Afrika.no Meny
Essay:

Om noen norske akademikeres fornektelse i møte med avkolonisering

I Norge er det som om postkolonialismen aldri hendte, og som om postkoloniale intellektuelle som Franz Fanon aldri eksisterte, skriver forfatteren.

Hissige norske professorer har fordømt avkoloniseringsinitiativene med en tone av absolutt skråsikkerhet. Situasjonen i norsk akademia er dels bemerkelsesverdig hvit, skriver Sindre Bangstad.

I juni, samme dag som Institutt for Fredsforskning (PRIO) holdt Norges første akademiske arrangement om «Avkolonisering av akademia» noensinne, demonstrerte en kommentator i Morgenbladet utilsiktet hvorfor et slikt arrangement var nødvendig i utgangspunktet. I et to-siders oppslag i Morgenbladet den dagen erklærte Arbeiderpartipolitiker og medlem av den sosialdemokratiske tankesmien Agenda Sylo Taraku at «I motsetning til tyskere og flere andre nasjoner [sic], har ikke nordmenn en historie å skamme seg over. Norge har aldri vært kolonimakt, [og] vi har ikke begått store krigsforbrytelser.»

Vurder dette utsagnet i lys av følgende fakta: Selv om Norge på den tiden var under dansk styre tok nordmenn del i den danske-norske transatlantiske slavehandelen, som innebar transport av anslagsvis 100 000 afrikanske slaver fra Vest-Afrika til Dansk Vestindia i perioden fra 1626 til 1825. Dansk-norske lutherske biskoper, som Erik Pontoppidan (1698-1764), som en gang i tiden var biskop i min hjemby Bergen, forsvarte at Danmark-Norge gjorde afrikanere til slaver på den såkalte Gullkysten av Afrika (nåværende Ghana) på grunnlag av at det var «uendelig bedre» for afrikanere å være slaver under kristne enn «kun» frie hedninger.

Norske akademikere innen historie og antropologi har de siste årene dokumentert nordmenns deltakelse i den europeiske kolonialismens storhetstid, blant annet som plantasjeeiere på gods med tusenvis av slaver i den portugisiske kolonien Mosambik, eller som leiesoldater i den belgiske Kong Leopolds koloni Kongo. Nordmenn har muligens «haiket seg fram til koloni-imperiets velsignelser», men de var helt klart del av kolonialismen.

Den lille staten Norge, som erklærte seg selvstendig fra Sverige i 1905, hadde utvilsomt koloniale ambisjoner, og under en regjering ledet av det daværende Bondepartiet, hvor den senere nazist-kollaboratøren Vidkun Quisling (1887-1945) tjenestegjorde som forsvarsminister i 1931, okkuperte Norge formelt deler av Grønland, en okkupasjon man kun gikk vekk fra da internasjonale domstoler dømte imot den norske stat i 1933. Hva gjelder den norske stats politikk overfor den samiske urbefolkningen i Nord-Norge, bar fornorskingspolitikken, frarøvelsen av land og kulturelle rettigheter og brutal undertrykkelse av samisk motstand frem til 1970-tallet alle kjennetegnene på intern kolonialisme, inkludert den offisielle stigmatiseringen av samer som «mindreverdig rase.»

Identitetspolitikk er som vi alle vet ille i seg selv - bortsett fra når identitetspolitikken er hvit og umerket

Den avdøde norske sosialantropologen Marianne Gullestad oppga aldri å påpeke at ideen om norsk eksepsjonalisme når det gjelder kolonialisme og rasisme er del av en langvarig og utbredt sosial og politisk myte innenfor og utenfor Norge. Den er på ingen måte begrenset til den politiske høyresiden, og har støtte og taust samtykke blant et stort antall norske akademikere i professorstillinger.

Her trenger man ikke se lenger enn til det bestselgende populære verket til den tidligere militante AKP-ml-eren som ble professor i utviklingsstudier, Terje Tvedt, som i sin siste bok presenterer et bilde av Norge, et land som entusiastisk og uforbeholdent ønsket innvandrere og asylsøkere fra den postkoloniale verden velkommen. Gitt den langvarige antirasistiske kampen mot diverse norske høyreekstremister fra tidlig 1970-tall og inn i 2000-tallet, er det, mildt sagt, ikke nødvendigvis slik de fleste tidligere innvandrere og asylsøkere til Norge husker det; men det er selvfølgelig privilegiet til nordmenn i hegemoniske posisjoner i akademia, media og politikk å utelate ethvert spor overhodet av deres stemmer og opplevelser, slik Tvedt gjør.

Norsk likestilling: Hvite menn og hvite kvinner

Norge har siden 2013 hatt den mest høyrevridde regjeringen siden andre verdenskrig, med Høyre og Frp ved makten. Internasjonale nyhetsmedier lovpriser jevnlig og naivt Norges tradisjoner for relativ likestilling mellom kjønnene, og da statsminister Erna Solberg presenterte sin andre regjering i februar i år, ble det så vidt registrert at alle statsråder og alle statssekretærer var hvite. De som unnskylder regjeringen svarte på offentlig kritikk av denne mangelen på demokratisk representasjon med å påstå at regjeringen prioriterte «kompetanse» over «kvoter.» Det er et merkelig argument å komme med i det høyt utdannede Norge, hvor man har mer enn en håndfull populistiske høyrevridde statsråder som knapt nok er i stand til å formulere et sammenhengende argument, og som i stor grad er tilbøyelige til politiske løgner og oppspinn.

Ideen om norsk eksepsjonalisme når det gjelder kolonialisme og rasisme er del av en langvarig og utbredt sosial og politisk myte innenfor og utenfor Norge

Likestilling i Norge har for det meste handlet om å referere utelukkende til lik representasjon mellom hvite menn og kvinner i offentlige stillinger, og «interseksjonalitet» er knapt et aktuelt begrep i offentligheten. Dermed kom det ikke som noen overraskelse at PRIOs arrangement om avkolonisering av akademia ble møtt med fordømmelse via en tweet fra Høyres tidligere utdanningsminister og nåværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, som re-tweetet en tekst skrevet av en ung partikollega som karakteriserte ideen om å avkolonisere akademia som «en elendig idé.»

Dette kom ikke som en overraskelse, fra en konservativ statsråd som bruker et bilde av Winston Churchill som sin avatar på Twitter, og som i det siste har hatt det med å spille på hvit identitetspolitikk i sin kontakt med velgerne og anbefalt verkene til en viss Jordan Peterson. Det liberal-konservative regjeringsstøttende tidsskriftet Minerva (hvis stab er, som man knapt trenger å påpeke, alle hvite), reagerte med forutsigbart sinne og raseri, og erklærte at «døde hvite menn» fremdeles bør «stå på pensum». (Som om noen i det hele tatt hadde foreslått noe annet.)

Foto: Sv.A.Børretzen/Aktuell/NTB Scanpix

Liv og Per får vafler: Den norske stats politikk overfor den samiske urbefolkningen bar alle kjennetegnene på intern kolonialisme, inkludert den offisielle stigmatiseringen av samer som «mindreverdig rase», skriver forfatteren. Bildet er fra internatskolen for flyttsamebarn, Karasjok, 1950. Foto: Sv.A.Børretzen/Aktuell/NTB Scanpix

Men situasjonen i norsk akademia er, tross alt snakket om godene ved inkludering og mangfold (igjen er dette altfor ofte kodeord for likestilt representasjon av hvite kvinner i professorstillinger og maktposisjoner), knapt noe bedre enn i den norske regjeringen. Som jeg selv har notert i en nylig monografi, er og blir min egen disiplin antropologi, tross all dens uttalte interesse for menneskelig mangfold, bemerkelsesverdig hvit i Norge.

Det siste året har vi sett en økende offentlig motreaksjon mot ansettelser av internasjonale forskere ved norske universiteter blant nasjonalistisk orienterte etablerte akademikere som selv ble del av akademisk makt i en tid da norske akademikere ikke behøvde å konkurrere med internasjonale kolleger i det hele tatt for professorstillinger, og knapt måtte publisere så mye som et ord på engelsk eller noe annet språk for å oppnå livslange professorater. Det foreligger relativt lite empirisk forskning på opplevelsene til utenlandsfødte akademikere og akademikere med minoritetsbakgrunn i norsk akademia. Men det lille vi vet fra forskningen på dette tilsier at det på ingen måte er lett for akademikere med slik bakgrunn.

Det kom ikke som noen overraskelse at PRIOs arrangement om avkolonisering av akademia ble møtt med fordømmelse via en tweet fra Høyres tidligere utdanningsminister og nåværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen

Legg til at norsk universitetspensum i humaniora og samfunnsvitenskap for det meste består av faglitteratur skrevet av og for akademikere fra det globale nords fortid og nåtid, at finansieringsstrukturer så vel som inntoget av den nyliberale revisjonskulturen i norsk akademia og den sterke understrømmen av ukritisk metodologisk nasjonalisme i mange fagdisipliner i Norge motvirker bruk av akademiske arenaer og frihet til å utøve kritisk tenkning. Motangrepet fra en gruppe akademikere ved Universitet i Oslo mot initiativet til avkolonisering av akademia var da også hurtig, brutalt, og fullt av stråmenn. Filosofiprofessor Jens Saugstad erklærte at initiativet «oser av identitetspolitikk», som vi alle vet er ille i seg selv, bortsett fra når identitetspolitikken det gjelder er hvit og umerket.

Førsteamanuensis i statsvitenskap, Tore Wig, uttrykte at initiativet representerte en relativisering av kunnskap. Den kantianske filosofen Jens Saugstad på sin side slo seg sammen med statsviteren Janne Haaland Matlary og medisineren Stig S. Frøland i å høyne innsatsen ved å erklære at avkoloniseringsideologien representerer intet mindre enn en global trussel mot universiteter, og ved å oppfordre norske universiteter til å umiddelbart slutte å finansiere studentgrupper hvis ledere har erklært at de er positive til avkolonisering av akademia-initiativer. Så høyt verdsettes altså ytringsfrihet og kritisk tenkning i norsk akademia.

De assymetriske maktforholdene har også kommet til uttrykk i måten Aftenposten har redigert denne debatten på. Motstemmene mot avkolonisering av akademia har i det store og det hele fått boltre seg fritt og uhemmet, mens tilsvarene har blitt avvist eller krevd redigert ned.

Postkoloniale intellektuelle usynlige i Norge

Det som har vært slående i alle reaksjonene er selvsagt at de aktuelle hissige professorene har fordømt avkoloniseringsinitiativene med en tone av absolutt skråsikkerhet, mens de dokumenterer for alle og enhver at de ikke en gang har tatt seg bryet med å lese noe av den relevante akademiske litteraturen, for eksempel Ngugi wa Thiong’o’s banebrytende verk Decolonizing the Mind fra 1986. Vi kan være ganske sikre på at få av disse norske professorene i det hele tatt har hørt om slike navn eller lest noe av dem.

Det er som Erling Sandmo, professor i historie ved Universitetet i Oslo, påpeker, at i Norge er det som om postkolonialismen aldri hendte, og som om postkoloniale intellektuelle fra Franz Fanon, Edward W. Said, Achille Mbembe, Dipesh Chakrabarty, Gayatri Chakravorty Spivak, Stuart Hall og Paul Gilroy aldri eksisterte. Beskjeden til potensielle universitetsstudenter i Norge var umulig å ta feil av: Hvis du er overbevist og selvsikker nok rundt din egen mangel på kunnskap og lesning av relevant akademisk litteratur, er det intet behov for å lese seg opp før man går til angrep offentlig heller.

Kritiske studier om hvithet kommer ikke til Norge i nærmeste fremtid

Hva gjelder Haaland Matlary, tidligere statssekretær for KrF og tidligere «vitenskapelig ekspert» for Vatikanet under «Guds Rottweiler», Joseph Ratzinger, er det ingen hemmelighet hvor hun står: I en spalte i Dagens Næringsliv i 2017 refererte hun til «amerikanske liberale» som tok del i rivningen av statuer til minne om hvite rasistiske Sørstats-generaler og slaveeiere i USA etter den hvite overmakts-tilhengeren Dylann Roofs drap på svarte kirkegjengere i Charleston i Sør-Carolina i 2015 som et uttrykk for et «sivilisasjonsforfall av de sjeldne.»

En annen form for angrep har vært å fremstille det som om avkolonisering av akademia-initiativer ikke har vært forankret i humaniora og samfunnsvitenskapene, men er ment å være allment anvendelige i naturvitenskapene også.

Hissige norske profesorer har fordømt avkoloniseringsinitiativene med en tone av absolutt skråsikkerhet, mens de dokumenterer for alle og enhver at de ikke har tatt seg bryet med å lese noe av den relevante litteraturen, for eksempel Ngugi wa Thiong’o’s banebrytende verk Decolonizing the Mind fra 1986, skriver forfatteren.

I sitt hovedinnlegg på PRIO-arrangementet fremhevet Meera Sabaratnam, leder av Decolonizing SOAS Working Group ved School of Oriental and African Studies (SOAS) i London og forfatter av Decolonising Intervention: International Statebuilding in Mozambique, viktigheten av avkolonisert kunnskap for undervisning, forskning og publisering. Avkolonisering av akademia handler om «hva slags type kunnskap som tilegges verdi», påpekte hun. Det er koblet til en «positiv identifisering med antirasisme.» Hun oppfordret til «å undergrave ideen om at det globale nord burde være hovedrolleinnehaverne» i forskning, og bevege seg mot å se at «forskning er samproduksjon» der våre «medprodusenter» i det globale sør får reell påvirkning i spørsmålene som stilles, utformingen av spørsmålene og metodologien som tas i bruk. Hun oppfordret også til en restrukturering av pensumene «vi planlegger», slik at «enhver student kan oppleve tilhørighet.»

Dette er noble ideer og holdninger. I Norge, der akademikere som kjenner sitt postkoloniale fag er relativt sjeldne, og definitivt ikke i noen hegemonisk posisjon i akademia, blir det et spørsmål nøyaktig hvordan dette skal utføres i praksis.

PRIOs arrangement Decolonizing the Academy hadde ekstremt godt oppmøte for et arrangement av dette slaget. Likevel gikk man derfra med en sterk følelse av at man hadde vært vitne til et tilfelle av at det tales til menigheten, og at det vil kreve mye mer enn dette i de kommende årene for å bevege seg fra teori til praksis. Reaksjonene indikerer utvilsomt at institusjonelle strukturer så vel som rådende oppfatninger både hos høyre- og venstresiden i Norge gjør selv den mest beskjedne delen av dette programmet - økt representasjon av forskere med minoritets- og/eller innvandrerbakgrunn i norsk akademia, en mer rettferdig representasjon av fortidens og nåtidens lærde fra det globale sør i universitetspensum i Norge, og en mer likeverdig tilnærming til samarbeid og partnerskap med akademikere og universiteter i det globale sør - vanskelig å selge inn. Kritiske studier om hvithet kommer heller ikke til Norge i nærmeste fremtid.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen: rahwa@afrika.no



Flere aktuelle artikler

PODKAST: Black History Month Norway

Hør pådriveren bak Black History Month Norway, Ida Evita i samtale med vår egen podkastdame Marta Tveit, om kognitiv dissonans, POCs i Norsk arbeidsliv, 90's kids versus millienials i kampen for likestilling, og om å bruke historien til å bygge opp stolthet rundt egen identitet.

Emner

Bedriftsdatabase

Informasjonen i bedriftsdatabasen er basert på offentlig tilgjengelig informasjon om selskapene og på direkte etterspurt informasjon. Siste oppdatering av bedriftsdatabasen ble gjennomført i 2021. Dersom du er et selskap eller et enkeltindivid som ser mangler eller behov for oppdatering må du gjerne ta kontakt med Fellesrådet for Afrika.