Afrika.no Meny
Afrikansk filosofi

Afrikas ukjente opplysningsfilosofer

Kontrast: Den ghanesisk-fødte filosofen Anton Wilhelm Amo (ca 1703-1755, t.v. ) kan i 1729 ha holdt Europas første juridiske disputas mot slavehandel. Et halvt århundre senere la den europeiske filosofen Immanuel Kant (1724-1804, t.h.) et grunnlag for rasistiske teorier da han påsto: "Menneskelighet er mest perfeksjonert hos den hvite rase."

Et århundre før den europeiske opplysningstidens hyllede filosofer, som Voltaire og Immanuel Kant, argumenterte den etiopiske filosofen Zera Jakob (1599-1692) for likestilling og fornuft. Mens ghanesisk-fødte Anton Wilhelm Amo brukte begreper som Kant har fått æren for. Kan afrikansk-fødte tenkere bli vår tids forbilder når folk får vite at idoler som Hume mente at kun hvite menn var fullt ut mennesker?

Opplysningstidens idealer er grunnlaget for våre demokratier og universiteter i det 21. århundre: troen på fornuft, vitenskap, skepsis, sekularisme og likhet. Ingen annen tidsperiode kan faktisk sammenlignes med opplysningstiden.

Den klassiske antikken er inspirerende, men er langt unna vårt moderne samfunn. Middelalderen var mer fornuftig enn sitt rykte, men likevel middelaldersk. Renessansen var strålende, men i stor grad på grunn av det den førte til: Opplysning. Den romantiske perioden var en reaksjon på fornuftens tidsalder – men idealene til dagens moderne stater blir sjelden uttrykt i form av romantikk eller følelser. Immanuel Kants argumentasjon i essayet Den evige fred (1795), om at «den menneskelige rase» skulle arbeide for «en kosmopolitisk grunnlov», kan ses på som en forløper til FN.

Men hva om historien er feil?

Slik historien vanligvis fortelles, begynte opplysningstiden med René Descartes’ Om metoden (1637) og fortsatte med John Locke, Isaac Newton, David Hume, Voltaire og Kant i om lag ett og et halvt århundre, før den endte med den franske revolusjonen i 1789, eller kanskje med terrorveldet i 1793. Da Thomas Paine publiserte The Age of Reason i 1794, gikk denne æraen mot slutten. Napoleon var på vei opp.

Men hva om historien er feil? Hva om opplysningstiden kan spores til steder og hos tenkere som vi ofte overser? Slike spørsmål har plaget meg siden jeg snublet over arbeidet til den etiopiske filosofen Zera Jakob (1599–1692) fra det 17. århundre, også kjent som Zera Yaqob.

Mange av de høyeste idealene til den etterfølgende europeiske opplysningstiden var unnfanget og sammenfattet av en mann som arbeidet i en hule i Etiopia fra 1630 til 1632

Jakob ble født 28. august 1599 (1592 ifølge etiopisk kalender) i en relativt fattig familie på en gård utenfor Axum, den legendariske tidligere hovedstaden i det nordlige Etiopia. På skolen imponerte han lærerne og ble sendt til en ny skole for å lære retorikk (siwasiw på geéz, det lokale språket), poesi og kritisk tenking (qiné) i fire år. Deretter flyttet han til en annen skole for å studere Bibelen i ti år, og der tilegnet han seg den katolske og den koptiske lære, i tillegg til landets egen hovedsakelig ortodokse tradisjon. (Etiopia har vært kristent siden tidlig i det 4. århundre og konkurrerer med Armenia om å være verdens eldste kristne nasjon).

På 1620-tallet ble kong Susenyos overtalt av en portugisisk jesuitt til å konvertere til katolisismen, som snart ble Etiopias offisielle religion. Forfølgelse av frie tenkere begynte kort tid etter og økte i styrke fra 1630. Jakob, som underviste i Axum-regionen, hadde erklært at ingen religion var mer korrekt enn andre, og fiendene hans brakte anklager mot ham inn for kongen.

Flyktet om natten

Jakob flyktet om natten og tok bare med seg noe gull og Davids salmer. Han dro sørover til regionen Shewa, hvor han støtte på Tekezé-elven. Der fant han et ubebodd område med en «vakker hule» ved foten av dalen. Jakob bygde en steinmur og slo seg ned i villmarken for å «konsentrere seg om de grunnleggende kjensgjerninger i livet», slik Henry David Thoreau beskrev et lignende liv i ensomhet et par århundrer senere i Walden (1854).

I to år, til kongen døde i september 1632, bodde Jakob som en eremitt i hulen, bortsett fra besøk på det lokale markedet for å skaffe seg mat. I hulen utviklet han sin nye, rasjonalistiske vitenskap. Han trodde på fornuftens overlegenhet og at alle mennesker – kvinner og menn – er skapt likeverdige. Han argumenterte mot slaveri og gikk kritisk gjennom alle etablerte religioner og læresetninger og kombinerte disse synspunktene med en personlig tro på en teistisk skaper. Han mente at verdensordenen gjør dette til det mest rasjonelle valget.

Jakob kritiserer sine samtidige for ikke å tenke selvstendig, men heller akseptere påstandene til astrologer og spåmenn. Han anbefaler i stedet å stille spørsmål basert på vitenskapelig rasjonalitet og fornuft

Kort sagt: Mange av de høyeste idealene til den etterfølgende europeiske opplysningstiden var unnfanget og sammenfattet av en mann som arbeidet i en hule i Etiopia fra 1630 til 1632. Hatäta («Undersøkelsen»). Boka ble skrevet i 1667 etter påtrykk fra hans student Walda Heywat, som selv skrev en mer praktisk orientert Hatäta. I dag, 350 år senere, er det vanskelig å få tak i et eksemplar av Jakobs bok. Den eneste oversettelsen til engelsk er fra 1976, gjort av den canadiske professoren og presten Claude Sumner. Han publiserte den som en del av et fembindsverk om etiopisk filosofi, utgitt av det langt fra kommersielle Commercial Printing Press i Addis Abeba. Boka er blitt oversatt til tysk, og i fjor til norsk (på Vidarforlaget med tittelen Undersøkelsen), men en engelsk versjon er fortsatt praktisk talt ikke å få tak i.

Filosofi var langt fra noe ukjent fenomen i Etiopia før Jakob. Rundt 1510 ble The Book of the Wise Philosophers oversatt og tilrettelagt for Etiopia av den egyptiske Abba Mikael. Dette er en samling av uttalelser fra de tidlige greske før-sokratiske tenkerne, samt Platon og Aristoteles, via de nyplatonske dialogene, og dessuten med innslag av arabisk filosofi og etiopiske diskusjoner. I sin Hatäta kritiserer Jakob sine samtidige for ikke å tenke selvstendig, men heller akseptere påstandene til astrologer og spåmenn bare fordi folk før dem gjorde det. Han anbefaler i stedet å stille spørsmål basert på vitenskapelig rasjonalitet og fornuft – fordi alle mennesker er født med intelligens og er likeverdige.

Jakob erklærte at ingen religion var mer korrekt enn andre. Det likte kongen dårlig, og Jakob måtte flykte om natten og bosette seg i «en vakker hule» ved Tekezé-elven, en av de største elvene i Etiopia.

Filosofiens grunnlag

Langt unna strevde franskmannen Descartes (1596–1650), som levde på samme tid som Jakob, med lignende spørsmål. En grunnleggende filosofisk forskjell er at katolikken Descartes eksplisitt fordømte «vantro» og ateister, som han kalte «mer arrogante enn lærde» i sin Meditasjoner over filosofiens grunnlag (1641). Det samme perspektivet finnes i Lockes Et brev om toleranse (1689), som konkluderer med at ateister «overhodet ikke skal tolereres». Descartes’ Meditasjoner var tilegnet «dekanen og doktorandene ved det hellige teologiske fakultet i Paris», og hans premiss var «å akseptere ved hjelp av troen det faktum at menneskets sjel ikke forsvinner med kroppen, og at Gud eksisterer».

Jakob, derimot, presenterer en mye mer agnostisk, sekulær og spørrende metode – som også gjenspeiler en åpen holdning til ateistisk tenkning. Kapittel fire i Undersøkelsen åpner med et radikalt spørsmål: «Er alt som er skrevet i de hellige skrifter sant?» Han fortsetter med å peke på at alle de ulike religionene påstår at deres tro er den sanne tro:

Faktisk sier de alle: «Min tro er den rette, og de som har en annen tro, tror på en løgn og er fiender av Gud. ... På samme måte som min egen tro virker sann for meg, ser en annen på sin egen tro som den sanne; men sannhet er ett».

Jakobs diskusjon av om det finnes en Gud eller ikke, er mer fordomsfri enn Descartes', og muligens mer tilgjengelig for dagens lesere

På denne måten åpner Jakob for en opplyst samtale om religioners subjektivitet, mens han fortsetter å tro på en slags universell skaper. Hans diskusjon av om det finnes en Gud eller ikke, er mer fordomsfri enn Descartes’, og muligens mer tilgjengelig for dagens lesere, som når han innlemmer eksistensialistiske perspektiver:

Hvem er det som ga meg et øre til å lytte med, som skapte meg som et rasjonelt vesen, og hvordan har jeg kommet inn i denne verden? Hvor kommer jeg fra? Hadde jeg levd før verdens skaper, ville jeg hatt kunnskap om opprinnelsen til mitt liv og til min bevissthet om meg selv. Hvem skapte meg?

I kapittel fem foretar Jakob vitenskapelige undersøkelser av de ulike religionenes lover. Han kritiserer kristendom, islam, jødedom og indiske religioner på samme måte. For eksempel peker Jakob på at skaperen i sin visdom har fått blodet til å strømme hver måned fra livmoren til kvinnene for at de skal bli i stand til å føde barn. Han konkluderer derfor med at Moseloven, som sier at menstruerende kvinner er urene, er imot naturen og skaperen, fordi den «vanskeliggjør ekteskapet og hele livet til kvinnen, og den undergraver regelen om gjensidig hjelp, forhindrer oppfostring av barn og ødelegger kjærlighet».

«Mann og kone er likeverdige i ekteskap»

På denne måten inkluderer Jakob perspektiver om solidaritet, kvinner og hengivenhet i sin filosofiske argumentasjon. Og han levde opp til disse idealene. Etter at Jakob forlot hulen, fridde han til en fattig kvinne ved navn Hirut, som tjente hos en rik familie. Jakob måtte overtale herren hennes. Han mente at en tjenestekvinne ikke passet til en lærd mann, men Jakob vant frem. Da Hirut med glede svarte ja, understreket Jakob at hun ikke lenger skulle være tjener, men i stedet hans likemann, for «mann og kone er likeverdige i ekteskap».

I motsetning til Jakobs synspunkt, skrev Kant et århundre senere i Iakttagelser av følelsen for det skjønne og det sublime (1764): «En kvinne er i liten grad flau over at hun ikke innehar særlig høy innsikt.» Og i Kants forelesninger om etikk (1760–94) kan vi lese: «En manns begjær etter en kvinne er ikke rettet mot henne som et menneske, tvert imot er kvinnens menneskelige egenskaper uten betydning for ham; og det eneste målet for hans begjær er hennes kjønn.»

En kvinne er i liten grad flau over at hun ikke innehar særlig høy innsikt Immanuel Kant

Jakob så på kvinnen på en helt annen måte, nemlig som en filosofs intellektuelle likemann. Hirut, skrev han: «var ikke vakker, men hun var godmodig, intelligent og tålmodig». Jakob elsket sin kones intelligens, og han understreket deres gjensidige og individualistiske kjærlighet til hverandre. «Siden hun elsket meg så, bestemte jeg meg i mitt hjerte for å tilfredsstille henne så mye jeg kunne, og jeg tror ikke det finnes noe annet ekteskap som er så fullt av kjærlighet og velsignet som vårt.»

Jakob er også mer opplyst enn sine yrkesbrødre fra opplysningstiden når det gjelder slaveri. I kapittel fem argumenterer han mot ideen om at man skal kunne «gå og kjøpe en mann som om han var et dyr». Dette fordi alle mennesker er skapt like og har evnen til å tenke. Av dette utleder han et universelt, fornuftsbasert argument mot diskriminering basert på fornuft:

Alle mennesker er like i Guds nærvær; og alle er intelligente, fordi de er hans skapninger; han utpekte ikke ett folk til liv, et annet til død, ett til nåde, et annet til fordømmelse. Vår fornuft lærer oss at denne formen for diskriminering ikke kan eksistere.

Jakob argumenterer mot ideen om at man skal kunne «gå og kjøpe en mann som om han var et dyr»

Jakobs ord «alle mennesker er like» ble skrevet flere tiår før John Locke (1632–1704), «liberalismens far», satte sine første ord på papiret (han ble faktisk født det samme året som Jakob kom tilbake fra hulen sin). Men Lockes kontraktteori gjaldt i praksis ikke for alle: Han var sekretær under utformingen av The Fundamental Constitutions of Carolina (1669), som ga hvite menn «absolutt myndighet» over sine afrikanske slaver. Og han investerte tungt i den engelske transatlantiske slavehandelen gjennom Royal African Company. I Second Treatise (1689) påstår Locke at Gud ga verden «til bruk for de flittige og fornuftige» – som filosofen Julie K Ward ved Loyola-universitetet i Chicago mener kan leses som et kolonialistisk angrep på landrettighetene til de amerikanske indianerne. Sammenlignet med sine filosofiske kolleger kan Jacobs filosofi med andre ord ofte leses som en samlet framstilling av alle de idealene vi vanligvis tenker på som opplyste.

Anton Wilhelm Amo fra Ghana

Noen måneder etter at jeg hadde lest tekstene til Jakob, fikk jeg omsider tak i en annen sjelden bok: En oversettelse av de samlede skriftene til filosofen Anton Amo (c1703–55), som var født og døde i Guinea, dagens Ghana. I to årtier studerte og underviste Amo ved Tysklands fremste universiteter, og han skrev på latin. Hans bok Antonius Gvilielmus Amo Afer of Axim in Ghana har en undertittel som beskriver forfatteren: «Student. Doktor i filosofi. Læremester og foreleser ved universitetene i Halle, Wittenberg, Jena. 1727–1747». Ifølge World Library Catalog er bare en håndfull eksemplarer, inkludert disse originale på latin, tilgjengelig i biblioteker rundt om i verden.

Amo var født et århundre etter Jakob. Han ser ut til å ha blitt kidnappet fra Akan-folket og kystbyen Axim som ung gutt, muligens til slaveri, før han ble brakt via Amsterdam til hoffet til hertug Anton Ulrich av Braunschweig–Wolfenbüttel. Amo ble døpt i 1707, og han fikk utdanning på et svært høyt nivå og lærte seg hebraisk, gresk, latin, fransk, høy- og lavtysk, i tillegg til at han trolig kunne noe av sitt morsmål, nzema. Den store vitenskapsmannen G W Leibniz (1646–1716) var ofte gjest i Amos hjem under hans oppvekst i Wolfenbüttel.

Foto: (Tegning) Sandro Capo Chichi/Nofipedia

Anton Wilhelm Amo: «Student. Doktor i filosofi. Læremester og foreleser ved universitetene i Halle, Wittenberg, Jena. 1727–1747». Foto: (Tegning) Sandro Capo Chichi/Nofipedia

Amo ble immatrikulert ved universitetet i Halle i 1727. Han ble høyt respektert i datidens tyske akademiske sirkler og var ansatt som foreleser ved universitetene i både Halle og Jena. I Carl Günther Ludovicis bok fra 1738 om opplysningstidens tenker Christian Wolff (1679–1754) – en etterfølger av Leibniz og grunnlegger av flere akademiske disipliner i Tyskland – beskrives Amo som en av de mest fremstående wolffianerne. Mens rektoren ved universitetet i Wittenberg, Johannes Gottfried Kraus, hyller Amos konsise kunnskap og «hederen han mottok takket være sitt geni» i forordet til Amos On the Impassivity of the Human Mind (1734). Han setter også Amos bidrag til den tyske opplysningstiden inn i en historisk kontekst:

Tidligere var Afrika gjenstand for en enorm ærbødighet, det være seg for sin naturlige mentalitet, sin verdsetting av utdanning eller sin religiøse organisering. Dette kontinentet fostret fremveksten av en rekke mennesker av stor betydning, hvis mentalitet og flid har gitt et uvurderlig bidrag til kunnskapen om menneskelige forhold.

