Oberst Muammar Al-Gadaffi har sittet ved makten i Libya siden 1969. Gadaffi er en av Vestens hovedfiender, og har markert seg med et tydelig anti-vestlig og anti-imperialistisk budskap. Libyas politikk er ment å være et alternativ til både kommunismen og kapitalismen.
Gadaffis posisjon har ikke vært truet i løpet av 1990-årene, både fordi det ikke avholdes frie valg og fordi opprørsgruppene i hans eget land raskt blir slått ned. Særlig medlemmer og sympatisører av islamske undergrunnsbevegelser er blitt overvåket, arrestert og drept, og det har vært blodige sammenstøt mellom opprørsgrupper og sikkerhetsstyrker. Etter et fengselsopprør i Benghazi i 1996 har myndighetene strammet grepet om motstandsbevegelsene, og sammenstøtene er blitt færre.
FN opphevet sanksjonene
I desember 1988 eksploderte et Pan Am-fly over Lockerbie i Skottland, og 270 personer ble drept. Libyske agenter er mistenkt for å stå bak bomben, og siden april 1992 har FN iverksatt sanksjoner for å få utlevert de to hovedmistenkte libyerne. I april 1999 gikk Gadaffi med på å utlevere dem, og rettssaken pågår nå i Nederland, med skotske dommere og etter skotsk lov. Den er forventet å være ferdig i løpet av 2001.
Ved utleveringene ble FNs sanksjoner opphevet, og i løpet av det siste året er forholdet mellom Libya og omverdenen blitt forbedret og styrket. Gjennom 1980- og 1990-årene var dette forholdet preget av gjensidig fiendtlighet og mistenksomhet. Nå har en rekke utenlandske firmaer sendt sine representanter til Libya for å undersøke næringsmulighetene i landet, diplomatiske forbindelser er gjenopprettet, flere internasjonale flyselskap har tatt opp flygningene til hovedstaden Tripoli, og turistene begynner å strømme inn. I august 2000 var Gadaffi til og med involvert som forhandler mellom myndigheter og muslimske gisseltakere på Filippinene. Men selv om resten av verden er i ferd med å ta Libya inn i varmen, fortsetter USA sine bilaterale sanksjoner.
Fra araberlandene til Afrika
Gadaffi ønsket lenge å framstå som en lederfigur i araberverdenen. Men mot slutten av 1990-årene har han flyttet fokuset bort fra Midtøsten og over til det afrikanske kontinent. I mars 2000 opprettet Libya et eget departement for afrikansk enhet. Oljerikdommene har gitt Libya stor innflytelse over sine fattige naboland i Sahel-området og i Vest-Afrika generelt. Mange byer i Sahel har monumenter over Gadaffi, og moskeer, biblioteker og veier er blitt bygd ved hjelp av libyske oljepenger. Libya har også støttet vestafrikanske opprørsbevegelser med våpen og militær trening, blant annet i Liberia og Sierra Leone.
Kritisert av Amnesty
Amnesty International kritiserer Libya for en rekke brudd på menneskerettighetene, blant annet skal hundrevis av samvittighetsfanger være fengslet uten lov og dom, det er dødsstraff for flere typer lovbrudd, og det er systematisk bruk av tortur. Det er også klare begrensninger på ytringsfrihet og organisasjonsfrihet.
Rike på olje
Som Norge er Libya et land med lite dyrkbare områder, men med mye olje og gass. Det har litt flere innbyggere enn Norge og over fem ganger så stort areal – det meste er ørken. 97 prosent av befolkningen er sunni-muslimer, og 97 prosent er arabere eller berbere.
Den tidligere italienske kolonien har Afrikas største oljereserver, og praktisk talt alle eksportinntektene kommer fra oljesektoren. Dette har gitt libyerne både høyere levealder og mindre analfabetisme enn de fleste andre afrikanske land. Industrien produserer petrokjemiske produkter, jern, stål og aluminium. Jordbruket står for bare 5 prosent av BNP, og Libya må importere omkring 75 prosent av den maten de trenger.
Oljeinntektene har gjort ørkenlandet Libya i stand til å sette i gang et enormt vannprosjekt der grunnvann fra regionene i sør fraktes til kystbyene i nord. Dette har ført til ytterligere forørkning og forsalting av store landområder.
FN-sanksjonene som varte fra 1992 til 1999, og som blant annet forbød salg av våpen og oljeutstyr til Libya og stanset all internasjonal flyging til og fra landet, hadde ikke dramatiske konsekvenser for Libyas økonomi. Men lave oljepriser mot slutten av 90-årene betød et dramatisk fall i Libyas inntekter, og importrestriksjoner, inflasjon og en lite effektiv fordeling av ressursene har iblant ført til mangel på mat og nødvendige varer.
Utdanning og helse
Det er ni års obligatorisk og gratis skolegang i Libya, for barn mellom seks og 15 år. Men fremdeles er om lag en tredel av den voksne befolkningen analfabeter. I begynnelsen av 1990-årene var det over en million elever i grunnskolen, og over 200.000 studenter i videregående utdanning, inkludert yrkesfaglig utdanning og lærerutdanning. På Libyas fem universiteter gikk det over 30.000 studenter.
Staten tilbyr befolkningen helsetjenester og har et nasjonalt trygdesystem. I første halvdel av nittiårene var forventet levealder om lag 65 år for kvinner og 62 for menn. Barnedødeligheten var 68 per 1.000 levendefødte.
Ut av isolasjonen
Nå som FN-sanksjonene mot Libya er opphevet og landet er tatt inn i det gode selskap, åpner dette for at Libya kan spille en større rolle internasjonalt, både i forholdet til Afrika og til resten av verden. Isolasjonen er også brutt på andre måter: Både satelitt-tv og internett er lett tilgjengelig, i alle fall i hovedstaden Tripoli. I mars 2000 er det anslagsvis 7.500 internettbrukere i landet.