Da landsfaderen Felix Houphouët-Boigny døde i 1993, utnevnte Bédié seg selv som ny statsleder. Presidentvalget to år senere ga ham 95 prosent av stemmene, riktignok etter en endring av valgloven som bidro til å ekskludere hans argeste motstander, Allassane Dramane Ouattara (statsminister 1990-1993). Den nye loven ga bare "rene" ivorianere, det vil si borgere med ivorianske foreldre, retten til å stille til valg. Videre krevet loven at kandidatene skulle ha bodd i Elfenbenskysten de siste fem årene. Loven rammet Ouattara på begge punkter med hans familiære tilknytning til Burkina Faso såvel som hans daværende tilhold i USA som ansatt i Det internasjonale pengefondet (IMF) siden 1993.
Økende kritikk av styret
Fram mot 1998 befestet Bédié sin makt gjennom allianser og utskiftninger av sentrale personer. I tillegg foretok regjeringen i august samme år grunnlovsendringer som bidro til å styrke presidentens posisjon og samtidig holde Ouattara utenfor ivoriansk politikk.
Bédiés regime hadde likevel en viss legitimitet fram mot 1998, ikke minst på grunn av den økonomiske veksten etter devalueringen av CFA-francen i 1994. Imidlertid ble kritikken av Bédiés stadig mer markante nasjonalistiske politikk krassere både fra nasjonalt og regionalt hold i årene fram mot det planlagte valget i år 2000. Økonomiske nedgangstider og anklager om korrupsjon og svindel økte i omfang og styrke. Dette bidro til at stemningen i opposisjonen, i studentorganisasjoner og blant folk flest ble stadig mer preget av misnøye og manglende tillit. Høsten 1999 tilspisset situasjonen seg, og Bédiés virkemidler for å opprettholde kontrollen ble stadig mer antidemokratiske. Da Ouattara ble utnevnt til ny leder for opposisjonspartiet Rassemblement des Républicains (RDR), kom den nye valgloven igjen på dagsorden. En stadig mer presset regjering forsøkte å legge lokk på misnøyen i folket ved å forby politiske demonstrasjoner i gatene og i desember kom arrestordren på Ouattara, basert på anklager om manipulering av identitetspapirer.
Kupp
Til tross for den turbulente høsten, kom kuppet 24. desember som en overraskelse for mange. Angivelig begynte det som misnøyeytringer blant soldater som klaget over manglende lønnsutbetalinger. Robert Guéï ble soldatenes talsmann og han ga presidenten ordre om å forlate landet, han oppnevnte en nasjonal komité bestående av åtte offiserer og han utnevnte seg selv til president. 31. januar 2000 ble den nye grunnlovsgivende forsamling utnevnt og gitt et mandat om å utarbeide ny grunnlov. Presidentvalget er satt til november 2000. Det nye grunnlovsforslaget ble vedtatt ved folkeavstemming i juli i år.
Generell nedgang i levekår
Sosial misnøye og krav om politiske endringer var svar på en generell nedgang i folks levekår, en trend som bekreftes i UNDPs Human Development Report. I 1996 initierte myndighetene et nasjonalt program med blant annet bygging av sykehus og flere hundre helsesentere omkring i landet. Situasjon er imidlertid først og fremst preget av dårlig kvalitet på tjenestene, i tillegg til at de færreste har penger til å oppsøke leger. Hiv/aids-problematikken har rammet Elfenbenskysten tungt. Ifølge UNAIDS er omlag 10 prosent av befolkningen hiv-smittet. Over 80 prosent av de rammede er mellom 20 og 44 år. Epidemien rammer kvinner spesielt hardt, og man regner med at omlag 15 prosent av alle gravide er hiv-smittet.
I 1997 ble antall lese- og skrivekyndige anslått til omlag 43 prosent av befolkningen mot for eksempel 66 prosent i nabolandet Ghana. Den negative trenden er et resultat av mange års nedprioriteringer, og utdanningssystemet i landet blir av mange karakterisert som kriserammet.
Brudd på menneskerettighetene
Etter kuppet har menneskerettighetssituasjonen forverret seg, og mange kriminelle ble regelrett henrettet i månedene etter kuppet. Rapporter hevder at en rekke uskyldige personer er blitt drept, utelukkende fordi de har befunnet seg på feil sted til feil tid. Det rapporteres også om episoder der sivile har blitt utsatt for trusler og utpresning fra militære.
Forvokst utenlandsgjeld
Etter devalueringen av CFA-francen snudde den negative økonomiske trenden fra åttitallet, godt hjulpet av stigende råvarepriser, fallende inflasjon og stramme Bretton Woods-inspirerte tilpassingsprogrammer. Fra 1998 så man imidlertid de første tegn til økonomisk nedgang. Som verdens største kakaoprodusent og en av Afrikas største på kaffe, innebar de fallende råvareprisene betydelig reduserte inntekter for landet.
Med en utenlandsgjeld på bortimot tre ganger større enn BNP, representerer Elfenbenskysten et av verdens mest forgjeldede land og Bédié ærklærte høsten 1999 at 45 prosent av statsinntektene gikk til nedbetaling av utenlandsgjeld. Håpet om gjeldssanering ble imidlertid sterkt redusert etter militærkuppet.
Til tross for bunnskrapt statskasse har det nye regimet fram til sommeren 2000 likevel maktet å betale avdrag på utenlandsgjeld samt lønninger til statsansatte.
En viktig årsak til den relativt positive utviklingen i økonomien siden frigjøringen, har vært de stabile politiske forholdene. Elfenbenskystens framtidige økonomiske og sosiale utvikling vil være avhengig av den politiske evnen og viljen til å skape ny stabilitet.