Kraus understreker «utviklingen av den kristne læren, hvor mange av dens forkjempere kom fra Afrika!» Og han nevner intellektuelle som Augustin, Tertullian og amazighen (berberen) Apuleius. Rektoren legger også vekt på den afrikanske arven i europeisk renessanse, «da maurerne kom fra Afrika og reiste gjennom Spania, brakte de med seg kunnskap om tenkerne fra antikken, samtidig som de bidro mye til utviklingen av alfabetet, som litt etter litt kom fram fra mørket».

Kosmopolitisme

Slike ord fra hjertet av Tyskland våren 1733 gjør det kanskje lettere for oss å huske at Amo ikke var den eneste afrikaneren som oppnådde suksess i Europa i det 18. århundre. På samme tid ble Abraham Petrovitsj Gannibal (1696–1781), også kidnappet fra Afrika sør for Sahara, general hos Peter den store i Russland. Gannibals oldebarn ble Russlands nasjonaldikter, Aleksandr Pusjkin. Og den franske forfatteren Alexandre Dumas (1802–70) var barnebarnet til den afrikanske slaven Louise-Céssette Dumas, og sønn av en svart, aristokratisk general født på Haiti.

Amo var heller ikke alene om å bringe mangfold og kosmopolitisme til universitetet i Halle på 1720- og 30-tallet. Flere talentfulle jødiske studenter studerte her og tok doktorgrad. Den arabiske tenkeren Salomon Negri fra Damaskus og inderen Soltan Gün Achmet fra Ahmedabad var andre som kom til Halle for å studere og undervise. Amo utviklet selv et nært forhold til Moses Abraham Wolff, en jødisk medisinerstudent som var en av studentene han veiledet. Og i sin avhandling skrev Amo eksplisitt at det fantes andre teologier enn den kristne, blant annet tyrkerne og «hedningene».

Mens både Locke og Voltaire investerte i den transatlantiske slavehandelen, kan Amo ha holdt Europas første juridiske disputas mot slaveri

Amo drøftet slike kosmopolitiske spørsmål da han forsvarte sin første avhandling, den juridiske Om maurernes rettigheter i Europa, i 1729. Amos avhandling er ikke tilgjengelig i dag. Kanskje forsvarte han sin avhandling kun muntlig, eller så er teksten rett og slett gått tapt. Men i Halles ukeavis fra november 1729 er det et kort referat fra hans offentlige disputas, som han fikk innvilget for at «argumentene i disputasen skulle passe til hans situasjon.» Ifølge avisartikkelen argumenterte Amo mot slaveri med referanse til romersk lov, tradisjon og fornuft:

Der ble det vist, ikke bare fra bøker og historie, at maurernes konger ble innvilget frihet av den romerske keiser i bytte mot et løfte om å tjenestegjøre, og at de alle måtte sørge for å få en kongelig lisens fra ham, som Justinian også utstedte, men det ble også undersøkt hvor langt friheten eller trelldommen til maurerne som var kjøpt av kristne i Europa strekker seg i henhold til de vanlige lovene.

Holdt Amo Europas første juridiske disputas mot slaveri? I det minste kan vi se et velbegrunnet argument for allmenn stemmerett, i likhet med det Jakob hadde fremmet hundre år tidligere. Imidlertid ser det ut til at denne typen ikke-diskriminerende perspektiver ikke ble plukket opp av opplysningstidens sentrale tenkere senere i det 18. århundre.

«En tendens til å mistenke negrene»

I sin bok Essays and Treatises on Several Subjects (1753–54) skrev David Hume: «Jeg har en tendens til å mistenke negrene, og generelt alle de andre menneskeartene (for det er fire eller fem ulike typer) for å være naturlig underlegne de hvite». Han tilføyde: «Det har aldri vært noen sivilisert nasjon med en annen hudfarge enn hvit, og heller ikke noe individ som var fremragende, verken i handling eller tenkning». Kant (1724–1804) bygde på Hume (1711–76) og understreket at den grunnleggende forskjellen mellom svarte og hvite «ser ut til å være like stor hva gjelder mental kapasitet som hva gjelder farge», før han konkluderer i Physical Geography: «Menneskelighet er mest perfeksjonert hos den hvite rase».

Den mest berømte av opplysningstidens tenkere i Frankrike, Voltaire (1694–1778), beskrev jødene ikke bare med antisemittiske begreper, som da han skrev at «de er alle sammen født med en rasende fanatisme i sitt hjerte»; i sitt Essay on Universal History (1756) skriver han også at dersom afrikansk «intelligens ikke er av en annen type enn vår, så er den betydelig underlegen» (fort inférieure). I likhet med Locke investerte han sine penger i slavehandelen.

Dersom afrikansk «intelligens ikke er av en annen type enn vår, så er den betydelig underlegen», skrev opplysningsfilosofen Voltaire. Bildet viser den britisk-nigerianske kunstneren Yinka Shonibares framstilling av Voltaire, en del av Shonibares store verk «The Age of Enlightenment (Opplysningstiden)».

Amos filosofi er ofte mer teoretisk enn Jakobs, men de har begge et opplyst perspektiv på fornuften, et perspektiv som behandler alle mennesker likt. Amos tekster er dypt engasjert i datidens aktuelle spørsmål, som i hans best kjente bok On the Impassivity of the Human Mind (1734). Den bygger på en logisk, deduktiv metode og benytter stringente argumenter, tilsynelatende på linje med hans tidligere juridiske avhandling. Her tar han tak i den kartesianske dualismen, ideen om at det er en grunnleggende forskjell i substans mellom bevisstheten og kroppen.

Til tider virker det som Amo er uenig med Descartes, slik filosofen Kwasi Wiredu påpeker i A Companion to African Philosophy (2004), når han skriver: «Mennesker oppfatter materielle ting ikke ut fra sin bevissthet, men ut fra sin levende og organiske kropp». Wiredu mener at Amo var imot den kartesianske dualismen mellom bevissthet og kropp, og at han i stedet støttet Akan-metafysikk og nzemaspråket som han kjente fra sin tidlige barndom: at du kjenner smerte med kroppen (honam), ikke med bevisstheten (adwene).

Men samtidig sier Amo at han vil både forsvare og tale imot Descartes’ synspunkt (i blant annet Letters, Part I) om at sjelen (bevisstheten) er i stand til å handle og lide sammen med kroppen. Om dette skriver Amo: «Som svar på disse ordene advarer vi og er uenige: Vi medgir at bevisstheten opptrer sammen med kroppen gjennom en streben etter en gjensidig forening. Men vi benekter at den lider sammen med kroppen».

Jeg har en tendens til å mistenke negrene, og generelt alle de andre menneskeartene (for det er fire eller fem ulike typer) for å være naturlig underlegne de hvite David Hume

I Amos mest grundige verk, The Art of Philosophising Soberly and Accurately (1738), kan det virke som om han foregriper den senere opplysningsfilosofen Kant. Amos bok tar opp bevissthetens formål, og drøfter menneskets handlinger som naturlige, rasjonelle eller i overensstemmelse med en norm. I det første kapitlet, skrevet på latin, argumenterer Amo for at «alt som kan erkjennes, er enten en ting i seg selv, eller en fornemmelse, eller noe som skjer i bevisstheten».

Han utdyper dette i det neste avsnittet, hvor han slår fast at «for årsaken til at kunnskap oppstår, er tingen i seg selv». Og i den følgende demonstrasjonen: «Ekte læring er kunnskap om ting i seg selv. Den har grunnlaget for sin visshet i den kjente tingen». Amos opprinnelige formulering er «Omne cognoscibile aut res ipsa», der han bruker det latinske begrepet res ipsa for «tingen i seg selv».

Amo mener at Descartes’ påstander i disse spørsmålene står i kontrast til den franske filosofens «eget syn». Han konkluderer i sin avhandling med at vi ikke bør blande sammen det som tilhører kroppen og det som tilhører bevisstheten. For alt som pågår i bevisstheten, må tilskrives bevisstheten alene. Kanskje er det riktig som filosofen Justin E H Smith ved Universitetet i Paris påpeker i Nature, Human Nature and Human Difference (2015): «Langt fra å benekte den kartesianske dualismen, tilbyr Amo tvertimot en radikalisert versjon av den».

Eksemplene til disse to opplysningsfilosofene, Jakob og Amo, kan gjøre det nødvendig å revurdere synet på opplysningstiden innen fagområdene filosofi og idéhistorie

Men kan det også være at både Wiredu og Smith har rett? Hvis for eksempel den tradisjonelle Akan-filosofien og nzemaspråket hadde et mer presist kartesiansk skille mellom kropp og bevissthet enn Descartes, en måte å tenke på som Amo så brakte med til europeisk filosofi? Det kan være for tidlig å si, siden en kritisk utgave av Amos arbeider fortsatt venter på å bli publisert, muligens av Oxford University Press.

I dag er Kant kjent for begrepet «tingen i seg selv» (das Ding an sich) i Kritikk av den rene fornuft (1787), og for argumentet at vi ikke kan kjenne tingen utover vår mentale gjengivelse av den. Likevel er det erkjent at dette var ikke den første bruken av begrepet i opplysningstidens filosofi. Som Merriam-Webster Dictionary skriver om begrepet tingen i seg selv: «Første kjente bruk: 1739». Det er fortsatt to år etter at Amos hovedverk ble levert inn i Wittenberg i 1737.

Eksemplene til disse to opplysningsfilosofene, Jakob og Amo, kan gjøre det nødvendig å revurdere synet på opplysningstiden innen fagområdene filosofi og idéhistorie. I historiefaget har nyere studier vist at den mest vellykkede revolusjonen som sprang ut fra opplysningstidens ideer om frihet, likhet og brorskap, skjedde i Haiti og ikke i Frankrike. Den haitiske revolusjonen (1791–1804) og ideene til Toussaint L’Ouverture (1743–1803) banet vei for landets uavhengighet og nye grunnlov, og for avskaffelsen av slaveriet i 1804. Historikeren Laurent Dubois konkluderer i Avengers of the New World (2004) med at hendelsene i Haiti var «det mest konkrete uttrykk for at ideen om at rettighetene som ble proklamert i den franske erklæringen om menneskerettigheter i 1789 virkelig var universelle». I en lignende tankebane kan man undres: vil Jakob og Amo også en dag løftes opp til den posisjon de fortjener blant opplysningstidens filosofer?


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Joao Silva/The New York Times/NTB Scanpix

Hugh Masekela til minne:

Han lærte meg å være stolt av min afrikanske arv

Hugh Masekela har hatt stor betydning for meg som person av afrikansk opprinnelse. Som panafrikansk aktivist blir jeg inspirert av budskapet i musikken hans og beundrer alt det han klarte å oppnå i løpet av en lang og spennende karriere, skriver Babu Katembo.

Foto: Akintunde Akinleye/Reuters/NTB Scanpix

Kommentar

Hva folk flest ikke vet om afrikansk åndelighet

Afrikansk åndelighet inneholder feminisme, kreativitet, glede og motstand. Men den inneholder ikke himmel eller helvete, skriver Minna Salami, kjent som bloggeren Ms Afropolitan.

Foto: Sunday Adedeji/Afrika.no

Modig arkitektur fra Afrika:

Å bygge det vakre for de fattige

Den visjonære arkitekten Kunlé Adeyemi (41) fra Nigeria er en av dem som baner vei for nye muligheter i verdens utviklingsbyer. Befolkningsvekst, klimaendringer, mer vann og kamp om plassen krever gode ideer. – Alle har rett til skjønnhet, sier han.

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe