Fellesrådet for Afrika Meny
Debatt

Fellesrådets ANC-seminar: Klassedelt demokrati i Sør-Afrika

Med et Sør-Afrika med mange uløste problemer som bakteppe inviterte Fellesrådet for Afrika til seminar i anledning ANCs hundreårsjubileum. Store svakheter ved det sørafrikanske demokratiet ble påpekt under debatten.

Gjennom hele 2012 har markeringer av ANCs (African National Congress) hundreårsjubileum vært arrangert, både i Sør-Afrika og i andre land. Gjennom utstillinger, fakkeltog og seminarer har partiets historie, fra frigjøringsbevegelse til regjeringsparti, blitt feiret og debattert. 22. november inviterte Fellesrådet for Afrika til seminar hos Center for Afrikansk Kulturformidling (CAK) i Oslo for å markere jubileet. I panelet var fire markante stemmer med ulike oppfatninger om hvordan ANC skjøtter sin posisjon i det sørafrikanske samfunnet.

ANCs partiorganisasjon var representert ved dr. Pallo Jordan, parlamentsmedlem og tidligere minister i flere ANC-regjeringer, blant annet kulturminister. Jordan meldte seg inn i ANC i 1960 og var en sentral skikkelse i kampen mot apartheidstyret. Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, deltok med sin erfaring fra flere års politisk arbeid og forskning i Sør-Afrika. I tillegg var sørafrikansk sivilsamfunn godt representert ved Richard Pithouse og S’Bu Zikode. Pithouse underviser ved Rhodes University og har markert seg som demokratiaktivist og ANC-kritiker. Zikode er leder for slumbeboerbevegelsen Abahlali baseMjondolo (Shack Dwellers’ Movement) som har base i Durban, men avdelinger også i andre byer. AbM kjemper for slumbeboeres rettigheter til bosted og blir regnet som en av de viktigste sosiale bevegelsene i Sør-Afrika etter apartheid-tida.

Forventninger og skuffelser

Parallelt med feiringen av partiets hundreårsjubileum opplever ANC sin kanskje vanskeligste tid siden de kom til makten i 1994. ANC har i svært varierende grad greid å innfri de skyhøye forventningene som møtte dem, og blant mange av ANCs tidligere kjernevelgere er partiets stjerne i ferd med å falme.

En liten del av befolkningen i Sør-Afrika har fått økt økonomisk trygghet, men mange lever fremdeles i dyp fattigdom. Så mange som ni av ti med lav inntekt er svarte. Arbeidsledigheten er dessuten enorm, delvis som følge av nedgangstider innen jordbruk-, gruve- og tekstilindustrien. Særlig er arbeidsløsheten stor blant unge mennesker. Pallo Jordan framhevet arven fra apartheid-tida som tilsvar på kritikken av ANCs tid i regjeringsposisjon.

- Ett premiss må ligge til grunn for enhver debatt om ANC: For første gang har Sør-Afrika nå et legitimt styresett. Har ANC klart å innfri alle sine løfter? Har ANC klart å gi alle sørafrikanere et godt liv? Naturligvis ikke. Ingen påstår det. Spørsmålet man må stille seg er om ANC prøver å få dette til. Etter min mening er sørafrikaneres liv bedre i dag enn før 1994, sa han.

Jordan framhevet også nedgangstider i global økonomi som årsak til problemene i deler av Sør-Afrikas industri.

Klassedelt demokrati

Sør-Afrika er i dag et av de landene i verden hvor det er registrert størst forskjell mellom fattig og rik. Kritikere framhever dessuten at man blant landets rikeste finner en rekke ANC-politikere, og at det ofte forekommer tvilsomme forbindelser mellom deres politiske posisjoner og deler av næringslivet. Korrupsjon på politisk toppnivå er imidlertid ikke den eneste fordelingsfloken Sør-Afrika står overfor, hevder kritikere. Sørafrikanere opplever ulike muligheter til å tilegne seg velferdsgoder og til å benytte seg av legitime demokratiske påvirkningskanaler. Richard Pithouse beskrev det han kalte et klassedelt demokrati i Sør-Afrika.

- Demokratiet vi fikk i 1994 var først og fremst for privilegerte grupper. Vi har ikke oppnådd demokrati i samme forstand for dem som ikke tilhører ”eliten”. Mange tillates ikke å organisere seg, og for mange er trusler om å få sine hjem revet og trusler om vold en del av virkeligheten.

Sivilsamfunnets vilje og evne til å protestere mot økonomisk ulikhet og maktmisbruk er stor. Dessverre har protester og streiker ved flere anledninger blitt møtt med voldsomme sanksjoner fra myndighetene. De grusomme bildene fra Marikana i august i år, der 34 gruvearbeidere ble skutt ned og drept av politiet, utløste sjokk og vantro over hele verden. Bildene manet fram assosiasjoner til hvordan apartheidregimet i sin tid behandlet den svarte befolkningen, og ga næring til argumenter om at Sør-Afrika i dag står overfor et nytt apartheid – ikke med hudfarge som skillelinje, men mellom rik og fattig.

No land! No house! No vote!

S’Bu Zikode er blant mange som har følt denne klassedelingen på kroppen. Som leder for slumbeboerbevegelsen Abahlali baseMjondolo har han gjennom lang tid kjempet en vanskelig kamp mot myndighetene for fattiges rettigheter til bosted. Zikode framhevet nettopp slumbeboernes manglende tilgang til demokratiske kanaler som kjernen i bevegelsens virksomhet.

- Som fattig i Sør-Afrika, og spesielt som slumbeboer, tillates man ikke å tenke eller snakke for seg selv. Snarere blir avgjørelser som påvirker ditt liv tatt av andre på dine vegne.

Til tross for et vanskelig utgangspunkt har Zikode og AbM oppnådd både stor status og politisk gjennomslag i Sør-Afrika. Den største seieren kom i 2009 da AbM fikk The Slums Act erklært grunnlovsstridig i den sørafrikanske forfatningsdomstolen. The Slums Act var en lovgivning som kriminaliserte uformelle bosettinger og enhver motstand mot utkastelse. Lovgivningen omfattet også forbud mot organisasjoner for slumbeboeres rettigheter.

Samtidig som den juridiske kampen mot The Slums Act pågikk, opplevde medlemmer av AbM å bli angrepet av bevæpnede gjenger uten at politiet grep inn for å stanse angrepene. To mennesker ble drept under opptøyene, som AbM hevder at ANC-tilhengere stod bak. Zikode ble truet på livet og fikk sitt hjem rasert. Han har bodd på hemmelig adresse siden. Hendelser som disse har ført til at Zikode har mistet troen på ANCs evne og vilje til å representere absolutt alle sørafrikanere.

- Slik vold initiert av myndighetene er en skam og en forbrytelse mot menneskeheten. De som tidligere kjempet mot undertrykkelse i Sør-Afrika, har i dag selv blitt undertrykkere. Myndighetenes farge har forandret seg fra hvit til svart, men oppførselen er den samme, framholdt Zikode.

Pallo Jordan fordømte all vold begått av ANC-tilhengere, men påpekte samtidig at AbMs seier i forfatningsdomstolen er et tydelig vitnesbyrd om at det sørafrikanske demokratiet fungerer som det skal. Omfanget av protester og demonstrasjoner i Sør-Afrika tyder også på at landet har et vitalt sivilsamfunn som på ingen måte er demoralisert, mente Jordan.

Zikode ser på sin side nødvendigheten av å protestere som en siste utvei, snarere enn et tegn på et velfungerende demokrati. Myndighetene vil ikke gå i dialog med slumbeboere, hevdet Zikode, og demonstrasjoner blir i så måte den eneste muligheten for å bli sett og hørt i det hele tatt. Opplevelsen av ikke å tilhøre demokratiet på lik linje med andre mer privilegerte gir grobunn for bred mistillit, noe Abahlali baseMjondolos medlemmer har valgt å demonstrere ved å levere blanke stemmer ved valg, under mottoet:

No land! No house! No vote!


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe