Afrika.no Meny
Sør-Afrika

Sophiatown: En afrikansk renessanse

Johannesburg er i ferd med å gjenoppdage en viktig kulturell fortid. Bydelen Sophiatown representerte en kulturell og politisk oppvåkning som på mange måter gikk utenpå det frigjøringsbevegelsene maktet å få til. I dag blomstrer Sophiatown igjen.

16. juni er dagen for Soweto-opprøret. Denne dagen i 1976 marsjerte tusenvis av skolebarn i Soweto i protest mot at afrikaans ble gjort til hovedspråk i all undervisning i sørafrikanske townships. De ble møtt med panikk og geværer. Minst 23, kanskje så mange som 200 skolebarn, ble drept det første døgnet. Soweto-opprøret markerte begynnelsen på slutten for apartheidregimet i Sør-Afrika. Ungdommen og andre politiske aktivister maktet å gjøre landet uregjerlig. Til slutt var det ikke noen annen utvei enn forhandlinger om ikke landet skulle falle fra hverandre i anarki og borgerkrig. Soweto-opprøret var kanskje det viktigste opprøret, men grunnlaget var lagt i en rekke folkelige protester i tiårene forut for 1976. Her bringer vi historien om ett av dem; protesten mot raseringen av Sophiatown.

Sofiatown var en bydel i Johannesburg der afrikanerne viste at de var urbane, moderne mennesker. De skrev kritiske artikler om de hvite segregasjonistenes makt og avmakt, de spilte bedre jazz enn de hvite, de produserte spennende litteratur om afrikanernes kår i den moderne storbyen. Kort sagt de bygde opp en moderne, opposisjonell, urban og flerkulturell afrikansk identitet. Det ble for farlig for apartheid styret.

11 februar 1955 begynte ødeleggelsen av Sophiatown. Bulldozerne jevnet de første husene i bydelen med jorden. I øsende regnvær ble de svarte beboerne kjørt bort på lastebiler. De endte opp i Meadowlands i dagens Soweto. Apartheidmyndighetene bygde opp bydelen på nytt og regulerte den til fordel for den hvite, fattige arbeiderklassen. Den nye bydelen fikk navnet Triomf (triumf).

Gamle helter gjenoppstår

I dag gjenoppstår Sofiatown. Bydelen har fått tilbake sitt opprinnelige navn og navnene på heltene fra den gangen dukker opp igjen på gateskiltene i Johannesburg sentrum; stjernejournalisten i Drum Magazine, Henry Nxumalo, jazzartistene Miriam Makeba og Dolly Rathebe, komponisten Ntemi Piliso er blant dem som har fått gater oppkalt etter seg. Bøkene og musikken fra den svarte urbaniseringens første gullalder gjøres tilgjengelig i nye utgaver. Gamle stjerner som The Manhattan Brothers og Miriam Makeba går ned minnenes gate og spiller på nytt inn låtene fra den gang. Sophiatown har vært gjort til gjenstand for flere filmer som Drum og Sophiatown. Har du lyst til å oppleve historien på nært hold, kan du få en guidet tur gjennom bydelen. Det planlegges sågar et museum om bydelen og slagene som sto der.

Johannesburg er i ferd med å gjenoppdage en viktig kulturell fortid. Det er spennende fordi Sophiatown allerede på femtitallet sto for det enhetlige, men flerkulturelle samfunnet dagens Sør-Afrika etterstreber, men som apartheidmyndighetene ikke tålte. For dem var det flerkulturelle barbari!

Historien

I 1897 kjøpte forretningsmannen Hermann Tobiansky området med planer om å legge ut luksustomter til rike hvite. Han ga bydelen navn etter kona, mens gatene ble oppkalt etter ham selv og ungene hans. Men Tobiansky hadde uflaks. Myndighetene bestemte at byens dobøtter skulle tømmes ikke langt fra stedet der han hadde planlagt bydelen sin. Ingen hvite kakser var interessert i å bo i stanken fra kloakkavløpene. Dermed så Tobiansky seg nødt til å selge til svarte afrikanere.

Slik fikk gullbyen Johannesburg en arena for oppblomstringen av svart urban kultur. Gullgruvene trakk til seg svarte arbeidere i hopetall. De tok med seg sine tradisjoner, sine fortellinger og sin musikk. I Sophiatown møtte den afrikanske musikken amerikansk jazz og en Amerika-inspirert kultur. Ut av dette møtet vokste det frem en særegen form for afrikansk kultur, som fikk sitt konkrete uttrykk i datidens litteratur , journalistikk og jazz.

Litteratur

Tidskrifter som Drum ga svarte sørafrikanere et forum for å utvikle egne journalist- og forfattertalenter. Disse forfatterne ble inspirert av så forskjellige kulturer som engelsk renessanse, og amerikansk, svart urban kultur, ikke minst av The Harlem Renaissance med folk som Langston Hughes i spissen. Sistnevnte satt for eksempel i dommerpanelet for en novellekonkurranse som Drum arrangerte på femtitallet.

Den afroamerikansk litteraturen inspirerte afrikanerne til å skrive om sin egen hverdag, sine egne konflikter og hvordan regimets undertrykkelse påvirket livene deres gjennom urettferdige lover, politibrutalitet, umenneskelige arbeidsforhold og økonomisk utbytting. Den engelske renessansen hjalp fikk dem til å våge å se seg selv som representanter for alle mennesker. Shakespeare hjalp dem til å gjøre litteraturen allmenngyldig.

Både musikken og litteraturen åpenbarte en fantastisk kreativitet blant afrikanerne. Dette ga dem selvtillit. De så at de kunne skape noe av verdi, noe som var relevant i den moderne, urbane verden de levde i. Dette var livsfarlig for apartheidmyndighetene. Det var stikk i strid med den utviklingen de ønsket seg.

Motstandsbevegelsen African National Congress ble dannet allerede i 1912, men det var først i Sophiatown at protesten ble til en kultur med bred gjennomslagskraft. Sophiatown representerte en kulturell og politisk oppvåkning som på mange måter gikk utenpå det frigjøringsbevegelsene maktet å få til. Bevisstgjøringen satte spørsmålstegn ved hvite verdier samtidig som den var selvbevisst urban og paradoksalt nok definerte seg bort fra afrikansk tradisjonalisme. Dette var livsfarlig for de hvite makthaverne som bygde sin makt på mytene om egen overlegenhet. De mytene slo for alvor sprekker i Sophiatown, bevisstgjøringen nådde langt utover de politiserte intellektuelles rekker.

En gullalder for jazz

Drum ga svarte forfattere og journalister et forum hvor de fikk mulighet til selv å sette dagsordenen og definere sin egen virkelighet. Jazz ble et av de viktigste temaene i bladet. Det var her den svarte, urbane kulturen fant et av sine mest genuine og nyskapende uttrykk. Det vrimlet stjerner og musikere. Thandi Klaasen, Dolly Rathebe og ikke minst Miriam Makeba blandet afrikanske tradisjoner med ny populærmusikk. Enkelte, som Dorothy Masuka, skrev også politiske sanger og ble tvunget i eksil. På herresiden slo Dollar Brand gjennom med sitt nyskapende pianospill (i dag er han bedre kjent som Abdullah Ibrahim), Kippie Moketsi spilte saksofon og klarinett og kunne spille og drikke enhver musiker av scenen og under bordet, Hugh Masekela fikk sin første trompet i Sophiatown av selveste Louis Armstrong og Jonas Gwangwa tok trombonen til steder hvor instrumentet aldri før hadde vært. Disse musikerne fant sammen på ett eneste album: The Jazz Epistles. Volume one.

Sophiatown danset og drakk til sin elskede jazzmusikk. Bydelen fikk rykte på seg for å være et Harlem i Afrika. Også hvite jazzelskere og musikere besøkte bydelen for å dyrke musikken og danse med andre entusiaster. Musikken oppnådde det apartheidmyndighetene med alle midler forsøkte å forhindre; hvite og svarte afrikanere fant sammen, oppdaget hverandres menneskelighet. Det undergravde apartheid-systemets grunnvoller.

Samtidig var svarte musikere etterspurte både av et hvitt publikum og av hvite plateprodusenter. De ble grovt utnyttet. De fikk aldri annet enn en engangssum for innspillingene de gjorde. Royalties var det aldri snakk om. Svarte musikere kunne heller ikke stå på samme scene som hvite.

En ny afrikansk litteratur

Drum Magazine skaffet også afrikanske skribenter et forum. Henry Nxumalo ble kjent som Mr. Drum og kom med den ene avsløringen av hvite myter etter den andre. Han ble en pest og en plage for myndighetene. Så ble han da også tatt av dage. En vakker dag ble Mr. Drum funnet stukket i hjel på et gatehjørne i Sophiatown. Ingen ble arrestert for drapet.

Tidsskriftet sørget for at en hel generasjon forfattere kunne blomstre opp. Can Themba kunne stille sine ubehagelige spørsmål om de hvites herredømme og skildre livet i de svarte townshippene med brutal realisme. Ezekiel Mphahlele skrev sine fortellinger og begynte på en utvikling som har gjort ham til en av dagens Afrikas viktigste intellektuelle. Forfattere som Arthur Maimane, Blokes Modisane, Nat Nakasa bidro til å ta livet av forestillingen om svarte afrikaneres kultur som primitiv og forhistorisk. De leverte moderne reportasjer og fortellinger inspirert av amerikansk kriminallitteratur og hardtslående amerikansk journalistikk.

Shakespeares Afrika

Sophiatownkulturen var et møte mellom afrikansk og vestlig kultur, men kanskje med vesten som den dominerende parten. Selv gangsterne gikk i klær inspirert av amerikanske B-filmer, dobbeltspente dresser og Borsalinohatter med dertil hørende lakksko. Engelsk var språket kulturen ble formidlet i. Engelsk hadde prestisje og å beherske engelsk ga god uttelling. Det er ikke uten grunn at Can Themba kunne skrive en artikkel om ”Through Shakespeare’s Africa.”

Her oppnår han feler ting: For det første viser han hvordan Shakespeares karakterer godt kunne ha vært hentet fra Afrika. De lidenskaper, ambisjoner og intriger Shakespeare presenterer i sine skuespill kunne like gjerne ha funnet sted i Afrika, med afrikanske karakterer og innenfor afrikanske tradisjoner. Med Shakespeare som redskap latterliggjør han apartheidregimets forestilling om at det er forskjell på mennesker, at noen er mer utviklet og siviliserte enn andre. Også den svarte afrikaneren kan være Everyman. Bare tanken var livsfarlig for apartheidstaten, men Themba stopper ikke der:

”...Moot, further, the fiction that we as savages are sexually more compelling, and you have announced Armageddeon. You do not have to whistle at a girl when passing by. Only the crude ones among us play it that way. Cultivate yourself into a superior human being; grapple with something in their world and succeed: become a scientist, a literatus, talk as if the highbrow things come naturally to you; a theory, a poem, grand passion and especially, depite your ebony complexion, that you have a sensitive soul and cannot abide the crudities of your own people even. Then trembling whitedom looks round at you with that curious mixed reaction of fear wrath and horror. Écrase l’infâme!”

Themba viser oss et moderne Shakespeare-drama, med den intellektuelle afrikaneren som Othello, hvite kvinner som Desdemona og den hvite afrikaaneren som den forræderske Iago. Themba viser oss seksualiteten som et grunnleggende element i de hvites frykt. Dette bidrar til å forklare hatet og lidenskapen i ødeleggelsen av Sophiatown og hvorfor hvite måtte rettferdiggjøre undertrykkelsen og den økonomiske utbyttingen med mytene om en overlegen hvit kultur.

Lovene

Sophiatown-kulturen pulveriserte disse forestillingene. De som mener Can Themba overdriver eller overforenkler bør huske at en av de undertrykkende lovene det hvite mindretallstyret fikk vedtatt var The Immorality Act som kom tidlig på femtitallet. Denne loven forbød det de hvite så som rase-skjending, altså seksuelt samkvem over ”rase-grensene”. Etter hvert kom andre lover, som The Bantu Education Act (som slo fast at svarte skulle nektes fullverdig utdanning), The Group Areas Act (som definerte hvor de forskjellige ”rasene” hadde lov til å bo) osv. Disse lovene ble brukt da innbyggerne i Sophiatown ble tvunget opp på lasteplanene med geværløpene i ryggen og fraktet av gårde til Meadowlands.

Sofiatown-nostalgien som i dag glir over Johannesburg er preget av romantikk. Bydelen fremstilles i et romantisk skjær, en kulturell smeltedigel, det første eksempelet på det multikulturelle Sør-Afrika, et musikalsk laboratorium, en kulturell idyll. Man trenger ikke annet enn å lese forfatterne fra den gang for å forstå at det ikke var slik. Det var slum, fattigdom og elendighet preget av vold og kriminalitet. Men det var også kultur, bevisstgjøring og eksplosiv politikk.

Et paradoks

Det er bydelen den dag i dag. For det interessante er at nostalgien representerer et paradoks. President Thabo Mbekis forestillinger om Den afrikanske renessansen handler om å vekke til live afrikansk kultur, afrikansk filosofi og tenkesett, afrikansk demokrati og afrikansk humanisme. Alt med ettertrykk på afrikansk. Sophiatownnostalgien gjenoppliver en afrikansk kultur hvor hovedvekten lå på det vestlige, det europeiske og amerikanske. Det er enda en motsetning eller kanskje et bidrag til det fargerike fellesskapet dette landet må leve med.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen, 14. juni 2007.


Har du spørsmål eller synspunkter på denne artikkelen? Vil du skrive for oss?” Ta kontakt med redaksjonen her: redaksjonen@afrika.no



Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe