Det foregår en storstilt utbaniseringsprosess på det afrikanske kontinentet. I Norge vet vi for lite om dette.
FN anslår at 38 prosent av afrikanerne bor i byer i dag, og at dette vil øke til 60 prosent, mer enn én milliard mennesker, i 2050. Før skyldtes veksten tilflytting fra landsbygda. I dag er den drevet av naturlig vekst i bybefolkningen.
Bak tallene finnes et variert bilde. I Øst-Afrika er hver femte innbygger byboer, mens halvparten i det nordlige og sørlige Afrika lever i byer. Selv om Afrika har 49 byer med over en million innbyggere, skjer det meste av veksten i byer mindre enn Oslo, går det fram av rapporten ”The State of African Cities” fra FN-organisasjonen Habitat. Gigantiske urbane systemer vokser også fram, for eksempel korridoren langs kysten av Nigeria, Togo, Benin og Ghana, som huser 25 millioner mennesker.
Afrikanske byer er mangfoldige. For mange er de et springbrett til nye liv, i og utenfor kontinentet. Byer huser ofte unge mennesker. Afrikanske metropoler er sosiale fellesskap hvor forskjellige religioner og livssyn, ikke minst kristendom og islam, lever side om side. Politiske partier, studentmiljøer, fagforeninger og et levende sivilsamfunn er også med på å gjøre det urbane Afrika til det moderne Afrika. Et urbant kulturliv innen for eksempel musikk, film og sosiale medier er for lengst er faktum. Og snart kommer fotball-VM.
Urbane utfordringer
Alt er selvsagt ikke rosenrødt. Med høy arbeidsledighet er uformell sektor ofte eneste inntektsmulighet. Til tross for, eller kanskje på grunn av, fattigdommen, er byene fulle av mennesker som skaper seg et levebrød gjennom kreativitet og entreprenørskap. ”Hjem” er for mange trange skur som er satt opp med egne hender eller leid av andre. Helsetjenester og utdanning er bedre, men også dyrere, i byen. Ulikhetene er store, og skaper konflikter.
Krig setter også sitt preg på byene. Der de før søkte til leire, søker nå flyktninger og internt fordrevne tilflukt i byer. Det gjør arbeidet vanskelig for lokale myndigheter som skal bygge ut tjenester og inkludere folk i beslutningsprosesser – og for de internasjonale hjelpeorganisasjonene som ofte tar for gitt at flyktninger bor i teltleire.
Både under og etter kolonitiden har Afrikas myndigheter sett på byene med skepsis. De ble ofte sentre for den politiske opposisjonen. Men bevegelsene som vokser fram i byene bør ønskes velkommen, tas på alvor og ses som et uttrykk for en ny politisk oppvåkning. Urbane protester i Harare eller Nairobi minner om at valg hvert femte år i seg selv ikke gir demokrati.
Urbanisering må på dagsorden
Temaet er likevel nesten fraværende i norsk debatt. Anekdotiske elendighetsbeskrivelser fra slummen dominerer mediebildet. Ofte presenteres migrasjonen fra landsbygda til byen som et enormt problem uten videre analyse. Livet på landsbygda framstilles ofte som den ”mest ekte” måten for afrikanere å leve på.
Norge støtter urbane programmer gjennom UN-Habitat og samarbeider med en av verdens største bevegelser, Slum Dwellers International. I 2007 skrev miljø- og utviklingsminister Erik Solheim at en ”politikk som ikke tar stilling til [urbanisering av fattigdom] vil raskt bli irrelevant og ineffektiv” (Se UD-rapporten ”Byer – håp og utfordringer”). Men i stortingsmeldingen om norsk utviklingspolitikk som ble lansert i fjor, blir urbanisering knapt nevnt, og da i svært generelle vendinger. Regjeringen bør ta ministeren på ordet, og ta inn over seg urbaniseringens utfordringer og muligheter i utviklingspolitikken.