Afrika.no Meny
Anklager staten for folkemord

Afrikansk oppvåkning i Brasil

Foto: Rodrigo Chadi/Fotoarena/Sipa/NTB Scanpix

Svarte liv er viktige: Det brutale drapet på den unge svarte politikeren Marielle Franco har gitt ny næring til den afrikanske oppvåkningen i Brasil. Foto: Rodrigo Chadi/Fotoarena/Sipa/NTB Scanpix

De omtales som den tapte generasjonen – millionene av svarte og andre ikke-hvite som er ekskludert fra det brasilianske samfunnet. Så mange av dem blir drept hvert år at den brasilianske staten nå anklages for folkemord.

De lever med minimale muligheter for sosial mobilitet, segregert i de fattige bydelene. De er underlagt en stat styrt av en autoritær hvit maktelite.  Strukturene fra slavetiden er fortsatt til stede i dagens Brasil.  

Bevegelsen «Black lives matter» satte politivolden mot den svarte befolkningen i USA på dagsordenen. Men denne rasistiske volden er ikke unik, den er snarere normen i land med en svart diasporabefolkning. Og Brasil har den største befolkningen med afrikansk opprinnelse utenfor Afrika.

«Black lives don´t matter»

Hver dag i Brasil blir seks mennesker drept av politiet. Av disse er minst fire svarte. Det generelle voldsnivået i samfunnet er også svært høyt - Brasil har et av verdens høyeste drapstall for land i fred. Totalt blir mer enn 60.000 mennesker drept hvert år. Dette er like mange som i USA, Canada, Europa, Nord-Afrika, Japan, Indonesia, Australia og New Zealand til sammen.

I Brasils svært lagdelte samfunn er ofrene for drapene oftest de ekskluderte og marginaliserte. Mer enn 70 prosent av de 60.000 som mister livet i volden i Brasil hvert år har svart eller annen ikke-hvit bakgrunn. Denne massive volden har fått mange aktivister til å omtale dette som «den tapte generasjonen» eller «folkemordet på den svarte ungdommen».

Brasil har den største befolkningen med afrikansk opprinnelse utenfor Afrika

I desember 2017 ble den brasilianske staten innklaget for FNs menneskerettighetsråd av det brasilianske Permanent forum for likhet mellom rasene, som representerer svarte og antirasistiske bevegelser i Brasil. Anklagen er at staten direkte og indirekte er ansvarlig for et folkemord på den unge svarte befolkningen.

Sosial apartheid

De føydale strukturene som ble dannet i Brasil da landet var en kolonistat er på mange måter også til stede i dagens samfunn. Brasil var det landet i Amerika som importerte flest slaver (4 millioner) fra Afrika og hvor slaveriet ble opphevet sist. Europa var en modell for statsdannelse i de latinamerikanske landene, og en konsekvens av det var utestenging av de elementene som ikke passet inn.  

Med en klar referanse til apartheid i Sør-Afrika kalles systemet i dagens Brasil ofte for «sosial apartheid». Det er en tydelig sammenheng mellom etnisitet og klasse, noe som kommer til syne i bybildet. Den ikke-hvite befolkningen lever i favelaer (uorganiserte bosetninger, ghettoer eller slummer) og middelklassen stenger seg inne i leilighetskomplekser og villaer bak høye murer med elektriske gjerder.

Foto: Ole Johan Moe

Et folkemord i langsom bevegelse: «Bandido bom é bandido morto» (En god kriminell er en død kriminell) er et uttrykk i Brasil. Det brukes bare om svarte og andre ikke-hvite. (Bildet er fra en perfomance av João Azevedo). Foto: Ole Johan Moe

Movimento Negro i Brasil

«Movimento Negro» (Den svarte bevegelsen) i Brasil er knyttet til favelaene. De fleste som bor her er svarte eller andre ikke-hvite. Bevegelsen er ikke landsomfattende, slik som Black Lives Matter i USA, men består av spredte grasrotbevegelser. Andre USA-baserte bevegelser som Black Panthers har vært en viktig inspirasjon, og det er en lang historie av motstand mot etnisk undertrykkelse i Brasil.

Brasil var det landet i Amerika som importerte flest slaver fra Afrika

Historisk var det tre måter slavene kunne gjøre motstand på. De kunne føre væpnet kamp for å forbedre sin situasjon, de kunne gripe makten fra slaveeierne, eller de kunne opprette selvstendige bosetninger kalt quilombos. Bosetningene var en mulighet for de rømte slavene til å organisere seg selv. Det er i dag mer enn 700 slike quilombos i Brasil (selv om de fleste ikke blir anerkjent av brasilianske myndigheter). Bosetningene har spilt en sentral rolle i å bevare afrikansk kultur. I dag handler motstanden om en kamp mot den strukturelle rasismen som henger igjen fra slaveriet.

Kunst som motstand

João Azevedo er performancekunstner i den lille byen Ceará-Mirim i Nordøst-Brasil. Ceará-Mirim er i dag en stille by med 100.000 innbyggere, men strukturene en ser i resten av Brasil er også synlige her. Under kolonitiden var det sukkerplantasjer her, og byen har kolonial arkitektur. På markedet selges juice laget av sukkerrør.

Det er flere quilombolandsbyer i nærheten. Mulighetene for de unge er få, og mange havner i voldelige gjenger. Oppgjør mellom gjenger fører til voldsspiraler. I løpet av bare en helg i fjor høst ble nærmere 30 mennesker drept.

Foto: Ole Johan Moe

-Slaveriet var en undertrykkelse av den svarte kroppen. Den ble redusert til en maskin. Gjennom å framstille de afrikanske gudene tilbyr jeg «mat til hodet». Våre forfedre hadde en viktig innsikt i tradisjonell afrikansk religion, og det kan gi oss styrke og identitet, sier performancekunstneren João Azevedo. Foto: Ole Johan Moe

Det er mange betegnelser for grader av svart i Brasil. Umiddelbart kan dette virke forskjellig fra USA, hvor en i større grad deler inn i «svart» og «hvit». João Azevedo ønsker at kunsten skal skape en bevissthet om afrikansk identitet, bidra til motstand mot den strukturelle rasismen og inspirere de unge.

-Den graderte inndelingen i Brasil kan gjøre at mange ikke anerkjenner sin afrikanske opprinnelse, sier han. -Slik jeg ser det, er en svart dersom en har afrikansk avstamning og blir sett på som svart. Jeg ønsker å skape verdighet for det å være svart. Undertrykkelsen og lidelsene mine forfedre gikk gjennom er i mitt blod. Å være svart i Brasil bør ikke bare være et spørsmål om hudtone, hvem som har mer eller mindre melanin.

-Jeg ønsker å finne tilbake til den tapte historien alle vi som er av afrikansk avstamning har

João ønsker å bruke kunsten til å påvirke denne brasilianske fortolkningen.

-Jeg ønsker å finne tilbake til den tapte historien alle vi som er av afrikansk avstamning har. Hvis jeg søker bakover i min egen familie, kommer jeg kun tre generasjoner bakover før alt blir ukjent. Det er mange Malcom X-er på de amerikanske kontinentene.

I sine forestillinger anvender João elementer fra det afrikanske opphavet for å drøfte samtiden. Selv om slaveskipene forsvant, er forholdene den ikke-hvite befolkningen lever under ikke så annerledes enn de var i slavetiden.

Hva teller det å ha frihet til å ytre seg i et demokrati, når ingen kritiske stemmer kommer inn i offentligheten?

-Hva teller det å ha frihet til å ytre seg i et demokrati, når ingen kritiske stemmer kommer inn i offentligheten? I favelaene bor mennesker tett i tett. De opplever underernæring og lever under svært voldelige betingelser. Deres liv er ikke viktige for mediene i dette landet. På denne måten er slaveskipene her fortsatt, og vi er fortsatt på søking etter vår identitet. Jeg ønsker å bidra til å prege framstillingen av fortiden. Den svarte befolkningen har fortsatt ingen plass i medier, reklame og kunst. Vi trenger å gi det afrikanske hovedrollen, sier João.

Kneblingen av kritiske stemmer

Brasil er et splittet samfunn, ikke bare sosialt, men også politisk. Etter det konstitusjonelle kuppet mot president Dilma Rousseff i 2016 har strukturene fra diktaturtiden kommet tilbake. Dagens regjering består kun av hvite og kun av menn. Sittende president Michael Temer har iverksatt en nyliberal politikk med militære midler.  

Brasil er inne i en av sine verste økonomiske kriser, og løsningen er velkjent: Omfattende kutt som kun gjelder den fattige delen av befolkningen. For et tiår siden løftet tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva omkring 20 millioner ut av fattigdom, men nå reverseres dette. Velferdsprogrammer som Lulas «Bolsa familia» blir kuttet, offentlig ansatte mister jobben og pensjonsalderen heves.  Samtidig får de rike skatteletter og militæret styrkes.

Marielle Franco - svart, lesbisk, vokst opp i favela, feminist, bystyremedlem i Rio og et ikon for kampen mot vold fra politi og militære. Selv skutt og drept i et profesjonelt angrep fra «ukjente gjerningsmenn» i mars.

Det har skjedd en kriminalisering av de sosiale bevegelsene og en militarisering av samfunnet. Dette har gått hardt utover den største sosiale bevegelsen i Brasil, MST (De jordløses bevegelse). Bevegelsen har mer enn 1,5 millioner medlemmer og har bygd opp lokalsamfunn gjennom å okkupere ubrukt jord. Flere ledende aktivister har blitt arrestert, deriblant Guilherme Boulus, koordinator for bevegelsens urbane fløy MTST.

Det er litt over 30 år siden diktaturet opphørte i Brasil, og nå frykter mange at det kommer tilbake. Den høyrepopulistiske kandidaten Jair Bolsonario er en av favorittene til høstens presidentvalg. Han hyller militærdiktaturet i Brasil og sammenligner seg selv med Donald Trump.

Det er litt over 30 år siden diktaturet opphørte i Brasil, men nå frykter mange at det kommer tilbake

Før VM og OL i henholdsvis 2014 og 2016 startet brasilianske myndigheter en «pasifisering» av favelaer i Rio de Janeiro. Den nasjonale hæren ble brukt til å invadere flere store favelaer, og militærpolitiet ble satt inn for å kontrollere dem. Disse «intervensjonene» begrunnes ofte med behovet for sikkerhet, men befolkningen føler seg kriminalisert. Militærpolitiet er kjent for å være notorisk korrupte og anvender metoder som innebærer tortur, drap og forsvinninger.  

Human Rights Watch skriver i sin rapport for 2018 at de har dokumentert at politiet har gjennomført rene henrettelser og forsøkt å dekke over det. Drapsstatistikken har bare fortsatt å gå opp, og løsningen er blitt enda mer militærmakt. 16. februar i år underskrev Temer et dekret som overførte myndigheten i Rio de Janeiro fra politiet til militæret. Grensene mellom politiet, militære og private militsgrupper viskes ut.    

«Hun skulle vært vår Martin Luther King»: Brasil er i sorg og sinne etter mordet på Marielle Franco. Marielle Franco ble bare 38 år gammel, men hennes status som et ikon for kampen mot vold har bare ​blitt sterkere etter hennes død.

14. mars ble den populære aktivisten og politikeren Marielle Francisco da Silva (kjent som Marielle Franco) skutt og drept av ukjente gjerningsmenn i Rio de Janeiro. Marielle var en del av Movimento Negro, og en sterk representant for den ekskluderte befolkningen i Brasil: Svarte, kvinner, homofile og urfolk. Hun var selv oppvokst i fattigdom i slummen, men hadde klart å skaffe seg en utdannelse.

I januar 2017 ble Marielle valgt inn i bystyret i Rio de Janeiro. 28. februar i år ble hun valgt til leder for en sannhetskommisjon for å overvåke politivold i Rio de Janeiro. 10. mars anmeldte hun flere politimenn i Rio de Janeiros militærpoliti bataljon 41 for vold mot befolkningen i favelaen Acari. Onsdag 14. mars, på vei hjem fra sitt siste møte, ble hun drept i en profesjonell henrettelse. Ni skudd fra en bil med sotete vinduer ble rettet mot bilen hun satt i og drepte henne og sjåføren hennes. Meldingen var ikke til å misforstå: Kritiske stemmer skal knebles.

Frustrasjonen er stor i dagens splittede Brasil. Vi ser nå konturene av det som kan være en ny bølge av en folkebevegelse for den sorte befolkningen. Tre måneder etter drapet på Marielle fortsetter protestene og kravene om rettferdighet. Den lesbiske, svarte feministen er blitt bevegelsens ansikt. 


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe