Afrika.no Meny
Bokanmeldelse

Afrika: En middelklasse uten midler

Foto: Nana Kofi Aquah

Middelklassen har mer til felles med de fattige i det at de hele tiden kjenner på en usikkerhet. Foto: Nana Kofi Aquah

De siste årene har vi ofte hørt et mantra om at Afrikas middelklasse øker raskt og kraftig. Dette er en myte, skriver forskere i ny bok.

Myten om den afrikanske middelklassen startet med at Den afrikanske utviklingsbanken i 2011 definerte alle i Afrika som disponerte mellom 2 og 10 dollar om dagen som middelklasse. Resultatet var at 300 millioner afrikanere, den gang nesten en tredel av kontinentets innbyggere, med et slag tilhørte middelklassen. Det var da allerede et faktum at afrikanske økonomier økte kraftig på 2000-tallet; ved å definere en voksende middelklasse, viste man implisitt at rikdommen kom flere til gode.

Alle forfatterne i boka «The Rise of Africa’s Middle Class - Myths, Realities and critical engagements» er kritiske, til dels svært kritiske, til denne forståelsen av middelklassen i Afrika. Boka, som er redigert av den svenske sosiologen, statsviteren og Afrika-forskeren Henning Melber, er et meget solid akademisk arbeid, og få av forfatterne er enige i at en middelklassedefinisjon kun basert på inntekt er hensiktsmessig.

Middelklassen forsvinnende liten

Av dem som vektlegger økonomiske definisjoner mest (Carola Lentz, Tim Stoffel, Oluyele Akinkugbe) er det ingen som aksepterer at man kan ha en så lav inntekt som ned til 2 dollar om dagen og likevel tilhøre middelklassen. Og hvis man tar som utgangspunkt at man må tjene minst 5 dollar om dagen for å bli definert som middelklasse, blir en afrikansk middelklasse forsvinnende liten.

Dette indikerer at den økonomiske veksten kontinentet som helhet har opplevd de siste 15 årene ikke blir fordelt jevnt utover befolkningen. Snarere tvert i mot - forfatterne viser at ulikheten mellom rike og fattige øker kraftig, og at mellomsjiktet, eller den såkalte middelklassen, ikke får «sin» andel i den økonomiske velstandsøkningen.

Ikke pådriver for demokrati

Sirkku Hellsten bruker sitt kapittel til å vise at det ikke er noen direkte sammenheng mellom økt middelklasse og økt (krav om) demokrati i Afrika, slik mange hevder har vært tilfellet i Europa. Hun hevder at i dagens Afrika er det så mange ulike verdisystemer, blandinger av tradisjonell solidaritet og individualisme, patrimonialisme og egenrådighet, at klasseanalyser mister forklaringskraft. 

Middelklassen i Afrika, i alle fall i Tanzania, som Hellsten skriver mest om, er dessuten er helt avhengig av elitens goodwill for å kunne drive entreprenørskap eller for å få en brukbar betalt jobb i staten. Det gjør at de ikke nødvendigvis er pådrivere for et sterkt demokrati. Et sterkt demokrati vil svekke elitens makt, noe som igjen vil minske middelklassens mulighet til å forbli middelklasse. Til det er de fattige for mange.

Middelklassen har mer til felles med de fattige i det at de hele tiden kjenner på en usikkerhet i forhold til arbeidsløshet, sykdom og prisøkninger på basisvarer

Akinkugbe og Wohlmuth er inne på det samme når de argumenterer for at middelklassen må være pådriver for at staten skal levere offentlige tjenester som sikkerhet, utdanning, helsetjenester eller infrastruktur, dersom de vil være med på å endre samfunnene de lever i. Dessverre er det ikke dette som skjer, konkluderer de: Den øverste delen av middelklassen kjøper i stedet tjenestene som det offentlige er forventet å tilby på det private markedet, fordi staten ikke gjør jobben sin. Det laveste sjiktet i middelklassen har på sin side ikke økonomisk mulighet til å kjøpe tjenestene, og heller ikke kapasitet til å presse staten til å levere tjenestene gratis eller billig. Dermed forblir det laveste  middelklassesjiktet marginalisert og akterutseilt, mens den høyere middelklassen aspirerer mot å bli elite.

Mer til felles med de fattige

I tillegg til de generelle kapitlene inneholder boken også studier fra Kenya, Sør-Afrika, Nigeria, Angola og Tanzania. Slike detaljerte studier av enkelteksempler har manglet i tidligere akademiske analyser av «middelklassen» i Afrika. (Jeg må skrive «middelklassen» i anførselstegn, for jeg er enig med de forfatterne i boken som er svært skeptiske til å bruke middelklassebegrepet overhode når det gjelder Afrika.)

I sitt kapittel om Angola vil Schubert heller bruke begrepet «politisk bevisste, ikke-fattige mennesker» enn «middelklasse» om folk i Angola. Neubert forsøker å hevde at «middelklassen» i Kenya karakteriseres av å ha sterke familiebånd, være religiøse, ha en eller annen i bekjentskapskretsen som har reist fra landet og sender penger hjem, samt av å være aktive brukere av mobiltelefoni. Men, sier han, når leseren har nikket ja til dette, akkurat det samme kjennetegner også de fattige -  og eliten. Likevel, «middelklassen» har mer til felles med de fattige i det at hele tiden kjenner på en usikkerhet i forhold til arbeidsløshet, sykdom og prisøkninger på basisvarer.

Globale middelklassegoder, som en gammel bruktbil og høyere utdanning, koster oftest mer i Afrika enn i Europa

Neuberts forsøk på å dele den kenyanske befolkingen inn i Bourdieu-inspirerte sosiokulturelle grupper viser for øvrig at nesten alle, på en eller annen måte, kan sies å tilhøre middelklassen. Det er veldig få som vil snakke om seg selv som fattige eller som rike. Begge deler er stigmatiserende, selv om rikdom er mer akseptert enn fattigdom. Er ønskene til den afrikanske middelklassen er inspirert av den globale middelklassens liv, spør Neubert. Hvis svaret på det er ja, er det i alle fall soleklart at Afrikabankens økonomiske definisjon ikke er en god indikasjon på hvem som tilhører middelklassen. Globale middelklassegoder, som en gammel bruktbil og høyere utdanning, koster oftest mer i Afrika enn i Europa.

Sør-Afrika – et unntak

Redaktør Melber avslutter med å si at det vanskelig kan hevdes at middelklassebegrepet er hensiktsmessig å bruke i Afrika. Selv om klasse muligens kan ha noe for seg, påpeker han at andre identiteter og interessefellesskap som etnisitet, religion, klantilhørighet, farge (eller «pigmentation» som han politisk korrekt kaller det) spiller en mye større rolle enn klasse.

Ett kapittel i boka konkluderer med at klasseaspektet er svært relevant og middelklassen høyst eksisterende. Men dette er basert på analyser fra Sør-Afrika, og jeg vil hevde at Sør-Afrika utgjør unntaket på kontinentet. Kampen mot apartheid og stor gruvedrift er blant elementene som har gitt grobunn for en felles arbeiderklasseidentitet i Sør-Afrika, hvor enkelte, etter 1994, gradvis har utviklet seg mot en middelklasse. Når det gjelder resten av Afrika derimot, er jeg enig med de bidragsyterne som hevder at middelklasse er en lite hensiktsmessig kategori for å forstå både solidaritet og identitet blant afrikanere i dag.

The Rise of Africa’s middle class. Henning Melber (red.) London: Zed books 2016.

 (Anmeldelsen sto på trykk i Ny Tid i juni 2017)


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Flere aktuelle artikler

Foto: Jacky Naegelen/Reuters/NTB-Scanpix

Bokanmeldelse:

Afrika på afrikanernes premisser

Senegals mestselgende bok i 2016 var essayet «Afrotopia» av Felwine Sarr, en bok som kritiserer både Afrikas etteraping av Europa og Europas diskursive hegemoni om Afrika.

Kommentar:

Hvorfor tar økonomer stadig feil om afrikansk vekst?

En berømt forside på magasinet The Economist fra år 2000 beskrev Afrika som et håpløst kontinent – et kontinent ute av stand til å oppnå økonomisk vekst og utvikling. Magasinet spurte samtidig: Har Afrika en iboende karakterbrist som holder kontinentet tilbake og ute av stand til å utvikle seg?

Emner

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe