Fellesrådet for Afrika Meny
av Julius Nyerere

Tungvekt versus fjærvekt 

I anledning av 50-års jubileet til Fellesrådet for Afrika har vi sett litt på gamle bøker og artikler som har blitt gitt ut tidligere. Dette er artikler som er skrevet inn i sin tid, men som kanskje likevel kan tale til vår tid. I Fellesrådet for Afrikas årbok fra 1996/1997 kalt Gjeld, strukturtilpasning og konflikt ble det utgitt en artikkel av Tanzanias landsfader og første president, Julius Nyerere. Nyerere var kjent for å være sosialist, nasjonalist og panafrikanist. 

Under tittelen «Tungvekt versus fjærvekt» tar han for seg den skjeve økonomiske og politiske maktbalansen mellom nord og sør. Han peker på urettferdigheten i at det fattige sør må konkurrere mot mektige og rike nord innen handel. Han tar også et oppgjør med vestens oppfatning av demokrati i Afrika, noe som fortsatt er en aktuell problemstilling i måten vesten forholder seg til Afrika på i dag.

Det blir ikke satt spørsmålstegn ved Nords eksistens – som består av EU, Nord-Amerika, Japan og andre medlemmer av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Men at sør eksisterer, som en parallell gruppe av utviklingsland, blir det satt spørsmålstegn ved. Derfor fant jeg og mine kolleger det nødvendig å påpeke at i Sør-kommisjonens rapport at Sør faktisk eksisterer; at sør består av alle utviklingsland i verden – kanskje så mange som 130 land; og at disse inkluderer giganter som Kina, India, Indonesia, Brasil og Mexico.  

Noen av landene i sør ligger lengre økonomisk framme enn andre. Enkelte lands nasjonale inntekt per hode er mye høyere enn andres. Noen har i større grad industrier og noen få har rikdommer fra utnytting av olje og andre naturressurser. Men det de alle har til felles er en maktesløshet og manglende evne til å påvirke verdens gang. Vi er heller ikke i stand til å få gehør for våre ønsker, interesser og behov hvis de kolliderer med dem som den utviklete verden har.  


DOMINERT OG SAMMENKNYTTET AV NORDS IDEÉR 

Sør eksisterer og har felles interesser, til tross for de interne forskjellene, akkurat som Nord eksisterer og har felles interesser, til tross for Nords interne forskjeller. Likevel er det fortsatt slik at vi i Nord og Sør tilhører samme planet. Vi har innflytelse på hverandre i større eller mindre grad. Vi er uløselig knyttet til hverandre – gjennom kommunikasjon, gjennom geografi og gjennom historie. Vi er knyttet sammen i en stadig større utstrekning gjennom handel og nordlig investering i noen av landene i Sør. Vi er knyttet til hverandre gjennom det faktum at alle våre nåværende oppfatninger av det nasjonale og internasjonale liv i virkeligheten er basert på Nord-sentrerte begreper og verdier som er spredt gjennom europeisk styrke, og forsterket gjennom Nords veldige makt. Så vi er knyttet sammen og dominert av nordlige ideer; noen gode og noen dårlige! 

Sør-kommisjonen sa at utvikling handler om mennesker og at vestens hensikt er å tjene mennesker, alle menneskene – ikke bare noen av menneskene. Den sa at menneskenes utvikling inkluderer vekst i deres velferd, ikke bare deres rikdom, og at hensikten med vekst, effektivitet, organisasjon, styringsformer og administrasjon osv. er mennesker – ikke statistikk. Nord har en tendens til å legge vekt på statistikk og til å glemme mennesker når de definerer utvikling i landene i Sør. 


FNs FØDSEL OG FALL 

Verden er én. Vi har med hverandre å gjøre fordi vi har kontakt med hverandre som ingen kan flykte fra og som få av oss virkelig ønsker å flykte fra. Vi er alle del av et internasjonalt samfunn.  

På slutten av siste verdenskrig etablerte de allierte seierherrene internasjonale institusjoner som skulle forhindre kriger i framtiden og også skulle forhindre økonomiske feilskjær - slik som den store depresjonen – som på mange måter var en forløper for siste verdenskrig. De forente nasjoner (FN) ble født i 1945. Bretton Woods-institusjonene ble født i 1944, men det var alltid meningen at disse skulle integreres i et koordinert verdenssystem med samarbeid for fred og harmoni, økonomisk stabilitet, framskritt, demokrati og menneskerettigheter for alle folk. Og dette verdenssystemet skulle ledes av FN med sin generalforsamling.  

Disse organisasjonene eksisterer fremdeles. 50 år senere har vi lykkes i å forhindre en ny storkrig mellom stormaktene, men vi har ikke lykkes i å gjøre verden til en fredelig verden.  Velstand er langt fra å være universell. Tvert om, gapet mellom de rike og fattige, de mest utviklete og de minst utviklete, er mye større enn det var i 1945, og det blir større hele tiden. Det er som om vi skulle si: Til tross for det faktum at EU er én, blir gapet mellom de fattige og rike i EU større og større hele tiden. Hvis det virkelig var tilfelle i Europa ville du finne det uakseptabelt og du ville sette i gang tiltak for å rette opp en slik situasjon. På internasjonalt plan blir det ikke gjort noe for å redusere dette gapet, eller om det blir gjort så er det i veldedighetens ånd.  

Jeg vil påstå at denne bristen mellom virkelighet og FN/Bretton Woods- institusjonens uttalte mål, kommer av at landene i Nord – og spesielt de mektige blant dem – ikke har klart å akseptere logikken i Det internasjonale samfunnets enhet og settet av moralske prinsipper som de samme dominerende landene skapte ifølge sine egne definisjoner, og som de hevder å etterleve. For de snakker om menneskelig likeverd og demokrati, men handler mot det, og motsetter seg andres bestrebelser for å sette disse prinsippene i verk, selv der de eksisterer på papiret.  


KASTRERINGEN AV FN 

FNs generalforsamling er et demokratisk organ i den forstand at den er basert på nasjonenes likeverd. Det var meningen at den skulle fastlegge prinsippene og politikken som skulle styre internasjonale forbindelser – bestemme hvilken retning prosessen skulle ta. Det var ventet at sikkerhetsrådet skulle bli generalforsamlingens utøvende makt; det skulle handle på vegne av forsamlingen og framlegge årsrapporter. Bretton Woods-institusjonene skulle være særorganisasjoner som skulle ta hånd om økonomiske og valutamessige spørsmål, og arbeidet skulle koordineres med generalforsamlingens politiske og sosiale policy gjennom FNs økonomiske og sosiale råd.  

Alle disse organisasjonene har vokst og utviklet seg. Spesielt FN har blitt virkelig internasjonal, med nesten hver eneste nasjon representert i generalforsamlingen. Men andre strukturer har praktisk talt kastrert dette demokratiske organet. Og de er ikke demokratiske! Sikkerhetsrådets fem permanente medlemmer er sentrale i rådets struktur; alle har vetorett på den utøvende vedtaksprosessen. I Bretton Woods-institusjonene er makten skamløst plassert i hendene på landene med økonomisk makt.  

Poenget mitt er at makten i verden ligger der den alltid har gjort – i hendene på land som er teknologisk utviklet, som er økonomisk utviklet og militært sterke, til tross for FN. Makten hviler fremdeles i hendene til Europa, Nord-Amerika og Japan. 


TRANSNASJONALE SELSKAPER 

Makten blir utøvd bilateralt. Med makt utøves også transnasjonale selskaper som har blitt så store og mektige at de ikke en gang er kontrollert av et enkelt land i Nord. Gjennom finansielle og økonomiske manipulasjoner og bestemmelser kan de skade og til og med ødelegge økonomiene i svakere land, også i Nord. Landene i Sør skjelver for disse kjempene, men misunner og forsøker å få tilgang til deres styrke. Hvis et mektig transnasjonalt selskap er i konflikt med et fattig land, kan selskapet regne med støtte fra sitt opphavsland.  

I tillegg blir de internasjonale institusjonene som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken brukt til å støtte opp under Nords land og selskaper ved å beskytte deres interesser og ideologier. Generalforsamlingen kan vedta resolusjoner som til en viss grad reflekterer ønskene til flertallet av verdens land og mennesker. Men bare det å stemme krever mot hvis vi Sør støtter et syn som er i opposisjon til det som en mektig økonomisk partner har.  

Uansett blir generalforsamlingen nå i stor grad behandlet som om den bare var en "prateklubb". Det er riktignok en prateklubb som vi fortsetter å verdsette, fordi den i det minste gir oss muligheten hvis vi har nok mot til å si hva vi mener og hva vi ønsker. Men generalforsamlingen har ikke makt.  


NORDS DEFINISJON AV DEMOKRATI 

Makten ligger i hendene på Sikkerhetsrådet som jevnlig ignorerer generalforsamlingens resolusjoner. Til og med Sikkerhetsrådet selv blir ofte brukt til å fremme et enkelt mektig land eller en liten gruppe av mektige lands interesser. Effektiv makt blir også utøvd av Bretton Woods-institusjonene, som igjen er kontrollert av den samme gruppen av mektige land.  

For meg ser dette ut som sannheter som vi ikke bare må se i øynene; men erkjenne for å kunne endre. Landene i Nord snakker alltid om nasjonenes likeverd, om demokrati, om menneskers selvbestemmelse og om menneskerettigheter. Disse tingene hører vi til stadighet om - når det passer nord.  

Så land som mitt eget blir kritisert for å være udemokratiske, enten fordi vi ikke har flerpartisystem, eller om vi har det så er det fordi lovene som styrer flerpartisystemet i våre land ikke er de samme som i Nord.  


TUNGVEKT MOT FJÆRVEKT 

Vi er nødt til å være demokratiske slik de rike i Nord har definert det; ellers blir vi nektet bistand. Vi blir beskyldt for å ikke ta hensyn til hvert individs menneskerettigheter – igjen slik det blir definert av de rike i Nord. Når vi svarer at den grunnleggende menneskerettigheten er retten til liv, og når vi prøver å organisere vår økonomi slik at den retten blir ivaretatt, så blir vi fortalt at vi må følge det frie markedets og private investeringers politikk. Vi må liberalisere vår import, tillate fri flyt av kapital, og oppmuntre utlendinger til å investere (med spesielle privilegier eller skattelette) uten noen restriksjoner på hvordan eller hva de investerer i, eller om de utvikler menneskelige eller andre ressurser. Konkurranse mellom ujevne motstandere blir kalt frihandel. I bokseverdenen blir konkurrentene gradert: tungvekt sloss mot tungvekt, mellomvekt sloss mot mellomvekt og fjærvekt sloss mot fjærvekt. Men reglene som styrer salg av varer og tjenester i denne ene verden i en globalisert økonomi er ikke slik. De rike nekter å akseptere regler som erkjenner at selv om alle nasjoner er likeverdige, så er noen nasjoner mer likeverdige enn andre. Så uansett om vi er tungvekt, mellomvekt eller fjærvekt så blir vi plassert på samme arena og må sloss med samme regler. Hvis vi prøver å sette i verk tiltak som beskytter oss mot urettferdig konkurranse fra de økonomiske tungvekterne, så blir vi truet med jungellovens represalier. Mener intelligente mennesker i Norge virkelig at dette presset fra den rike verden på den fattige er rettferdig? 

 

DE MEKTIGE I SJAKK OG STYRKING AV DE SVAKE 

De voldsomt internasjonale institusjonene som er satt oppfor å etablere økonomisk harmoni, samarbeid og universell velferd, blir brukt mot oss for å forsikre at vi følger praksis og politikk som nå blir hevdet å være den eneste veien til vekst og utvikling – igjen slik den rike verden har definert. Virkningene dette har på likeverd i våre samfunn, på våre industrier og utsikter til uavhengighet blir sett på som uvesentlige. Demokratiet som vi er pålagt blir latterliggjort fordi det er forhindret fra å kunne etterkomme folkets uttalte interesser og ønsker.  

Jeg holder fast ved at demokrati for det første består av likeverd og verdighet for hele folket, og for det andre av myndigheter som er valgt til å imøtekomme folkets ønsker, som må redegjøre for hva de gjør og som står til ansvar overfor folket. Dette demokratiets maskineri må være knyttet til kulturen og omstendighetene for landet det gjelder, og til oppgavene som det har fått tillit til å utføre hvis det er en internasjonal organisasjon. Men dette demokratiet burde alltid gi styrke til de svake og holde de mektiges makt i sjakk så langt det er mulig.  

I Europa har mange av landene forskjellige former for demokrati. Formene blir endret hvis de ikke fungerer tilfredsstillende. I EU er det en annen måte å oppnå bestemmelser for hele verden på - en annerledes form for landrepresentasjon som blir ansett som mer passende for graden av integrasjon som nå er nådd. Men nasjonalt og i unionen bestrebes det alltid å gi en stemme til de mindre og svakere medlemmene som       ellers ville blitt overkjørt av mektige personer, grupper eller land.  

 

KRAFTLØSE PRINSIPPER 

Hvis likeverdet og verdigheten for alle mennesker i et land eller i en bredere samarbeidsenhet skal bli virkelig og meningsfull, så er det nødvendig med et demokrati med en imøtekommende, ansvarlig og redegjørende utøvende makt. Hvis fred og sikkerhet skal opprettholdes i et område, er det nødvendig med demokrati. For erfaringen har sikkert og visst lært oss farene ved store og håpløse ulikheter, spesielt der dette er kombinert med fattigdom. Demokratiets maskineri kan bare dømmes etter hvorvidt det styrker menneskelig likeverd og verdighet for alle folk, grupper eller nasjoner.  

Vi lever alle i én verden, vi har av nødvendighet skapt systemer som skal regulere og styre våre forbindelser med hverandre. Det eksisterer likevel ikke noe demokrati på internasjonalt plan der land fra både Nord og Sør er involvert. Menneskenes likeverd – til og med landenes likeverd – er klart og tydelig nedfelt som prinsipper, og de bestemmer representasjonen i FNs generalforsamling. Men i betydningen av å være meningsfulle og reelle er prinsippene knapt til stede.  

 

HÅN MOT DEMOKRATIET 

Mens det fortsatt ivres for å innføre demokratiet på nasjonalt plan, så er internasjonal styring i ferd med å bli stadig mer udemokratisk. Saker med tilknytning til økonomi blir i økende grad overført til verdensbanken og IMF, eller nå til Verdens handelsorganisasjon (WTO). Kontrollen over Global Enviroment Facility ble ikke gitt til FNs miljøprogram (UNEP) som er basert i Nairobi, men til Verdensbanken. Det er nå snakk om at til og med FNs høykommissær for flyktninger (UNHR) skal legges til verdensbanken. Det snakkes også om å legge ned FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD), ettersom WTO nå eksisterer, selv om WTO ikke beskjeftiger seg med utvikling i det hele tatt. Det som skjer vil ikke være avhengig av hvilke interesser flertallet har, men av ønskene til den rike minoriteten.  

Dette betyr at kontrollen over økonomi- og utviklingsspørsmål blir forflyttet fra all diskusjon i FN systemet (på grunn av debattene i generalforsamlingen) og direkte inn i institusjoner som er åpenbart styrt av rikdom og makt. Dette er akkurat det motsatte av demokrati. Så jeg vil påstå overfor dere at om vi nekter demokrati og bekjemper forsøk på å innføre demokrati på internasjonalt plan, så er det å preke for demokrati på nasjonalt plan en hån mot demokratiets idé. Hvis vi bruker vår makt som et rikt land til å pålegge verdens utviklingsland en menneskefiendtlig politikk, så er det hyklerisk å preke om menneskerettigheter og en hån mot menneskerettighetenes idé. Men vi må ikke tillate våre regjeringer, demokratisk valgte regjeringer, å gjøre dobbel bokføring - i vårt navn. Dere må ikke tillate deres regjeringer, demokratisk valgte regjeringer, å pålegge de fattige i Sør en menneskefiendtlig politikk – i deres navn.  

Dere må ta ansvar – ikke ved å bekjempe demokratiet internasjonalt som deres ledere nå gjør i deres navn – men ved å hjelpe fram en gradvis bevegelse vekk fra udemokratiske internasjonale institusjoner, mot en styrking av FN og andre internasjonale institusjoner som er basert på likeverdets og demokratiets prinsipper.  

 



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe