Afrika.no Meny
Analyse

Etiopia: En radikal endring i det politiske landskapet

Foto: Tiksa Negeri/Reuters/NTB Scanpix

Tusenvis av mennesker feiret i gatene i Adama i Oromia i Etiopia da opposisjonslederen Bekele Gerba ble løslatt fra fengsel 13. februar. Foto: Tiksa Negeri/Reuters/NTB Scanpix

Dagen da Bekele Gerba, en fremtredende etiopisk opposisjonsleder, ble løslatt fra fengsel, strømmet tusener av folk ut i gatene for å feire. Noe liknende har aldri skjedd i Etiopia i løpet av de 25 årene det regjerende Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF) har sittet ved makten og lagt et tett lokk på all opposisjon.

Den jublende folkemassen strømmet 13. februar ut i gater og inn på fotballbaner mens de ropte Bekeles navn og viftet med politiske flagg. To dager senere gikk statsminister Hailemariam Desalegn av, svært uventet. 

Etter nærmere tre år med sporadiske protester mot regjeringen så det endelig ut som om demonstranter i Etiopias misfornøyde regioner Oromia og Amhara hadde fått et overtak. 

Men så, 16. februar, kunne det virke som om vinden snudde, da regjeringen erklærte unntakstilstand i landet, den andre i sitt slag på like mange år.

Løslatelsen av Bekele toppet en tre dager lang fastlåst situasjon mellom regjeringen, som tidligere hadde kunngjort at den ville løslate noen av sine mange tusen politiske fanger, og demonstrantene, som ble stadig mer utålmodige med det trege tempoet med å innfri løftene om amnesti. I nesten en måned har det sett ut som om utviklingen gikk i  demonstrantenes favør: Mer enn 6000 politiske fanger er blitt løslatt siden januar, noe som imøtekom demonstrantenes mest sentrale krav. ‑I løpet av en måned har det politiske miljøet endret seg fullstendig, sier Hallelujah Lulie, en konsulent med base i Addis Ababa

Mer enn 6000 politiske fanger er løslatt siden januar

Men den nylig erklærte unntakstilstanden, som blant annet vil bety at føderale styrker skal patruljere byer i Oromia og at portforbud skal innføres i deler av landet de neste seks månedene, truer med å bremse reformens drivkraft.

Bak forrige ukes dramatiske hendelser ligger en radikal endring i Etiopias politiske landskap, en endring som potensielt kan føre til ekte reformer. EPRDF, en koalisjon av fire – ihvertfall i navnet – etniske partier som har styrt landet egenhendig siden de kom til makten i 1991, befinner seg nå i en voldsom intern maktkamp. Den dreier seg om Tigrayan People’s Liberation Front (TPLF), som lenge har vært den mest dominerende av de fire etnisk-baserte koalisjonspartnerne, til tross for at de kun representerer en liten minoritet i landet (Tigray-folket utgjør bare rundt 6 prosent av befolkningen). Ikke desto mindre er TPLFs innflytelse nå avtagende, ettersom to rivaliserende fraksjoner, Oromo People’s Democratic Organization (OPDO) og Amhara National Democratic Movement (ANDM) – som henholdsvis representerer Etiopias mest folkerike og nest mest folkerike regioner – kjemper mot TPLF for kontroll over koalisjonen og, med det, kontroll over landet.

Opposisjonen har gjenoppdaget seg selv

Den mest bemerkelsesverdige endringen har skjedd innad i Oromia og OPDO. I protestbevegelsens første år var OPDO – et parti som har blitt latterliggjort av kritikere som et føyelig verktøy utnyttet av TPLF og som et reir for korrupsjon og inkompetanse – et konstant mål for befolkningens raseri i landets største og mest urolige region. Lokale kontorer ble brent ned og representanter for OPDO ble angrepet. Men siden utnevnelsen av den unge Lemma Megersa som ny regional president og partileder i slutten av 2016, har partiet gjort en forbausende snuoperasjon.

Under Lemma har OPDO gjenoppdaget seg selv som et halvopposisjonelt parti, og til tross for at de er en del av den regjerende koalisjonen, har de fått overveldende støtte av aktivister hjemme og i diasporaen. I mellomtiden har Lemma vokst frem som et kultikon i Oromia og til og med i deler av Amhara – der oromisk etnisk nasjonalisme vanligvis blir sett på med en viss vaktsomhet – takket være hans sterke taleferdigheter og uvanlige åpenhet både når det gjelder landets vanskelige situasjon og mangler i hans eget parti. I deler av Oromia kan man se ansiktet hans på taxier og busser, og sanger, heiarop og til og med bønner er tilegnet ham.

Oromisk politi, tidligere foraktet og fryktet for å banke opp sivile, blir nå ofte sett på som allierte i den politiske kampen

Lemmas administrasjon har tatt betydelige skritt i retning av å reformere partiet og den regionale regjeringen. Tusener av lokale tjenestemenn er byttet ut. Den fornyede regionale kringkasteren Oromia Broadcasting Network er endret fra å være regjeringens talerør til å bli en etterforskende vaktbikkje som dekker blant annet ran av jord, etnisk vold og løslatelse av oromiske politiske fanger. De regionale sikkerhetsstyrkene synes også å ha forandret seg til det bedre: Oromisk politi, tidligere foraktet og fryktet for å banke opp sivile, blir nå ofte sett på som allierte i den politiske kampen. I noen tilfeller har de til og med posert på bilder med demonstranter. Partiet har lansert et venstreorientert økonomisk program, kjent som «Oromo economic revolution», som blant annet tar opp omfordeling av jord og høyere beskatning av utenlandske investorer.

Alt dette har ført OPDO på kollisjonskurs med noen av sine partnere i EPRDF, spesielt hardnakkede TPLF-medlemmer. Da TPLF erstattet sitt eget lederskap på tampen av fjoråret, var det delvis som svar til det nye selvsikre OPDO. Unge, angivelig reformistiske, medlemmer ble forfremmet til formannskapet, noe som var både et forsøk på å styrke partiets legitimitet ute blant folk og på å lege langvarige splittelser innad i partiet. Samtidig skal ANDM – som de siste månedene har beveget seg nærmere OPDP, siden begge forsøker å dempe TPLFS dominans – møtes, og kan også komme til å rense opp i sine egne rekker.

Bitter kamp om ledelsen av landet

Det er innenfor denne konteksten – demonstrasjoner i gatene og endeløs krangling i den regjerende koalisjonen – at Hailemariam har gått av. Dette kan åpne for en bitter kamp om overtakelsen av ledelsen i landet. De fleste i Oromia mener det er på tide at Etiopia nå får en Oromo-leder, og Lemmas navn trekkes ofte fram. ‑Den ene tingen han har, er landets aksept, spesielt i Oromia og Amhara, sier Seyoum Teshome, en akademiker og blogger basert i Etiopia. ­­­‑Majoriteten av folket i Oromia vil at det skal bli Lemma.

Men akkurat nå virker det lite sannsynlig. Lemma er fortsatt ikke medlem av nasjonalforsamlingen (selv om dette ikke er et uoverstigelig problem), og han har kanskje ikke engang ubetinget støtte fra sine kolleger i OPDO, et parti som i likhet med EPRDF er splittet i flere fraksjoner. Han må også klare å vinne aksept hos de andre koalisjonsmedlemmene, og mange, spesielt i TPLF, vil foretrekke en mindre splittende politiker. De siste dagene har blikket falt på Lemmas nestleder, Abiy Ahmed, som et mulig alternativ.  Ahmed er en nøkkelmann i partiet, men mangler Lemmas stjernestatus og kraften dette gir. En faktor som kan motarbeide enhver kandidat fra OPDO er forestillingen om at den nye administrasjonen vender det døve øret til meldinger om en bekymringsfull rekke angrep på ikke-oromoer som bor i regionen.

Demonstrantenes krav er legitime og støttes av grunnloven. De kommer ikke til å gi opp med det første

Men presset for å utnevne en oromisk statsminister bygger seg opp, og forventningene i regionen er skyhøye. -Folket ønsker at [OPDO lederskapet] skal handle raskere og øve et sterkere press, sier Hassan Hussein, en aktivist og akademiker basert i Minneapolis i USA, om Lemma og hans kolleger. -EPRDF gjorde en stor feil i 2012, da de unnlot å utnevne en oromisk statsminister. Jeg håper de ikke gjør den samme feilen en gang til. Men om de gjør det, vil det heldigvis være den siste feilen de gjør som et regjerende parti.

En oromisk statsminister ville bidra noe til å dempe demonstrantenes raseri, i det minste i Oromia. Men det vil nok ikke være den magiske løsningen på landets sorger. Inntil videre sitter EPRDF, støttet av mektige krefter i sikkerhetsapparatet, fortsatt med makten, og det voksende kravet om mer demokrati viser få tegn til å avta.

-Demonstrantenes krav er legitime og støttes av grunnloven, advarer analytikeren Hallelujah. -De kommer ikke til å gi opp med det første.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Afrikansk ungdomsprotest:

Både musikere og politiske aktivister

I mange afrikanske land står musikere i frontlinjen som politiske aktivister, ikke bare indirekte ved å levere «revolusjonens lydspor», men også direkte som aktivister og ledere i sosiale bevegelser.

Foto: Guri C Wiggen

Pågrepet etter å ha kritisert arbeidsministeren:

Ytringsfrihet truet før valget i Mali

Hvor langt er den sittende regjeringen i Mali villig til å gå for å holde på makten? I forkant av valget i juli i år er det blitt farlig for journalister å publisere folks meninger. Da ringer bjeller det internasjonale samfunnet ikke bør overhøre.

Engelskspråklige protester

Kamerun på kanten av stupet

President Paul Biyas manglende evne til å gjøre noe med krisen i Kameruns engelskspråklige region har ført til at landet nå står på kanten av stupet.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe