Det er få andre samfunn hvor statens lover i så stor grad har gjennomsyret forhold mellom mennesker. Kan du for eksempel forestille deg at alle fra Vestlandet var nødt til å bo på Mortensrud hvis de flyttet til Oslo? Eller at man tvangsflyttet alle med etternavnet Hasle til områdene rundt Hønefoss – fordi noen mente at det var der den første som het Hasle kom fra?
Skulle man gjennomført et slikt system i Norge, ville det krevd mye makt og tvang – så mye at systemet ville vært umulig i et demokratisk samfunn. Men i Sør-Afrika ble det gjennomført. I årevis gjorde det millioner til annenrangs mennesker og holdt dem nede i fattigdom og elendighet.
Slik begynte apartheid
Sør-Afrika var aldri et demokratisk samfunn før 1994. Fra landet ble kolonisert av de første europeerne i 1652 satt de hvite med makten. De hadde våpnene, og dermed muligheten til å skrive lovene.
De hvite hadde lenge sett på seg selv som en overlegen rase, men det var ikke før i 1910 at de første raselovene ble vedtatt. Da Den sørafrikanske union ble stiftet av det britiske parlamentet i 1910 ble makten gitt til landets hvite innbyggere, først og fremst afrikaans-talende boere av nederlandsk avstamning og briter. Åtte år tidligere hadde britene vunnet over afrikanderne i den blodige boerkrigen – en krig som sto over hvem som skulle bestemme i landet. Nå hadde de kommet til enighet, og skapte et land hvor bare hvite menn hadde stemmerett.
Etter andre verdenskrig begynte innbyggerne i mange afrikanske og asiatiske land å kreve selvstendighet fra de europeiske kolonimaktene. Det brydde den hvite befolkningen i Sør-Afrika seg lite om. I 1948 stemte et flertall på Nasjonalistpartiet som hadde gått til valg på fortsatt forskjellsbehandling av hvite og svarte – en politikk som de kalte ”apartheid”, eller ”atskillelse” på afrikaans. Partiet spilte mye på de hvites frykt for ”den svarte fare” i valgkampen.
Ideen bak apartheid
På overflaten kan man lett få inntrykk av at apartheid handlet om strender, offentlige toaletter og parkbenker som var reservert for hvite eller svarte. Men det var bare toppen av isfjellet – siden tidlig i 1980-åra var det færre og færre ”Whites only”-skilt å se i Sør-Afrika. Men apartheid forsvant ikke selv om hvite og svarte kunne sitte på samme benk i parken eller stå i samme kø på postkontoret. Apartheid stakk mye dypere.
Apartheid betydde
- Hvit kontroll over makten. Gjennom apartheid beholdt de hvite all den politiske makten.
- Hvit kontroll over jorda. De hvites rikdom var langt på vei avhengig av at de eide størsteparten av jorda. Det ga dem også mulighet til å bestemme hvor folk skulle bo.
- Hvit kontroll over arbeidskraften. De hvites rikdom var bygd på svart arbeidskraft – på deres jord og i deres fabrikker.
- Hvit kontroll over befolkningen. Det var nødvendig å ha total sosial kontroll over den undertrykte svarte befolkningen for å hindre dem i gjøre opprør. Derfor gjorde man alt for å forhindre dem i å engasjere seg politisk i organisasjoner og foreninger.