Mange er nok skeptiske til Norges gjennomslagskraft i et råd dominert av verdens supermakter når Norge trer inn i sikkerhetsrådet 1. januar.

Som en som var vitne til og gjennomlevde Natos bombing av Libya i 2011, har jeg det siste året fulgt den norske evalueringsprosessen av intervensjonen i Libya i 2011. Jeg prøvde å ikke ha høye forventninger til resultatet. Likevel ble jeg skuffet.

Reisen til musikkfestivalen i ørkenen var som et eventyr. Men to år senere var musikkanlegget knust, gitarer forbudt og min følgesvenn på flukt, som tusener andre. Og det er en forbindelse med Norge her. Den handler om Libya.

Et snevert mandat begrenser siktemålet og dermed nytten av rapporten om Norges krigsdeltakelse i Libya i 2011. Mandatet synes gjort så snevert som mulig for å belyse minst mulig.

I Libyakrigen ble Norge en «nyttig idiot» for franske og britiske ønsker om regimeendring. Hadde norske myndigheter sett nærmere på amerikanske satellittbilder og annen etterretningsinformasjon, ville de raskt forstått at befolkningen i Libya slett ikke sto overfor «et varslet folkemord».

Fremtiden så lys ut for Mosambik etter flere år med høy økonomisk vekst og funn av store oljereserver. Men avkastning fra den fremtidige oljeutvinningen ble for fristende å vente på. Da hemmelige lån kom for en dag på toppen av høy statsgjeld var krisen et faktum.