Landprofil 2000-2001: Angola

De første demokratiske valgene ble gjennomført i Angola i 1992 med rekordstor oppslutning fra en krigstrøtt befolkning. Landet har en demokratisk grunnlov, organisasjonsfrihet, pressefrihet og streikerett. Angola er også uvanlig rikt på naturressurser. Landet har store forekomster av olje, diamanter og andre mineraler, og var tidligere en av verdens største kaffeprodusenter. Men krig, kombinert med dårlig politisk styring og mektige internasjonale aktørers kyniske maktspill, har brakt landet inn i en krisesituasjon.

I ruiner

I dag rangerer Angola blant de minst utviklede land i verden. Ifølge FNs Human Development Report for 1999 har gapet mellom fattig og rik økt kraftig mellom 1995 og 1998. Inflasjon, arbeidsledighet og korrupsjon har ført til at velstanden til den rikeste 10 prosent har økt med 44 prosent, mens kjøpekraften til de fattigste er redusert med 59 prosent.

Over 3,6 millioner mennesker er rammet av borgerkrigen som har pågått mer eller mindre uavbrutt i 26 år, og landet har 1,7 millioner interne flyktninger. En million av disse ble tvunget på flukt i 1999, og tre fjerdedeler er kvinner og barn. I tillegg har Angola ca. syv millioner landminer spredt over hele landet, noe som blant annet umuliggjør dyrking av matvarer.

Helse- og utdanningssektoren er også hardt rammet av borgerkrigen, og mangel på faglært personal. Omfattende vaksineringskampanjer er satt i gang for å bekjempe tropiske sykdommer og andre vanlige sykdommer. Men feilernæring er et stort problem blant befolkningen og barnedødeligheten er derfor svært høy. Forventet levealder i Angola er bare 45 år for menn, og 49 år for kvinner. Utdanning er gratis i landet, men dette gjelder bare barneskolen, og bare 40 prosent av befolkningen over 15 år er lese- og skrivekyndige.

Fredsavtalen som ble undertegnet i Lusaka i 1994, ble en fiasko. FN og det internasjonale samfunn har i ettertid blitt kraftig kritisert for sin svake innsats for å sikre freden. Etter nye runder med krig ble det stiftet en nasjonal forsoningsregjering med MPLA og UNITA i 1997. Likevel fortsatte makten å være konsentrert rundt president Jose Eduardo dos Santos og hans menn. Mot slutten av 1998 blusset krigen opp igjen, og FNs fredsbevarende styrker ble trukket ut.

I løpet av 1999 brukte MPLA store deler av oljeinntektene til å kjøpe våpen. Deretter satte regjeringshæren i gang en storoffensiv mot Jonas Savimbi og UNITA. Ifølge MPLA kontrollerer regjeringshæren nå 92 prosent av Angolas 152 distrikter, inkludert 11 av de 13 distriktene i diamantprovinsene Lunda Sul og Lunda Norte.

Etter ett år med stadig krassere kritikk fra det sivile samfunn, mektige kirkesamfunn og opposisjonspartiene, og etter at Sør-Afrika ved flere anledninger har gitt uttrykk for at løsningen på konflikten i Angola må være politisk og ikke militær, uttalte president Jose Eduardo dos Santos i et intervju på angolansk radio 18. august 2000: "Det finnes diplomatiske, militære og politiske løsninger. Vi vurderer alle muligheter for å oppnå fred." General Joao de Matos har uttalt at Jonas Savimbi vil kunne slippe å bli stilt for retten hvis han vil gå med på en fredsløsning, noe som går imot tidligere utsagn fra MPLA om at Jonas Savimbi er en "krigsforbryter", og derfor ikke kan være part i en fredsavtale.

Mange av områdene som MPLA kontrollerer har ikke et sivilt styre, men er underlagt politi eller militære. Både MPLA og UNITA har blitt anklaget for grove overgrep mot sivilbefolkningen. Ifølge en rapport til FNs sikkerhetsråd fra Kofi Annan har politiet bedret sin oppførsel, men det kommer fortsatt rapporter om overgrep på sivilbefolkningen.

15. mars 2000 presenterte kanadieren Robert Fowler en rapport til Sikkerhetsrådet om brudd på de internasjonale sanksjonene mot UNITA. Rapporten navngir land, politikere, forretningsfolk og andre involverte som handler diamanter og våpen med UNITA. Land som Burkina Faso, Togo, Rwanda og Elfenbenskysten. Bulgaria, Ukraina og andre østeuropeiske land leverer våpen og fly, og tilbyr opplæring mot diamanter. Manglende kontroll over verdens diamanthandel, spesielt i Antwerpen i Belgia, har gjort det mulig for UNITA å selge diamanter.

Men rapporten har blitt kraftig kritisert for manglende bevisføring og dårlig bruk av kilder. Den har også blitt kritisert for ensidig fokusering på sanksjoner, mens den sier lite om MPLAs overgrep. Global Witness hevder at UNITA-diamanter fortsatt forlater landet gjennom den angolanske regjeringens egne systemer og etterlyser bevis for at alle diamantene som forlater landet er "rene".

Ifølge Human Rights Watch ble det rapportert om 27 angrep på journalister i Angola i 1999, og president dos Santos fikk et svært dårlig omdømme i internasjonal presse. Mest kjent ble saken mot journalisten Rafael Marques som ble arrestert i juli 1999 etter å ha skrevet en kritisk artikkel om presidenten og landets maktelite. Rafael Marques ble dømt til seks måneders fengsel og bot i mars 2000. I et kommunike fra MPLA i april blir det slått fast at politiske grupper, det sivile samfunn og journalister må "være patriotiske". Minister Vaal Neto inviterte i juli representanter fra det sivile samfunn – og spesielt journalister – til å delta i utformingen av en ny presselov.

Etter planen skal det holdes valg i 2001. I april 2000 ble det presentert en allianse som ønsker å utfordre MPLA ved neste valg. Kravene er øyeblikkelig våpenhvile, overgangsregjering, en uavhengig valgkommisjon, en mer rettferdig valglov og folketelling. De krever også statsstøtte til opposisjonspartier.