ANC har sterkere støtte i dag enn ved kommunevalgene i 2016, noe som ofte forklares med «Ramaphosa-faktoren». Cyril Ramaphosa, som ble innsatt som president i Sør-Afrika etter at Jacob Zuma trakk seg i februar 2018, bærer en tung bør på sine skuldre. Landet forventer at han skal gjeninnføre håp, troverdighet og integritet i et politisk system som mange har gitt opp, et system som har mislykkes totalt i å leve opp til den moralske integriteten og de idealene og prinsippene som Sør-Afrikas frigjøringsledere kjempet for å få inn i vårt politiske system da de overtok makten i 1994.
«Ramaphosa-faktoren» vil trolig ha sterk betydning for hvordan velgerne stemmer. Men man må spørre seg: kan en person alene klare å gjennomføre de ønskede og nødvendige endringene? Kan én person gjenskape den troen og tilliten velgerne har mistet til vårt politiske system, et politisk system som er under press og som gjennomgår en alvorlig troverdighetskrise? Kan en person skape en så stor fornyelse, og klare å føre landet tilbake til de verdiene som lå nedfelt i frigjøringsbevegelsens Freedom Charter?
Som erkebiskop Makgoba i Cape Town har påpekt, kan vi ikke stole på at en enkelt person kan ordne opp i vårt ødelagte politiske system. I sin påskehilsen sa Makgoba:
– Han kan også bli erstattet – og hendelsene de siste 15 månedene har vist oss at vi ikke kan stole på at endringer i presidentskapet alene vil snu utviklingen i landet. At det å skifte ut individuelle ledere ikke er noen kur mot alt som er galt med måten Sør-Afrika styres på i dag. Vi må bygge sterkere systemer som ikke kan undergraves av en persons eller et partis innfall. Hvis vi ønsker å sikre at myndighetene arbeider for å forbedre alle sørafrikaneres liv, og spesielt situasjonen til de fattigste blant de fattige, må vi styrke våre institusjoner.
«De hule menn»
Det er anslått at mellom 10 og 12 millioner mulige velgere ikke kommer til å stemme ved dette valget. Årsaken til dette er sammensatt, men den mest vanlige forklaringen er at de har mistet tilliten til de politiske prosessene og til våre politikere, som de mener har blitt egoistiske, selvsentrerte og kun interessert i å tjene seg selv. Med andre ord: mange er desillusjonerte av hule og tomme løfter. Tankene går til diktet «De hule menn» av TS Elliot:
Vi er de hule menn
Vi er de utstoppede menn
Lent mot hverandre
Hoder fylt med halm
(oversatt av Paal Brekke)
De turbulente årene
De siste 11 årene har vi sett et delt ANC. Partiet har vært preget av fraksjonering, en fraksjonering som har lite med ideologiske uenigheter å gjøre.
Tiden fram mot ANCs landsmøte i Polokwane i 2007 var full av politiske spenninger. Gammel bitterhet satte sitt preg på manøvreringen for kontroll over bevegelsen og i sin ytterste konsekvens makten i landet. Spenningene som oppsto etter at president Thabo Mbeki sparket Jacob Zuma fra jobben som visepresident hadde lenge boblet under overflaten, og nå kom de til overflaten i form av en destruktiv og gjensidig nedbrytende kamp om politisk kontroll. Mbeki sparket Zuma på grunn av anklager om korrupsjon i forbindelse med en våpenavtale han hadde forhandlet fram. Men ikke alle i ANC støttet Mbeki. Mange mente dette var strategisk spill fra Mbekis side for å forhindre at Zuma skulle ta over som president.
Etterhvert som landsmøtet nærmet seg, ble atmosfæren stadig mer giftig og preget av gjensidige beskyldninger om politisk manipulering.
I Mbekis presidentperiode hadde landet opplevd økonomisk vekst og politisk stabilitet, men innad i ANC var det likevel voksende misnøye med hans lederstil. Han ble i økende grad oppfattet som en autokrat, noe som var i strid med ANCs tradisjon.
Tvilen fortsetter å gnage om hvorvidt idealene til et nytt Sør-Afrika kan oppnås og realiseres etter år med uro, dårlig forvaltning, misbruk og korrupsjon
Mester-taktikeren Jacob Zuma utnyttet denne misnøyen. Zuma ble av mange oppfattet som et symbol på en fornyelse av grasrotas innflytelse i ANC. Han ble sett på som en leder med en folkelig stil, en stil mange følte hadde gått tapt for ANC.
Thabo Mbeki, intellektuell, statsmann og poet, ble av mange i ANC oppfattet som fjern, uten kontakt med det som foregikk i partiet. Det fantes en oppfatning av at Mbeki forsøkte å bygge et slags dynasti, og denne oppfatningen ble aktivt brukt av Zumas leir til å konsolidere støtten til Zumas kandidatur. Påstandene om Zumas korrupte aktiviteter ble avvist som politisk spill fra Mbekis side.
Polokwane ble en slagmark der ideologi og ideologiske posisjoner ikke ble det som avgjorde hvem som fikk kontroll over partiet. Det ble en ren maktkamp mellom fraksjoner i partiet, der konflikten ble presentert som et enkelt valg mellom en autokrat og en grasrotrepresentant.
Bunnpunktet
For mange i ANC er Polokwane blitt stående som partiets albatross og absolutte bunnpunkt, et bunnpunkt som innledet en tid med fraksjonering og interne kamper som siden har preget landsmøtene både i 2012 og 2017. ANCs «sjel» hadde alltid handlet mye om det å strides om ideer, og det sikret at partiet holdt seg oppdatert og relevant i forhold til den politiske utviklingen i landet. Dette ble nå sett ned på og til dels latterliggjort. I stedet vokste den politiske intoleransen innad i partiet.
Da Thabo Mbeki ble trukket tilbake som ANCs presidentkandidat i 2008 ble dette oppfattet som en kulminering av denne fraksjoneringen. Usikkerheten var stor, og mange fryktet at dette kunne undergrave alt som var oppnådd i de 14 årene siden frigjøringen.
Da ANCs nestleder Kgalema Motlanthe ble tatt i ed som landets midlertidige president, brakte han med seg en ro og et alvor som bidro sterkt til å overbevise om at Sør-Afrikas demokratiske institusjoner fortsatt var intakte. Effekten av hans korte presidentskap skal vi ikke undervurdere. Han var president i en kritisk periode i Sør-Afrikas demokratiske utvikling, og han fikk vist verden at tilbaketrekkingen av en presidentkandidat ikke nødvendigvis var et tegn på at Sør-Afrika var i ferd med å synke ned i diktaturets skyggedal, eller ville gi slipp på sine demokratiske prinsipper og idealer, som ANC hadde kjempet for i 82 år.
Til tross for tilsynelatende gode hensikter, skled det hele ut i et rasebasert myrlandskap
Selv om Sør-Afrika gjennom president Motlanthes lederskap kom seg ut av en periode med politisk usikkerhet og turbulens, fortsatte den politiske splittelsen som hadde hjemsøkt ANC rundt Polokwane-konferansen å prege partiet under overflaten. Det fantes en god del uro i partiet ved tanken på at Jacob Zuma kunne komme til å overta makten.
Da Zuma tok over som partileder etter landsmøtet i 2009, førte det ikke umiddelbart til noen store politiske omveltninger. Men landsmøtet i Mangaung i 2012 ble vitne til et tydelig skifte i ANCs politikk.
En idé om at Sør-Afrika nå skulle inn i den andre fasen av sin nasjonale demokratiske revolusjon ble lansert. For en god del i partiet var det uklart hva dette faktisk betød. For president Zuma og hans medspillere innebar dette starten på en radikal økonomisk omlegging. Denne andre fasen skulle preges av «mer radikal politikk og målrettet handling» i den «pågående overgangen fra apartheid-kolonialisme til et nasjonalt demokratisk samfunn».
Dette skulle angivelig også innebære en mer aggressiv tilnærming til økonomisk ulikhet og arven fra apartheid-tida.
Et myrlandskap
Til tross for disse tilsynelatende gode hensiktene, skled det hele ut i et rasebasert myrlandskap. Ideen om Den hvite monopolkapitalen fikk stadig mer feste, og fikk etterhvert et dominerende grep om debatten om den økende økonomiske ulikheten. Dette førte til en voksende bekymring om at samfunnsdebatten, i stedet for å ta tak i den institusjonelle arven etter apartheid og de økonomiske ulikhetene den skapte, tok en mer skummel vending som gjorde det hele i større grad til et spørsmål om rase, noe som er sterkt i strid med idealene fra frigjøringskampen.
Det er helt klart et enormt behov for økonomiske endringer, og det raskt, da gapet mellom fattig og rik fortsetter å vokse i en vill fart. Men debatten rundt dette viktige temaet har blitt forurenset av korrupte og egoistiske motiver. Debatten har blitt brukt til å drive fram rasespenninger, noe som er stikk i strid med idealene fra frigjøringskampen.
Det er dessverre slik at idet det frie Sør-Afrika nå går inn i sitt 26. år, står vår nasjonale demokratiske revolusjon overfor en usikker framtid. Etter en periode preget av stormannsgalskap og korrupsjon, tviler mange på om idealene til et nytt Sør-Afrika kan oppnås og realiseres.
En stor del av våre velgere mener at vårt politiske system er ødelagt, at det mangler substans, mening og troverdighet. Sørafrikanere er bekymret og desillusjonert, og mange mener at det ikke har vært noen synlig materiell forbedring i livet deres de siste 25 årene. En følelse av fremmedgjøring har utviklet seg og slått rot, og den bidrar til å utvikle velgernes motvilje og mistillit. Høyverdige idealer har gitt tapt for selvsentrert egoisme. Tvilen fortsetter å gnage om hvorvidt idealene til et nytt Sør-Afrika kan oppnås og realiseres etter år med uro, dårlig forvaltning, misbruk og korrupsjon, som har kostet landet dyrt.
For mange representerer dette valget likevel også en tid for å løfte blikket. En sjanse til politisk forløsning og en retur til verdiene som definerte vår kamp. Døren står fortsatt på gløtt for våre politikere for å anerkjenne og oppfylle sitt mandat som folkets tjenere, til å gjøre en innsats for å skape et bedre liv for alle sørafrikanere.
