt sosialt velferdssystem for de fattige, eldre og funksjonshemmede. Offentlig boligbygging og landreformer har også bidratt til utjevning i samfunnet.

Landets største helseproblemer er – i tillegg til borgerkrigen – epidemier som malaria og tuberkulose.

Vil volden ta slutt?

Framtiden til Algerie er også avhengig av hvordan oljeprisene utvikler seg – og siden oljeprisen har nådd stadig nye høyder i løpet av år 2000, kan den se lysere ut enn på lenge.

Selv om over tusen opprørere har overgitt seg etter at Bouteflika kom til makten, er det mange som tviler på om presidentens fredsplan virkelig kan få slutt på all volden. Kritikere og analytikere mener at fredsplanen mangler reellt politisk innhold, og viser til at Bouteflika ikke har vist noen vilje til å integrere islamistene i landets politiske liv.Ifølge myndighetenes tall, går 85 prosent av alle barn mellom 6 og 13 år på skole. Siden 1976 er all utdanning kontrollert av myndighetene, og det finnes ikke private skoler.Til tross for at utdanning for barn har vært obligatorisk siden 1976, hadde nesten 40 prosent av befolkningen over 15 ingen utdannelse i 1989, og nesten 57 prosent av dem over 15 var registrert som analfabeter. Det er 10 universiteter i Algerie med til sammen over 160 000 studenter.Algerie er Afrikas nest største land etter Sudan, og har kontinentets største reserver av gass i tillegg til store forekomster av olje. Petroleumssektoren utgjør over 95 prosent av eksportinntektene og om lag 25 prosent av nasjonalproduktet. Myndighetene har forsøkt å skape en mer mangfoldig økonomi og å trekke til seg investorer på andre områder enn energisektoren, blant annet for å gjøre noe med den høye arbeidsledigheten. Den var på om lag 30 prosent ved slutten av 1990-årene. Blant de unge under 30 år er det hele 70 prosent som ikke kan finne et egnet arbeid.Både islamistene og sikkerhetsstyrkene står bak tusenvis av kidnappinger og forsvinninger. I mange tilfeller har det vært umulig for familiene å finne ut om de forsvunne slektningene deres lever eller ikke.I mai 1998 undertegnet den algeriske helseministeren Yahia Kaidoum en bestemmelse som tillot kvinner å ta abort dersom de var blitt voldtatt av væpnede islamistiske opprørere. Det har vært rapportert om en rekke voldtekter i løpet av borgerkrigen, og det er opprettet et eget krisesenter som skal ta vare på kvinner som har blitt voldtatt av terrorister.I juli 1998 vedtok regjeringen en lov som medførte at all skriftlig korrespondanse i statsadministrasjonen, bedrifter og politiske partier skulle være på arabisk. Loven krevde også at gateskilt og butikknavn var på arabisk. Mange oppfattet denne loven som et forsøk på å skyve ut både berber-språk og fransk. Den berbiske minoriteten, amazighene, som utgjør om lag 30 prosent av befolkningen, reagerte kraftig på denne språkloven. Det ble dannet en væpnet berber-bevegelse som lovte å stoppe dem som prøvde å gjennomføre loven, og å hevne drapet på den populære berbersangeren Motoub Lounes. Lounes ble drept i juni 1998.Høsten 1999 gikk ryktene om at det foregikk en maktkamp mellom president Bouteflika og det militære lederskapet, der militæret skal ha forsøkt å blokkere innsettingen av den tidligere etterretningssjefen Yazid Zerhouni i en viktig sikkerhetsposisjon. 24. februar 2000 ble det annonsert at Bouteflika hadde omrokkert på militæret og avskjediget 14 generaler.16. september 1999 stemte folket i Algerie over en fredsplan fra president Bouteflika. Denne planen gikk blant annet ut på å gi et seks måneders amnesti til islamistiske opprørere, og var et resultat av lange og stort sett hemmelige forhandlinger mellom myndighetene og FISs militære fløy, Armée Islamique du Salut (AIS). AIS er mer moderat enn GIA, og har i hovedsak rettet sine aksjoner mot regimet, militæret og sikkerhetsstyrkene - ikke mot sivile. Planen fikk overveldende støtte fra folket: 98 prosent av velgerne sa ja til fredsplanen, og valgdeltakelsen var på hele 85 prosent. I løpet av amnestiperioden overga om lag 1.500 islamister seg og leverte inn våpnene sine. Tusenvis av islamister ble også løslatt fra fengslene. Og AIS vedtok 5. januar 2000 å oppløse seg selv.Borgerkrigen har utviklet seg fra å være en krig mellom militæret og FIS til å bli et kaos av bombinger, nedslaktinger, mistanker og hevn. Radikale islamister har brutt ut og startet egne grupper, for eksempel Groupe Islamique Armée (GIA), som igjen har blitt splittet i nye grupper. Og det har oppstått egne gjenger av statsstøttede «patrioter» som har kjempet mot islamistene. Resultatet har blitt brutale nedslaktinger av hele landsbyer. Tusenvis av struper har blitt skåret over og folk er blitt hugget ned med økser. Særlig har det vært mye vold i forbindelse med fastemåneden ramadan.

Andre landprofiler:
2014-2015, 2012-2013, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe