Landprofil 2000-2001: Mauritania

Konstitusjonen av 1991 foreskriver en sivil regjering sammensatt av en dominant utøvende del, et senat og en nasjonalforsamling. Nåværende president Taya kom til makten i 1984, først som leder for en militær junta, og siden valget i 1992 som leder for en sivil regjering. I desember 1997 ble han gjenvalgt som president med tilslutning fra over 90 prosent av de stemmeberettigede. Valget sto mellom Taya og fire opposisjonskandidater, men det ble boikottet av den store koalisjonen Opposition front, som består av fem partier. Internasjonalt ble Mauritania kritisert for omfattende valgfusk.

Den mauritanske regjeringen hevder å ha avskaffet slaveriet tre ganger. Likevel er det fremdeles ikke betraktet som kriminelt i Mauritania å eie et annet menneske. Slavene i Mauritania er eiendom som går i arv, leies ut, misbrukes seksuelt og tvinges til ekteskap. Slaver som er blitt for gamle til å arbeide, settes "fri" og overlates til ekstrem fattigdom.

Clinton-administrasjonen har foreslått utvidelse av handelsforbindelse mellom USA og Mauritania og samtidig gjeldslette. I februar 2000 mobiliserte The Africa Fund religiøse ledere fra 20 stater og 19 organisasjoner for å skrive til utenriksminister Madeleine Albright og be om at gjeldslette og utvidet handel utsettes inntil slaveriet er opphevet og menneskerettighetene i større grad garanteres i landet.

IMF og The International Development Association (IDA) annonserte den 10. februar 2000 at de ville anbefale Mauritanias kandidatur til å få 1.100 millioner USD i gjeldslette. Anbefalingen ble foretatt i forbindelse med IMFs såkalte Heavily Indebted Poor Countries Initiative (HIPC). Ifølge IMF er nå Mauritania på riktig spor når det gjelder å justere og reformere sin makroøkonomi. Ressursene som på denne måten skal bli tilgjengelige gjennom HIPC-initiativet skal brukes til å redusere fattigdommen i Mauritania. Fremdeles lever om lag halvparten av befolkningen i fattigdom.

Mauritania fører en markedsorientert økonomi basert på fiske, gruvedrift, jordbruk og husdyrhold og har en liten kommersiell sektor. Fisk og jernmalm står for landets viktigste eksportinntekter. Tørke, forørkning og insektplager har bidratt til rask urbanisering, omfattende arbeidsledighet og fattigdom, samt stor utenlandsgjeld. En lang sammenhengende tørkeperiode i 1997-98 satte igjen fart i urbaniseringen og forverret statens økonomi ytterligere.

Størsteparten av landets rikdommer er i hendene på en liten elite, som blant andre inkluderer president Tayas slekt. Dette i tillegg til en generell mangel på åpenhet og ansvarlighet i styringsstrukturen, er med på å hindre økonomisk vekst. BNP har vokst med fem prosent årlig siden 1992. Mauritania mottar omfattende bistand fra bilaterale og multilaterale kilder.

Mauritanske myndigheter besluttet i desember 1999 å trekke landet ut av den regionale samarbeidsorganisasjonen Economic Community of West African States (ECOWAS). Mauritania har vært medlem av ECOWAS siden organisasjonen ble opprettet i 1975. Den offisielle grunnen til at landet nå trekker, seg er vedtaket om å innføre en felles valuta for alle ECOWAS’ medlemsstater. Generalsekretæren i organisasjonen, Lansana Kouyate, mener at Mauritania har mye å tape ved å trekke seg. Blant annet vil mauritanske statsborgere nå måtte ha visum for å besøke andre land i den vestafrikanske regionen, og prisen for oppholdstillatelse i et annet ECOWAS-land vil bli tidoblet.

Mauritania besluttet i 1999 å opprette diplomatiske forbindelser med Israel. Den arabiske liga, der Mauritania er medlem, kritiserte landet for å ha fattet en upassende beslutning på et dårlig tidspunkt. Egypt og Jordan er ellers de eneste medlemmene av ligaen som har diplomatiske forbindelser med Israel. Beslutningen har også satt en stopper for Mauritanias mangeårige gode forhold til Irak. Den sterke kritikken fra Irak førte til at Mauritanias utenriksminister i november 1999 erklærte at landet vil nedprioritere sine forbindelser med Irak. Mauritania har vært et av de få arabiske landene som helhjertet har støttet Irak etter invasjonen i Kuwait i 1990.

Senegals statsminister, Moustapha Niasse, besøkte hovedstaden Nouakchott 5.juni 2000 for å ha samtaler med sin mauritanske motpart, Cheikh Ould Mohamed Khouna, i forbindelse med en konflikt over bruken av vannet i Senegal-elva. Denne elva danner grensen mellom de to landene og har tidligere (1989-90) vært gjenstand for svært alvorlige konflikter mellom de to naboene. Våren 2000 anklaget mauritanske media Senegal for å ha gitt tillatelse til at vann ble pumpet fra elva til vanningsformål i Senegal, noe som var med på å forringe jordbruksland på den mauritanske siden av elva. Med nesten-krigen mellom de to landene i 1989 friskt minne, førte anklagene raskt til at en rekke mauritanere flyktet fra Senegal. Den 6.juni 2000 rapporterte senegalesiske medier at senegalesere i Mauritania hadde fått to uker på seg til å forlate landet. Denne bestemmelsen ble imidlertid opphevet igjen noen dager senere. I juli var Senegals president, Abdoulaye Wade på en vennskaps- og arbeidsvisitt i Nouakchott, og annonserte etter besøket at Senegal ville avvikle det omstridte vanningsprosjektet. Konflikten mellom Mauritania og Senegal har roet seg etter dette.