Afrika.no Meny
Hugh Masekela til minne:

Han lærte meg å være stolt av min afrikanske arv

Foto: Joao Silva/The New York Times/NTB Scanpix

Hugh Masekela under framføringen av sin berømte "Songs of Migration" på The Market Theatre i Johannesburg i 2010. Foto: Joao Silva/The New York Times/NTB Scanpix

Hugh Masekela har hatt stor betydning for meg som person av afrikansk opprinnelse. Som panafrikansk aktivist blir jeg inspirert av budskapet i musikken hans og beundrer alt det han klarte å oppnå i løpet av en lang og spennende karriere, skriver Babu Katembo.

Jeg vil huske ham som en dedikert talsperson for afrikansk samhold på tvers av landegrenser og en sterk stemme for bevaring av Afrikas kulturarv. Musikken hans har lært meg å være stolt av min afrikanske arv. Jeg håper de fleste vil forstå at Hugh Masekela var mer enn bare «en jazztrompetist», selv om det er lyden fra trompeten hans som ofte er i sentrum og iblant kan overskygge mennesket bak den fantastiske lyden.

Hugh Masekela var sannelig et av de største kulturelle ikonene i Afrika. Han markerte seg på hitlistene over hele verden og er kjent fra samarbeid med artister som Fela Kuti, Miriam Makeba, Louis Armstrong, Harry Belafonte og Bob Marley. Jeg mener at alle mennesker som er tilknyttet det afrikanske kontinentet, inkludert meg selv, kan dra nytte av å kjenne til Hugh Masekelas omfattende samfunnsengasjement, som også er knyttet til dagens utfordringer, både i hjemlandet og i Afrika for øvrig.

Forhekset av musikken

Hugh Ramopolo Masekela ble født 4. april 1939 og døde 23. januar 2018. Masekelas karriere begynte i fødebyen Witbank, da han som 14-åring fikk sin første trompet i gave. Masekela mente selv at han ble forhekset av musikken fra barndommen av. Han forelsket seg tidlig i grammofonplater, som ga ham mulighet til å høre musikk fra hele verden. Senere begynte han å synge og spille piano, men opp gjennom årene markerte han seg som Sør-Afrikas - og kanskje hele det afrikanske kontinentets - største trompetist.

Hugh Masekela vokste opp under det rasistiske apartheidsystemet, et politisk og økonomisk system basert på folks hudfarge. Mellom 1948 og 1994 ga systemet makt og økonomiske muligheter til et lite, hvitt mindretall i Sør-Afrika – og nesten ingen rettigheter til landets svarte flertall.

Gjennom sin musikk protesterte han mot apartheidsystemet og undertrykkingen av svarte folk i Sør-Afrika. Han ble inspirert og påvirket av kampen mot apartheidregimet, en kamp som ble ført av mange ulike motstandsbevegelser. Masekela var godt kjent med arbeidet til både Nelson Mandela og Mangaliso Sobukwe, lederne i de to største motstandsorganisasjonene i Sør-Afrika, henholdsvis ANC (African National Congress) og PAC (Pan-African Congress). Begge organisasjonene oppfordret sine tilhengere til ikke-voldelige fremgangsmåter, men både lederne og mange andre ble uansett fengslet uten lov og dom for sin motstandskamp mot apartheid-regimet.

Foto: AFP/NTB Scanpix

Sørafrikanske soldater stanser en mann i kontroll 2. april 1960, få dager etter Sharpeville-massakren. På tross av unntakstilstanden forsøkte opposisjonelle å ta seg til Cape Town for å protestere mot at lederne deres var arrestert etter massakren. Foto: AFP/NTB Scanpix

Noen dager etter Sharpeville-massakren 21. mars 1960 innførte den sørafrikanske regjeringen forbud mot ansamlinger av ti eller flere afrikanske personer. Brutaliteten i apartheidstaten var økende, og Masekela så seg nødt til å forlate landet som følge av Sharpeville-massakren og etterspillet etter den. Han slo seg ned i New York, hvor han ble en god venn av Harry Belafonte. Takket være Harry Belafonte, Miriam Makeba og andre kjente artister på den tiden, ble Masekela trukket inn i borgerrettsbevegelsen i USA.

Urettferdigheten svarte folk ble utsatt for både i USA og i Sør-Afrika motiverte ham til å fortsette å lage musikk og spre budskapet om frihet. Hugh Masekela var først og fremst kunstner, han mestret det kunstneriske uttrykket sitt og brukte det for å kjempe mot undertrykkelse. Med trompeten som sitt foretrukne «våpen» kjempet han i over 30 år mot undertrykkelse av svarte folk i Sør-Afrika. Masekela vendte tilbake til Sør-Afrika tidlig på 90-tallet med håp om å bo i et fritt og mer rettferdig samfunn etter apartheidregimets fall.

Regnbuenasjon preget av ulikhet og skiller

Den langvarige og krevende kampen mot apartheid tok omsider slutt i 1994, da systemet falt og landet holdt sitt første demokratiske valg. To år senere ble sannhets- og forsoningskommisjonen etablert for å ta et endelig oppgjør med de menneskerettighetskrenkelsene hvite sørafrikanere påførte de svarte sørafrikanerne under apartheid og bygge en ny felles identitet som en likestilt og mangfoldig regnbuenasjon. 

Men 24 år senere er sørafrikanere fremdeles preget av å leve i forskjellige virkeligheter alt etter hvilken hudfarge de har. De atskilte institusjonene, strendene og toalettene for hvite og svarte som apartheid var så beryktet for er borte, men det økonomiske skillet eksisterer ennå. Etterkommere av europeiske bosettere eier 73 prosent av all jord i Sør-Afrika, en beskjeden nedgang fra 85 prosent i 1994. Den gjennomsnittlige hvite sørafrikaneren tjener fem ganger mer enn den gjennomsnittlige svarte sørafrikaneren. Bybildet mange steder preges av en hovedsakelig svart og farget befolkning i såkalte townships, slumområder, mens hvite dominerer i de mer velstående delene av byen.

Tiltak satt i verk for å redistribuere ressurser til svarte sørafrikanere, som positiv diskriminering i arbeidsmarkedet, kvotering til utdanningsinstitusjoner, landovertakelse og lignende tiltak har hatt positiv innvirkning, men ikke i den grad man hadde håpet på. Segregeringen opprettholdes ikke lenger av sørafrikansk lov, men ved strukturelle økonomiske forskjeller. Hugh Masekelas kamp er ikke over.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss? Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Guri C Wiggen

Ugandisk performanceartist:

- Vi er mer enn bare menn og kvinner

- Jeg trodde skeive i det globale nord levde i fred, men slik er det ikke. Det er ikke et sted i verden vi kan leve i fred, sier Keith King, ugandisk fotograf og performanceartist.

Foto: Dai Kurokawa/EPA/NTB Scanpix

Sør-Sudan:

Kunst i kampen for fred

Kunstnerkollektivet Ana Taban i Sør-Sudan jobber ustanselig for fred. Med musikk, teater, stand-up, diskusjoner og demonstrasjoner prøver de å få med seg befolkningen opp og ut av den apatien som krigstrøtthet fører til.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe