Adema har dominert det politiske liv i Mali siden partiet kom til makten etter landets første demokratiske valg i 1992. Forholdet mellom regjering og opposisjon har vært preget av gjensidig mistillit gjennom hele Ademas regjeringstid.
Flere valg uten opposisjon
Siden 1997 har alle valgene blitt møtt med massiv boikott fra opposisjonspartiene og er sannsynligvis hovedårsaken til den uvanlig lave valgdeltakelsen. I november 1998 samlet opposisjonen seg under en felles logo – Collectif des partis politiques de l’opposition (COPPO).
President Alpha Oumar Konaré forsøkte å komme opposisjonen i møte da han på nyåret 1999 ville samle de politiske partiene i et nasjonalt forum, med mål om å skape et bedre klima for dialog og samarbeid. Også dette initiativet ble boikottet av COPPO, og de fleste opposisjonspartiene valgte å opprettholde boikotten da kommunevalget gikk av stabelen samme år. Mange har likevel hevdet at det interne politiske klimaet i Mali er bedre enn på lenge, og at det er positivt at opposisjonen nå retter fokus mot det kommende presidentvalget i 2002.
Presidentvalg i 2002
Det er knyttet stor spenning til hvem som blir Ademas presidentkandidat i valget. Konaré har gjort det klart at han ikke vil stille som kandidat (en grunnlovsendring ville i så fall vært påkrevet), men tidligere statsminister Ibrahim B. Keita ble på partikongressen i 1999 utpekt som Ademas nye kandidat.
Keita gikk av som statsminister i februar 2000 som resultat av stadig mer omfattende korrupsjonsanklager, og avgangen var angivelig også et middel for å berge sitt politiske rykte før valget. Mondé Sididé, et tidligere ubeskrevet blad i malisk politikk, ble så utnevnt til statsminister for det som omtales som en "teknokrat"-regjering. Den nye regjeringssammensetningen har provosert en rekke medlemmer av moderpartiet, og presidenten er kritisert for manglende vilje til å konsolidere Ademas makt før presidentvalget i 2002.
Til tross for interne politiske problemer har president Konaré alltid hatt internasjonal støtte, og han er populær både i Frankrike og USA. For eksempel mottar Mali nå mer utviklingshjelp fra USA enn noe annet afrikansk land.
Veksten har ikke redusert fattigdommen
Til tross for økonomisk vekst gjennom flere år er Mali blant verdens fattigste land, med omlag tre fjerdedeler av befolkningen under fattigdomsgrensen. Dårlige sanitære forhold og tilgang til rent drikkevann er fremdeles et stort problem. Det er alvorlig mangel på helsepersonell med 58.000 innbyggere per lege, og 65 elever per lærer i grunnskolen. Helse- og utdanningssituasjonen rammer først og fremst jentene. Statistikken viser at mer enn tre fjerdedeler av landets kvinner er analfabeter, og jentebarna får generelt mindre skolegang enn sine brødre.
sivile rettigheter ivaretas bedre
Myndighetene har foreslått en reform av rettsvesenet, og president Konaré har selv karakterisert systemet som tregt og korrupt. Konaré har generelt vist engasjement i menneskerettighetsspørsmål, og det er besluttet at spørsmålet om avviklingen av dødsstraff skal tas opp til ny vurdering.
Opposisjonspartiene på sin side hevder at mediene er ubalanserte i dekningen av regjeringens politikk. Samtidig finnes det flere uavhengige aviser som opererer relativt fritt og uten innblanding.
Bomull, gull og regn skaper vekst
Siden devalueringen av CFA-francen i 1994 har Mali hatt en økonomisk vekst per år på ca. 5 prosent. Mali er en av Afrikas viktigste bomullsprodusenter, og produksjonen har økt fra år til år. Gull er en annen viktig eksportartikkel, og sammen med diamanter representerer gullproduksjonen 31 prosent av landets eksport. Jordbruksproduksjonen har også økt, og antall husdyr er mangedoblet siden 1990. Det tørre og vanligvis tøffe Sahel-klimaet har gitt uvanlig mye nedbør de siste årene, som igjen har bidratt til sjeldent gode avlinger. De siste ti årenes økonomistyring har vært sterkt preget av Verdensbankens og IMFs økonomiske retningslinjer. Makroøkonomien har vært styrt med stram hånd, og Mali har i stor grad greid å følge opp de pålagte strukturtilpassingsprogrammene. Økende korrupsjon er imidlertid et alvorlig problem, og regjeringen har satt det høyt på dagsordenen. En anti-korrupsjonskampanje har bidratt til at flere sentrale politikere er satt under etterforskning.
Situasjonen i nord
Forholdet mellom nomader og fastboende i nordområdene har vært en kime til konflikt i mange år. Etableringen av en ny administrativ region rundt Kidal i 1996 ga håp om fred og stabilitet. Imidlertid forverret situasjonen seg betraktelig fra høsten 1999 fram mot sommeren 2000 med stadige sammenstøt mellom etniske grupper og økende omfang av voldsbruk. De ustabile områdene ligger langs aksen Gao-Kidal og vestover, men i løpet av våren 2000 har det også vært flere hendelser i andre deler av Nord-Mali, blant annet i Timbuktu-området. Internasjonale bistandsarbeidere er også blitt berørt, og tre nederlandske turister ble drept i februar 2000.
Den vanskelige sikkerhetssituasjonen var derfor årsaken til at de fleste internasjonale organisasjonene innstilte sine aktiviteter i nordområdene. Myndighetene har imidlertid greid å stabilisere situasjonen, og de fleste organisasjonene har derfor kunnet gjenoppta sin virksomhet i de aktuelle områdene.