I en periode på nesten 30 år har president Didier Ratsiraka vært den dominerende politiske frontfigur inntil hans endelige fall den 6. juli 2002, da han flyktet til Frankrike etter at makten hadde rent ut av hans hender.
Revolusjon
Ratsiraka kom til makten i 1975 med visjoner om å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. På åttitallet ble regimet innhentet av de økonomiske realitetene. Alle røde lys blinket: Eksporten kollapset. Offentlige utgifter økte dramatisk, uten at folk fikk nødvendige helse- og skoletjenester. Det ble tatt opp store lån i utlandet til prestisjeprosjekter som ikke ga økonomisk uttelling. Pressesensur var innført, samtidig økte korrupsjon og nepotisme, ikke minst anført av presidenten selv og hans nærmeste familie.
Sosialisme og politikk ble nesten et skjellsord. Det førte til en folkelig oppstand i 1991, som førte til Ratsirakas fall høsten 1992. Zafy Albert, som hadde ledet opposisjonen, ble valgt til ny president i 1993. Imidlertid ble han konstitusjonelt avsatt i 1996. Ratsiraka gjorde et overraskende comeback, men uten folkelig støtte.
Dramatisk presidentvalg
Presidentvalget den 16. desember 2001 var altså et regulært valg etter Ratsirakas første femårsperiode. Etter å ha sikret seg nesten diktatoriske fullmakter, var han sikker på å kunne manipulere presidentvalget. Ved valget hadde han imidlertid en sterk og ambisiøs utfordrer, nemlig forretningsmannen og borgermesteren i hovedstaden Antananarivo, Marc Ravalomanana. Ravalomanana har bygget opp sitt eget forretningsimperium ved å satse på meieri og næringsmiddelindustri for innenlandsk forbruk. Han ble båret frem av en sterk populistisk bølge som hadde ett mål: å styrte Ratsiraka.
Etter at Forfatningsdomstolen, der flertallet var oppnevnt av Ratsiraka, kunngjorde at Ravalomanana ikke hadde fått over 50 prosent av stemmene, noe som nødvendiggjør en annen valgomgang, erklærte han generalstreik. Hundretusenvis av mennesker samlet seg hver dag i gatene i hovedstaden og forlangte stemmesammenlikning. Kirkene ga sin støtte til kravet.
Ravalomanana hadde selv samlet stemmetallene på samtlige valgkontor og mente han kunne dokumentere nærmere 52 prosent. I februar lot han seg innsette som president og tok dermed hånd om statsapparatet og innsatte juristen Jacques Sylla som statsminister. Ratsiraka erklærte unntakstilstand og flyktet til havnebyen Toamasina, der han forventet støtte fra sin egen etniske gruppe. Hans guvernører i kystprovinsene Mahajanga, Toliara, Toamasina og Antsiranana støttet ham og erklærte en uavhengig føderal stat med sentrum i Toamasina. Ravalomanana fikk snart kontrollen over innlandsprovinsene Antananarivo og Fianarantsoa.
Men Ratsiraka blåste liv i gamle etniske motsetninger mellom kyst og innland. Hans militsgrupper sperret alle veier til Antananarivo ved sabotasjehandlinger som å sprenge broer og sette opp barrikader. Målet var å kvele hovedstaden, som var sterkt avhengig av drivstoff og andre importvarer fra havnebyen Toamasina.
Ravalomanana vinner
I april erklærte Høyesterett at Forfatningsdomstolens sammensetning var ugyldig. Den nye domstolen erklærte Ravalomanana som vinner av valget med 51, 46 prosent mot Ratsirakas 35,9 prosent. Den 6. mai kunne Ravalomanana under stor jubel tas i ed som Madagaskars lovlig valgte president på byens store fotballstadion.
De militære styrkene erklærte seg lenge nøytrale i konflikten, men etter presidentinnsettelsen krevde folks utålmodighet militære aksjoner mot militsgruppene i Ratsirakas kystprovinser. Det ble da tydelig at Ratsiraka ikke hadde den folkelige støtten som Ravalomanana hadde opparbeidet, heller ikke i provinsene. Etter at henholdsvis Toliara, Mahajanga og Antsiranana falt for de militære aksjonene, nesten uten motstand, flyktet Ratsiraka til Frankrike den 6. juli. Når også Toamasina falt, hadde Ravalomanana de facto kontroll over hele landet og oppnådde endelig internasjonal anerkjennelse. Seks måneders krise var slutt. Til sammen regner en at ca et hundretalls mennesker, vesentlig fra militsgruppene, ble drept i sammenstøtene.
Sosiale og økonomiske følger av krisen
Krisen har kostet. Madagaskar har de siste årene opplevd en moderat økonomisk vekst. I 2000 var økningen i BNP 4,8 prosent, i 2001 6,7 prosent og for 2002 var det forventet ca 8 prosent. Economic Intelligence Unit (EIU) anslår at resultatet i 2002 vil bli 10 prosent. Det forventes likevel at veksten etter endringen av regimet raskt vil ta seg opp igjen, slik at Madagaskar vil oppnå cirka 8 prosent i 2003.
Jordbruk og fiskeri, som har stått for 34 prosent av BNP, har vært rammet av krisen fordi distribusjonen har vært sterkt hemmet av veiblokader som har gitt prisstigning. Servicenæringer som transport og turisme er sterkt redusert. De siste år har disse næringene stått for 52 prosent av BNP. Småindustrien, som hadde tatt seg opp i såkalte frie soner, har nærmest kollapset, slik at 150 000 er blitt arbeidsløse. Helsesituasjonen er kritisk for de mange fattige. Omtrent halvparten av barn under to år er underernærte. Skolesystemet har lenge vært neglisjert, og analfabetismen har økt i senere år.
Ravalomananas program er rask økonomisk vekst, demokratisering og kamp mot korrupsjon. De internasjonale institusjonene som Verdensbanken og Pengefondet og andre donorer har gitt løfter om bidrag til gjenreisning av økonomien. Men spørsmålet er om liberaliseringen vil gi uttelling for de fattigste.