Det er rått parti når Norge hindrer utviklingslandene i å benytte seg av de politiske virkemidlene vi selv har brukt til å bygge opp norsk oljeindustri og sikre norsk økonomi.
Norge er ett av de landene som i Verdens handelsorganisasjon(WTO) går tøffest ut i sine krav mot utviklingslands industrisektorer fordi vi ønsker å eksportere vår fisk og våre fiskeprodukter. Utenriksminister Jonas Gahr Støre reiser til Geneve for å fremme disse kravene ved WTOs ministermøte fra 30. november til 2. desember.
Kirkens Nødhjelp og Fellesrådet for Afrika mener dette må ta slutt, fordi vi fratar utviklingsland politisk handlingsrom og setter arbeidsplasser i fare. Vi kan ikke være bekjent av å hindre industrialisering hos de aller fattigste og stjele arbeidsplasser fra andre utviklingsland.
Norge undergraver handel mellom land i Afrika
Tollreduksjonene fra forrige runde i WTO har allerede gitt tap av et stort antall arbeidsplasser i et land som Sør-Afrika. Tollkuttene har bidratt til at Sør-Afrika var det landet i verden med høyest arbeidsledighet i 2003, på ca 40%. Nå er den sunket noe. Fiskerisektoren var en av sektorene som ble rammet, foruten elektronikk- og tekstilindustrien. Fiskeriprodukter i Sør-Afrika blir i denne runden presset av Norge til 40% reduksjon av tollsatser. Dette er dramatisk.
Felle for utviklingslandene
Forslagene som ligger på bordet i forhandlingene, er en felle for de fattigste landene. Det presset om tollkutt som Sør-Afrika opplever, vil også gå hardt utover de ennå fattigere nabolandene i regionen. De fattigste landene skal egentlig slippe de tollkuttene som større utviklingsland som Sør-Afrika blir presset til. Likevel blir Namibia, Swaziland og Lesotho offer for samme tollkutt i som Sør Afrika, ved at de på samme måte som EU, har felles tollbarrierer mot resten av verden.
Slik undergraver Norge handel mellom land i Sør. Når utviklingsland åpner sine marked mot rike land, er det stor fare for at varer fra nabolandene i Sør blir utkonkurrert. Resultatet er at Norge stjeler arbeidsplasser fra utviklingsland med en viss industriproduksjon og hindrer industrialisering hos de aller fattigste?
Dobbeltmoral
Den norske politikken er et uttrykk for dobbeltmoral når vi selv ønsker å beholde tollbarrierer for å beskytte matproduksjon i landbruket, men ikke unner utviklingsland å gjøre dette for produksjon av fisk og industrivarer.
Ved slutten av 2008 kunne eksportutvalget for fisk rapportere om nok et rekordår for norsk fiskeeksport. Norsk fiskeindustri klarer seg altså svært godt. Aker Seafoods som eies av Kjell Inge Røkke og den norske stat kunne for eksempel melde om 35% økning i aksjeprisen på Oslo børs i sommer. Handel er en forutsetning for å løfte folk og nasjoner ut av fattigdom. Denne utviklingsrunden skulle gi utviklingslandene en mulighet til å dra nytte av handel. Det ligger nå an til at dette blir en utviklingsrunde for å hjelpe rike land til å bli enda rikere.
Norge har latt staten gripe inn i markedet for å komme seg ut av finanskrisa og for å bygge opp sentrale økonomiske sektorer, som for eksempel oljesektoren. Det bør vi også tillate utviklingslandene. Kirkens Nødhjelp og Fellesrådet ber derfor om en pause i forhandlingene, for å skape muligheten til en avtale som prioriterer utvikling.
Best på bistand – svært dårlig på handel
Gjennom WTO-forhandlingene vil Norge tvert imot legge stein til byrden og hindre utviklingsland i å industrialisere seg. Norges krav til utviklingslandene er at de skal foreta langt større kutt i sine tollsatser enn de rike landene gjør. Mange utviklingsland må kutte dobbelt så mye som de rike landene. Dette er ikke den utviklingsrunden vi i WTO lovte utviklingslandene i Doha 2001. Det hjelper ikke at Norge er best i klassen på bistand når vi er svært dårlig på handel.
Kirkens Nødhjelp og Fellesrådet for Afrika vil utfordre Utenriksminister Støre til å benytte anledningen ved WTO ministermøtet om en uke til å oppfylle løftene fra Soria Moria II om at: ”Regjeringen legger til grunn at WTO avtaleverket ikke må ta fra fattige land styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget samfunn til et velferdssamfunn”.