I parlamentsvalget i mai 2002 vant regjeringsmajoriteten en knapp seier, noe de fleste kommentatorer vurderer som en seier for demokratiet. Men vilkårligheten i rettsvesenet gir grunn til en viss skepsis.
Etniske motsetninger
I Burkina Faso (tidligere Øvre Volta) har det lenge vært stor grad av toleranse mellom ulike etniske og politiske grupperinger. Denne etterstrebelsen mot enighet og felles beste kan delvis forklares med den politiske elitens identifisering med den postkoloniale staten. Den gjenspeiler også forholdet mellom kongedømmene i de nordlige og de sentrale delene av Burkina og de mer desentraliserte lokalsamfunnene vest og sør.
Maktbalansen mellom den politiske hovedstaden Ouagadougou og den økonomiske hovedstaden Bobo-Dioulasso har siden kolonitiden vært et stridsspørsmål. Men mens Ouagadougou har gjennomgått en rask endring med betydelige infrastrukturinvesteringer, har Bobo-Dioulasso delvis blitt hengende etter. De siste årene har den politiske balansen mellom byene kommet til uttrykk ved at generalforsamlingens (parlamentets) formann har vært fra Vest-Burkina, mens president og statsminister har vært fra de sentrale delene av landet. Etter valget i mai 2002 er det imidlertid ingen fra Vest-Burkina som innehar noen av disse tre nøkkelstillingene.
Brutale mord
Det brutale mordet på avismannen Norbert Zongo i desember 1998 er fremdeles offentlighetens søkelyse, ikke minst takket være den uavhengige pressen og Sammenslutningen av partier og folkeorganisasjoner som kjemper mot straffefritak (impunité). Allerede i mai 1999 fastslo den uavhengige undersøkelseskommisjonen at det fantes «sterkt mistenkte» for udåden blant presidentens sikkerhetsstyrker.
Den hovedmistenkte, Marcel Kafando, sies å være syk og ute av stand til å uttale seg. Andre mistenkte har tidligere omkommet av mystiske sykdommer. Kritikere anser dette for å være en strategi for å unngå å bringe klarhet i Zongos død. I 2002 har Sammenslutningen derfor krevd at Marcel Kafando skal få beskyttelse utenlands.
Siste halvdel av 2001 fant det sted andre dødsfall som i større eller mindre grad kan settes i forbindelse med Zongo-saken. Den katolske, belgiske pastoren Père Celestin, som var skriftefar for Kafando, ble angrepet og hugget i hjel av en fange fra fengselet i Ouagadougou. Den unge journalisten Michel Congo ble brutalt myrdet i sitt hjem. Congo var en venn av Père Celestin. I media trakk man raskt en slutning om at de to dødsfallene kunne ha noe å gjøre med Zongo-saken.
Et økende problem er det stigende antallet personer som har omkommet i fengsel og fangenskap. Menneskerettighetsorganisasjonen MBDHP hevder at stadig flere mennesker dør hos gendarmeriet eller politiet. Man snakker om «et rettsvesen med to ulike gir».
Styrket demokrati
Til tross for åpenbare brister i rettsvesenet har demokratiet i Burkina Faso blitt styrket i løpet av 1990-tallet. Landet som opplevde fire militærkupp bare i løpet av 1980-tallet, har nå igjen blitt et konstitusjonelt styre. I 1991 ble det gjennomført en folkeavstemming om en ny grunnlov, noe som førte til dannelsen av den fjerde republikken. Kaptein Blaise Compaoré som kom til makten ved det siste militærkuppet i 1987, er nå en sivilt valgt president.
I 1997 ble paragraf 37 i grunnloven endret, slik at presidenten kunne gjenvelges et ubegrenset antall ganger. Denne paragrafen ble endret igjen i begynnelsen av 2002. Likevel er det en risiko for at president Compaoré kommer til å finne nye konstitusjonelle smutthull. Parlamentsvalg og kommunevalg gjennomføres hvert femte år.
Flere av opposisjonspartiene boikottet kommunevalgene i september 2001, ettersom de mente at valgene ikke kunne gjennomføres rettmessig. Regjeringspartiet CDP fikk overveldende flertall i de fleste forsamlinger. To måneder senere ble det imidlertid utpekt en samlingsregjering med åtte partier fra den moderate opposisjonen, som under ledelse av Ernest Paramanga Yonli skulle løse den sosiale og politiske krisen som oppstod etter mordet på Norbert Zongo.
I parlamentsvalget i mai 2002 deltok derimot også den radikale opposisjonen. Av de 111 plassene tilfalt 57 CDP, og opposisjonen fikk 54. I den nye Paramanga Yonli-regjeringen er imidlertid ingen opposisjonspartier med.
Sårbar økonomi
Burkina Faso er et av verdens fattigste land både målt i BNP per capita og målt i HDI-indeks. Jordbruk og husdyrhold er grunnvollen i landets økonomi. Regn er en avgjørende faktor for jordbruket. Den økonomiske veksten i år 2000 var for eksempel bare på 2,2 prosent, mens den i 2001 var på omkring 6 prosent. I et forsøk på å kontrollere nedbørsmengden ble det i 2002 sluppet flybomber på jordene for å fremkalle regn kjemisk.
De viktigste eksportproduktene er bomull, kveg og gull. I 2000 økte bomullseksporten til 102 millioner USD, mens husdyreksporten omfattet 42 millioner USD. I 2000 kvalifiserte landet til å få støtte gjennom IMFs gjeldsletteinitiativ for «heavily indebted poor countries» (HIPC), noe som innebærer at Burkina kan satse på utdanning, helsetilbud og mindre utviklingsprosjekter på landsbygda.
Burkina Faso har gjort betydelige fremskritt økonomisk og politisk de senere år. Stort sett er den økonomiske veksten betydelig høyere enn befolkningsveksten. Det forekommer imidlertid store variasjoner avhengig av nedbøren. Politisk har demokratiet i landet blitt styrket og fått dypere feste. Media, ikke minst uavhengige aviser og radiostasjoner, spiller en nøkkelrolle. Lokalvalg og parlamentsvalg har fått mer politisk innhold. Det gjenstår imidlertid å se hvor lenge president Compaoré kommer til å sitte i «uskiftet bo», og hva som skjer den dagen han for alvor utfordres.