Afrika.no Meny
Binyavanga Wainaina til minne:

Vi ble født etter uavhengigheten

"Det er i denne perioden av kaos og demokrati, av folkemord og nye grunnlover, av dårlig oppførsel og pinsemenigheter, at en ny æra for kunsten har begynt"

Den kenyanske forfatteren Binyavanga Wainaina, mannen bak de ikoniske essayene "How to Write About Africa" og "I am a homosexual, mum", er død, 48 år gammel. Til minne om denne store skapende sjelen trykker vi her en artikkel han skrev for oss for noen år tilbake.

Vi ble født etter uavhengigheten. Dette vet vi fordi det sto i historiebøkene våre, med bilder i svart-hvitt. Flere hundre millioner av oss sto opp hver dag, gikk på skolen på 1960-, 1970-, 1980-tallet. Vi hadde eksamen med noen måneders mellomrom. Vi tok på oss skoleuniformene, bladde om til neste kapittel, og det neste og det neste. Vi hadde nye lærebøker, vi leste bøker med oransje omslag skrevet av afrikanske forfattere.

Overalt hvor vi gikk, så vi navnene på nasjonene våre, vi så kartene i atlaset. Vi målte lengdegrad og breddegrad. Hovedstad og land. Vi lærte om kaffebærsykdom, hvete i Manitoba og kakao i Ghana. Vi drømte om å bli leger og astronauter. Vi leste amerikanske tegneserier og så på amerikanske tv-serier.

Vi hadde nye lærebøker, vi leste bøker med oransje omslag skrevet av afrikanske forfattere. Vi drømte om å bli leger og astronauter

Noen ganger skrudde vi på tv og så Bob Geldof og Michael Jackson synge at Afrika var lukket, var knust, var nakent og ferdig. Vi var ikke uenige – hvem kan vel, når det kommer til stykket, være uenig med bilder og videoer av tusenvis av døende? Noen ganger, i våre egne land, så vi presidenter som plutselig falt fra maktens tinde – falt for enkelt, overmannet av noen få uorganiserte soldater, og noe banket på dørene til vår forestillingsverden, en viss skjørhet, en innebygd brist, kaos. Noen ganger, selv i våre egne hjem, og i våre egne forsteder og landsbyer, og leiligheter, så vi muligheten for sammenbrudd. Men så lenge skoleklokka ringte. Så lenge femte klasse ble til sjette klasse, som ble til sjuende klasse – var det mulig å forestille seg nasjonene våre som virkelige: holdbare, tenkbare, mulige å forsvare.

Jenter satt ved siden av gutter. Barn av konger satt ved siden av barnebarn av slaver. Episke kriger, noen ikke mer enn ti år gamle, ble temmet av den kjedelige historielæreren, en episk krig ble til en hockeyfinale i en skolekonkurranse. Det var umulig for meg, ti år gammel, å forestille meg at Kenya bare var litt eldre enn meg, og at nasjonens skjebne alltid hadde vært gjenstand for tvil. Skolen skapte den illusjonen av virkelighet som vi trengte, slik at vi kunne ta for gitt våre nasjoners udødelighet, og vår tilhørighet til dem.

Noen ganger skrudde vi på tv og så Bob Geldof og Michael Jackson synge at Afrika var lukket, var knust, var nakent og ferdig

I 1989 falt Berlinmuren. Strukturtilpasningene fulgte etter kort tid. Diktatorene hadde ikke lenger støtte fra Vesten, som ikke lenger trengte å investere i nye nasjoner for å holde verden unna kommunismen. Oppfatningen av oss selv som folk som kan nå så langt som moderne mennesker kan nå, var under angrep. Økonomien raste sammen, middelklassen mistet velstand, framtidstro og selvtillit. Våre skoler og universiteter begynte å lukte vondt. Vi ble bedt om, for første gang, å lære og å utvikle oss i nåtid. Det fantes ingen magisk framtid. Nasjonene våre var ikke sterke, de var svake, og mange av dem kunne ikke overleve uten støtte utenfra, uansett hvor egennyttig den støtten var. Millioner av oss dro til Amerika, og til Europa, hvor vi ble leger og gatefeiere, professorer og papirløse slaver som vasket de eldres skitne rumper. Hjemme ble universitetsstudenter arkitekter og prostituerte, gateselgere og regnskapsførere, barnesoldater og finansfyrster, hackere og banksjefer. Denne generasjonen lærte seg å ikke frykte noe. Staten ga ingenting, verden ga medlidenhet.

Hvis demokratiet kom plutselig, var det delvis fordi staten ikke lenger kunne styre vår oppførsel. Vi bygde våre egne privatskoler. Vi gjorde opprør mot foreldre. Vi ble blindpassasjerer på skip, vi gikk gjennom Sahara. Vi forsørget til og med foreldrene våre mens vi tok imot ydmykelser på jobb i oppvasken på restauranter i Tennessee. Hvis staten ikke lenger subsidierte universitetsutdannelse, kunne vi gjøre og si hva vi ville i demokratidemonstrasjoner som de ikke likte. Hvis vi var selvstendig næringsdrivende, behøvde vi ikke lenger å snakke engelsk, fordi vi ikke lenger var interessert i å jobbe for de få multinasjonale selskapene som var igjen etter våre tidligere koloniherrer.

Vi gjorde opprør mot foreldre. Vi ble blindpassasjerer på skip, vi gikk gjennom Sahara. Vi forsørget til og med foreldrene våre mens vi tok imot ydmykelser på jobb i oppvasken på restauranter i Tennessee

Det er i denne perioden av kaos og demokrati, av folkemord og nye grunnlover, av dårlig oppførsel og pinsemenigheter, at en ny æra for kunsten har begynt. Byene våre var fulle, og i sterk vekst. Folk hastet fra fredelige landlige gater og inn i bygater fulle av dynamikk. Først brakte musikken løs, på 90-tallet, hip hop, i de fleste afrikanske byer. Det hip hop gjorde var å fjerne portvaktene. Du kunne lage, spille inn, fantasere, publisere, utgi og distribuere uten å måtte forholde deg til institusjoner du ikke stolte på. Du kunne si hva du ville, i den form og det språk du selv foretrakk. Mangel på velstand var intet hinder, tvert imot, flere steder kom hip hop fra slummen. På begynnelsen av det nye årtusenet begynte forfattere å møtes på nett, i små skrivegrupper som ikke respekterte noen landegrenser. Snart ble magasiner, både elektroniske og trykte, produsert. Nettverk spredte seg på kontinentet og vokste i diasporaen. Folk startet egne forlag. De nykoloniale forlagsstrukturene i Samveldet og i frankofonien begynner å slå sprekker – de kan ikke lenger kontrollere hvem, hva, hvorfor og når folk publiseres. Lagos, Cape Town, Johannesburg og Nairobi leder an i denne offensiven.

Hvis det finnes en rådende ideologi blant oss, er den ikke: «Åh, skal landene våre noensinne fungere?» – den er mer «de må fungere, for vi er der».

Ingenting gjør oss mer menneskelige enn vår evne til å skape, til å lage egne forestillinger, til å uttrykke vår egen virkelighet tydelig – det finnes ingen menneskerettighet som er mer meningsfull

Å få dem til å fungere handler bare delvis om matriser og indikatorer og utviklingsideologi. Det handler også om vilje, forestillingsevne, begjær, kjærlighet, drømmer, språk, tiltro. Hvis situasjonen når det gjelder strøm er så dårlig i Nigeria at ingen klarer å se for seg at den kan forbedres, bidrar det faktum at nigerianere, utdannet i Nigeria, konstruerer romaner som lyser opp verden, til å minne oss på at utviklingsindikatorer ikke bør være det eneste målet på nasjonens verdi, være nasjonens eneste skjebnebarometer.

Kunsten blomstrer. Så mye europeisk bistand er rettet mot det nye Afrika. Afrikaneren etter Geldof. Dyret som ikke har hode, ikke vilje, ikke forestillingsevne, bare en sulten munn, farlige lender og et behov for å bli bevisstgjort om aids. Ingenting gjør oss mer menneskelige enn vår evne til å skape, til å lage egne forestillinger, til å uttrykke vår egen virkelighet tydelig – det finnes ingen menneskerettighet som er mer meningsfull. Når kunsten får støtte, må de bevise at de tar opp de «riktige temaene» – tusenårsmål og slike ting. Det som er interessant er at ingen av de kunstnerne som har slått igjennom i forhold til denne dristige og rebelske generasjonen har vært veloppdragne nok til å holde seg til dette – med mindre de har blitt betalt for det. De skjønner at det å skape ikke kan styres, og nettopp derfor er det så ytterst nødvendig.


Les mer her:

"How to Write About Africa": https://granta.com/how-to-writ...

"I am a homosexual, mum": https://africasacountry.com/20...

Se Binyavanga Wainaina i samtale med Al Jazeera her

Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: sigrun@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Afripod:

Avkolonisering: Hvordan angår det oss?

Hvordan angår avkolonisering hver enkelt av oss, ikke minst afro-etterkommere i Norge? Hør første del i vår podkast-serie om avkolonisering her!

Bokomtale: «Eg snakkar om det heile tida» av Camara Joof

– Det koster meg mer enn du aner

Dramatiker og samfunnsdebattant Camara Lundestad Joof har skrevet en sterk debut-bok om rasisme. Dette er hverken en offer-historie eller en utvidet endimensjonal kronikk.

Essay: Ein kolende svart morian

Da Vinje traff en afrikaner på Dovre

«Der var med i Kongens Fylgje ein Morian, ein kolende svart ein med tykke Lippur og krullat stutt Haar … og denne stirde og glodde Folk paa meir enn paa sjølve Kongen.» Hvem var egentlig denne afrikaneren Aasmund Olavsson Vinje beskriver i 1860? Og hva gjorde han på Dovre?

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Afrika
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe