27. januar 1996 tok oberst (senere general) Ibrahim Baré Maïnassara makten i landet ved et militærkupp. Han avsatte og arresterte den valgte president Mahamane Ousmane fra Convention Démocratique et Sociale (CDS), statsminister Hama Amadou fra Mouvement National pour la Société de Développement (MNSD) og flere medlemmer av regjeringen. Kuppet ble fordømt av internasjonalt diplomati, men ble i første omgang sett på med en viss velvilje i Niger.
Kuppet var kulminasjonen av en 15 måneder lang regjerings- og forfatningskrise der samarbeidet mellom presidenten og statsministeren hele tiden hadde vært konfliktfylt. Baré og tolv offiserer dannet Conseil du Salut National (CSN) som tok over styringen av landet. En ny grunnlov ble forfattet og vedtatt ved folkeavstemning, og ga presidenten mer makt over statsministeren. Det ble også foretatt en del utskiftninger i høyesterett.
Den fjerde republikk
Baré fikk 52 prosent av stemmene under et svært dårlig organisert presidentvalg som ble avholdt i juli 1996. På tross av protester og klager ble valget godkjent av høyesterett og grunnlovsforsamlingen. Fagforeningene og opposisjons-partiene manet til generalstreik og demonstrasjoner for å få annullert valget, men til ingen nytte. Opposisjonspartienes samlingsfront Front pour la Restauration et la Défense de la Démocratie (FRDD) boikottet parlaments-valget i november, og dermed vant Barés Union Nationale des Indépendants pour le Rénouveau Démocratique (UNIRD) mer enn halvparten av setene. Protester og streiker – blant annet på grunn av mange måneders forsinkelse i lønnsutbetalinger og stipend, samt motstand mot privatisering av flere statlige bedrifter – ble etterfulgt av arrestasjoner av fagforeningsledere og opposisjonelle politikere. Baré innførte i 1997 en svært restriktiv presselov, og uavhengige aviser og private radiostasjoner ble stengt og journalister arrestert.
Høyesterett annullerte i begynnelsen av april 1999 de regionale valgene, fulgt av kraftige protester fra opposisjonen som mente de var i ferd med å vinne valgene. Opposisjonens krav om Barés avgang tiltok i styrke. Da han 9. april 1999 ble tatt av dage på flyplassen i landets hovedstad, Niamey, av medlemmer av sin egen livgarde, ble dette av statsministeren karakterisert som en "uheldig ulykke". Sjefen for presidentens garde, Major Daouda Malam Wanke nedsatte Conseil de Réconsiliation Nationale (CRN), som tok over styringen av landet, opphevet grunnloven, og dermed parlamentet, regjeringen, høyesterett og kommunikasjonsrådet. Statsministeren under Baré, Ibrahim Mayaki ble gjeninnsatt. Juntaen erklærte at de ville trekke seg tilbake etter en ni måneders overgangsperiode til sivilt styre. Alliansen av opposisjonspartier avsto fra å fordømme militærkuppet, men understreket håpet om en overgang som viste respekt for menneskerettigheter, frihet og demokratiske verdier.
Den femte republikk
Mamadou Tandja (MNSD) – tidligere oberst i hæren – vant presidentvalget som ble avholdt i to omganger i oktober/november 1999. I januar 2000 ble den nye regjeringen dannet med statsminister Hama Amadou (MNSD) i spissen for ni ministere fra MNSD, åtte fra CDS, og seks fordelt på andre partier som støttet Tandja i siste valgrunde. Av de 23 ministrene er det to kvinner.
Krav både fra nasjonale og internasjonale hold om en uavhengig granskning av Barés død, tvang myndighetene til å overlate etterforskningen til det nasjonale gendarmeri, men i juli kom en ny grunnlov som ga amnesti til alle som var involvert i kuppene i 1996 og 1999.
President Tandja har nylig erklært at Niger fortsatt skal være en ikke-religiøs stat og at islamsk lov, sharia, ikke vil bli innført, slik man har sett i enkelte stater i nabolandet Nigeria.
Sosiale og økonomiske forhold
Niger er blant verdens fattigste land og skårer dårlig på alle utviklingsindikatorer. To tredjedeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og andelen lese- og skriveføre er på 14 prosent, blant de aller laveste i verden. Få barn går på skole og spedbarns-dødeligheten er svært høy. Skoleverket og offentlige helsetjenester er svært mangelfullt utbygget.
Omlag 80 prosent av befolkningen lever av en landbruksproduksjon som er totalt prisgitt svært skiftende årlige nedbørsmengder. Hoveddelen av Nigers eksportinntekter kom tidligere fra salg av uran, men siden prisen falt på verdensmarkedet i begynnelsen av 1980-årene, har veksten i Nigers økonomi stadig sunket. Landet har en enorm utenlandsgjeld og er svært avhengig av bistand.
I de senere år har Niger gjennomført en del strukturelle endringer i henholdt til IMFs krav. Landet har i samarbeid med finansinstitusjonene og andre partnere utarbeidet en strategi for fattigdomsbekjempelse (PRSP) og regner med å komme inn i gjeldsletteprogrammet.
I den nåværende regjerings toårsprogram satses det på å heve levestandarden ved å øke tilgangen til og kvaliteten på grunnutdanning og helsetjenester, rent vann og infrastruktur for kommunikasjon. Landbruksproduksjonen skal styrkes og diversifiseres, og man vil forstette privatiseringsprosessen i den produktiv sektoren av økonomien.
Kvinners posisjon i politikken sies å ha blitt svakere i det nye regimet (kun ett kvinnelig parlamentsmedlem). Samtidig ser man at islamsk fundamentalisme til en viss grad brer om seg; stadig flere kvinner går tildekket. Religiøse ledere protesterte kraftig mot Nigers ratifisering av FNs Konvensjon mot diskriminering av kvinner.
Ny bistand?
Det nye regimet har gitt en del signaler som kan gi håp om en positiv utvikling av demokratiet i Niger. Blant annet har myndighetene kritisert tidligere knebling av pressen og av statsmedias ensidige framstilling av nyhetsbildet. Nigerske menneskerettsorganisasjoner har etter hvert også kommet sterkere til orde. En del av donorene trakk seg ut etter kuppene, men har etter hvert gjenopptatt hjelpen til Niger.