Planene var lagt for Mandela fra ganske tidlig, familiens hans hadde en rådgiverstilling for den lokale høvdingen i tankene. Dessuten hadde de et ekteskap planlagt for ham. Den unge Nelson stakk av gårde fra begge deler, fast bestemt på å bli jurist i Johannesburg. Det klarte han – rett etter eksamen startet han landets første svarte advokatkontor sammen med vennen Oliver Tambo.
I 1942 meldte Mandela seg inn i ANC og to år senere startet han ANCs ungdomsorganisasjon, ANC Youth League, sammen med Walter Sisulu, Oliver Tambo, William Nkomo og Anton Lembede. Etableringen av ungdomsorganisasjonen var et linjeskifte i ANC. Så langt hadde organisasjonen jobbet med lobbyisme og forsøkt å overtale landets hvite politikere om at apartheid var galt. ANC Youth League startet oppbygningen av en slagkraftig massebevegelse. Målet var å tvinge myndighetene til forhandlinger ved gjøre Sør-Afrika til et kaotisk og uregjerlig samfunn.
Gikk under jorda
Selv om ANC strategi var ikke-vold hadde masseaksjonene store kostnader. Mange ble arrestert og noen drept og såret da politiet og hæren ble satt inn mot demonstrantene og de streikende. Sharpeville-massakren i 1960 fikk Mandela og andre sentrale politikere i ANC til å gi opp håpet om ikke-voldelig motstand. De startet undergrunnshæren Umkhonto we Sizwe (også kjent som MK), eller ”Nasjonens spyd”. Mandela gikk under jorda og mobiliserte til den militære kampen. I 1964 ble han dømt til livsvarig fengsel for væpnet opprør, etter at politiet hadde funnet MKs hovedkvarter.
Under rettsaken holdt Mandela sin egen forsvarstale hvor han sa: Hele mitt liv har jeg viet til det afrikanske folks kamp. Jeg har kjempet mot hvitt overherredømme og jeg har kjempet mot svart overherredømme. Jeg har vernet om idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle mennesker lever sammen i harmoni og med like muligheter. Det er et ideal som jeg håper å leve for og å oppnå. Men om nødvendig er det ideal jeg er forberedt å dø for.
Aktor forlangte dødsstraff, men på grunn av sterke nasjonale og internasjonale protester ble straffen livsvarig fengsel. Sammen med andre ANC-ledere ble Mandela sendt til fangeøya Robben Island utenfor Cape Town. Forholdene var harde: Dagene besto av å jobbe i et steinbrudd. Fangene fikk ikke lov til å lese annet enn bibelen og de hadde krav på ett overvåket besøk i året. Men øya ble også kalt ”universitetet”. Tusenvis av politiske fanger var innom Robben Island – det ble snakket politikk og landets framtidige utvikling ble planlagt. Mange lærte å lese og skrive av andre politiske fanger.
Neste kapittel fortellingen om Mandelas enorme betydning kom på midten av 80-tallet da han startet hemmelige forhandlinger om avviklingen av apartheid med Nasjonalistpartiregjeringen, mens han fortsatt satt i fangenskap.
Verken bitter eller hevnlysten
Mandela ble løslatt i februar 1990. Han imponerte verden: Til tross for 27 år i fengsel var det klart at han verken var bitter eller hevnlysten. Noen dager etter løslatelsen sa Mandela for første gang hva han skulle si mange ganger siden: I stedet for å tenke på hevn må alle sørafrikanere jobbe sammen for å skape en bedre framtid. I juni 1991 ble han valgt til nestleder i det nylig legaliserte ANC. Lange og vanskelige forhandlinger om landets framtid fulgte og i 1993 mottok han Nobels Fredspris sammen med F.W. de Klerk. I april 1994 ble han valgt til Sør-Afrikas president i landets første demokratiske valg – et valg hvor han selv stemte for første gang. Han var president fram til 1998 da Thabo Mbeki tok over.