Afrika.no Meny
Sør-Afrika

Politisk sprengstoff i arven etter Mandela

Sør-Afrikas mange og sterke folkelige organisasjoner fører arven fra Nelson Mandela videre, skriver artikkelforfatteren. Foto: Slumboerbevegelsen Abahlali Base Mjondolo.

Sør-Afrikas president Jacob Zuma ble buet gjentatte ganger av publikum da han skulle tale på den store minneseremonien for Nelson Mandela på Soccer Stadium i Johannesburg. Helt i Mandelas ånd, ifølge flere sørafrikanske kommentatorer.

Mange minner nå om Mandelas råd i en tale han holdt til den sørafrikanske fagbevegelsen 1993: ”Hvis ANC behandler dere på samme måte som apartheid-regimet gjorde,  må dere behandle  ANC på samme måte som dere behandlet apartheid-regjeringen.”

Nelson Mandela var hele sitt liv lojal mot ANC. Men det er ingen hemmelighet at han også kunne gå sine egne veier. Det gjorde han da han tok de første forsiktige initiativene til samtaler med apartheidregimet. Det gjorde han også da han gikk partiledelsen midt imot i spørsmålet om hiv og aids.

Kan Mandela etter sin død bli et symbol på opposisjon? Neste år er det valg i Sør-Afrika, og regjeringspartiets valgkampmakere vil nok lage en taktikk for å møte en slik utfordring. Men frihetsikonet Mandela står sterkt.

”Nelson Mandela kjempet for rettferdighet, demokrati og frihet for alle. Han mente ikke at de fattige skulle stenges ute”, skriver den sørafrikanske slumboerbevegelsen Abahlali baseMjondolo i sine minneord.

Sør-Afrikas grunnlov var verdens mest progressive da den ble vedtatt i 1996, ikke minst takket være Mandela. Like rettigheter skulle gjelde alle. Men i 2013 er Sør-Afrika likevel økonomisk ett av verdens mest ulike land. Enkelte målinger viser at avstanden mellom fattig og rik er større i Sør-Afrika enn i noe annet land i verden.

Slumboerbevegelsen kjemper for retten til bolig, en av de vanskeligste sakene i Sør-Afrika, hvor den svarte flertallsbefolkningen ble fratatt rett til land under kolonialisme og apartheid. Ett av deres viktigste våpen er nettopp grunnloven, som de har brukt til å ta sin sak helt til topps i landets juridiske system. Der vant de fram, på tross av motstand fra ANC.

Sør-Afrikas nye likhet for alle skulle også gjelde uansett seksuell orientering. Dette var banebrytende.

”Mandela ble et viktig ikon for vår bevegelse, i motsetning til homofobiske ledere i mange andre afrikanske land”, skriver lederen for den sørafrikanske bevegelsen for lesbisk og homofil frigjøring på 1990-tallet, Phumi Mtetwa.

Dette er sprengstoff i dagens Afrika, hvor kampen for homofiles rettigheter er enda mer tilspisset enn den var den gangen. Og når Zimbabwes Robert Mugabe og Russlands Vladimir Putin nå hyller Mandela for hans kamp for rettferdighet, låter det hult for alle som vet hvilken undertrykking homofile møter i disse landene.

Fred og tilgivelse er ofte den røde tråden i framstillinger av Mandela. Det er derfor lett å glemme at hans liv først og fremst var en kamp, der også ANCs væpnete avdeling var viktig. Nelson Mandelas rolle som en forsoner og brobygger var først mulig etter at ANC, fagbevegelsen, kirkesamfunn og kompromissløs ungdom hadde seiret.

Det er denne arven som nå føres videre av Sør-Afrikas mange og sterke folkelige organisasjoner. Manglende velferdsutvikling har ført til en streikebølge de siste årene. Også andre protestaksjoner er det mange av, knyttet til rett til bolig, mangler i offentlige tjenester, innskrenking av ytrings- og pressefrihet. Ifølge politiets anslag var det 11.000 episoder med større folkeansamlinger i løpet av 2011 og 2012.

Kampen om Nelson Mandelas ettermæle er i gang. Det kan ende opp som en samling tomme hedersord. Men Nelson Mandelas liv viser oss at hedersord er fulle av politisk sprengkraft, når de tas på alvor.

Artikkelen sto på trykk som kronikk i Dagens Næringsliv 14. desember 2013


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe