Verdensbanken har så langt vært misfornøyd med Kongo-Brazzavilles vilje til å tilpasse seg, og stiller stadig flere krav til landets regjering for å gjennomføre økonomiske reformer.
Republikken Kongo fikk sin uavhengighet fra Frankrike i 1960. I 1963 innførte president Alphonse Massemba-Débat en anti-vestlig utenrikspolitikk og ettpartistyre basert på marxist-leninistiske prinsipper. Etter en rekke prodemokratiske demonstrasjoner mot slutten av 1980-tallet, og etter Sovjetunionens fall i 1989, ble regimet i 1992 tvunget til å avholde frie valg.
Borgerkrig
Men denne perioden ble kortvarig. Dagens president, Denis Sassou-Nguesso, var president under ettpartistyret, og tok tilbake makten ved et militærkupp i 1997. Uroen som fulgte utviklet seg etterhvert til en borgerkrig mellom de ulike politiske grupperingene, som også gjenspeiler de ulike etniske gruppene i landet.
President Sassou-Nguesso vant til slutt borgerkrigen med hjelp av angolanske opprørsstyrker, og ble gjenvalgt med 89 prosent av stemmene i 2002. Borgerkrigen etterlot mye av infrastrukturen i Kongo-Brazzaville ødelagt, og særlig manglende transportveier er nå en politisk kampsak.
Befolkningsvekst
Landet har opplevd en eksplosiv befolkningsvekst. Fra 1985 til 2005 ble antall innbyggere fordoblet. Over halvparten av landet er dekket av tropisk regnskog, og befolkningen er blant Afrikas mest urbane. Over 60 prosent av innbyggerne er konsentrert i byene Brazzaville og Point-Noire, eller langs jernbanen mellom disse to. Borgerkrigen gjorde også sitt til at folk søkte tilflukt i byene. Dessuten har regjeringen lenge ført en politikk som favoritiserer vekst i industriproduksjon fremfor landbruk. I rurale strøk har den økonomiske aktiviteten blitt betraktelig redusert, og disse områdene er nå avhengig av subsidier og støtte fra regjeringen.
Pygmeene
Mellom 5 og 10 prosent av innbyggerne er pygmeer. De er utsatt både for utstrakt diskriminering og for slavearbeid. Pygmeene som holdes som slaver tilhører sine bantu-herrer allerede fra fødselen av, i et forhold bantuene fremholder som en ærefull tradisjon. Parlamentet i Kongo-Brazzaville er i ferd med å stemme over et lovforslag som skal gi pygmeene beskyttelse.
Kongo-Brazzaville har utvunnet olje siden 1960, og er den femte største oljeeksportøren i Afrika sør for Sahara. Oljeinntektene utgjorde 70 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 2007. De største oljefeltene ligger i havet utenfor kysten, og er beregnet å kunne produsere olje de neste 20 år med dagens produksjonsnivå. I tillegg til oljen antar man at landet har store reserver av jern, bauxitt, kobber og diamanter.
Over 60 prosent av befolkningen er sysselsatt i primærnæringer, og driver landbruk, skogbruk og fiske. Til tross for at det dyrkes mange ulike jordbruksvarer, som bønner, mais, ris, bananer, kaffe og sukkerrør, er landet kun selvforsynt med en fjerdedel av matvarene, resten må importeres. Produksjonen av tømmer står for 10 prosent av landets eksportinntekter, til tross for at kostnadene ved skogdrift har økt kraftig i den senere tid.
Franske og kinesiske interesser
Den tidligere koloniherren Frankrike er Kongo-Brazzavilles viktigste vestlige allierte, og mye av støtten er knyttet til Frankrikes interesser i oljesektoren. Det franske selskapet Elf står for 70 prosent av landets oljeproduksjon. USA og Kina er de største importørene av kongolesisk olje.
Kina kommer stadig sterkere på banen i Kongo-Brazzaville. I tillegg til i oljeutvinning har kineserne særlig interesser i landets gruvedrift og tømmerproduksjon. Kongo-Brazzaville har ved flere anledninger stemt for å øke Kinas innflytelse i FN, som et resultat av det økende økonomiske samarbeidet. Andre aktører ser også på mulighetene i Kongo-Brazzaville. Et australsk gruveselskap ser på mulighetene for å utvinne en jernåre i landet. Brasil, Malaysia og Korea forsøker også nå å øke de diplomatiske forbindelsene til Kongo-Brazzaville for å sikre seg lisenser til å drive gruver og utvinne de naturressurser man antar ligger gjemt i jungelen.
Kongo-Brazzaville har gjort endringer for å trekke til seg utenlandske investeringer. Landet blir likevel ikke ansett som et attraktivt sted å drive produksjon, på grunn av høye kostnader på arbeidskraft, energi, råvarer og transport, samt lav produktivitet og militante fagforeninger. Verdensbanken anser Kongo-Brazzaville som nummer 178 av 181 land når det gjelder tilrettelegging for private investeringer. Mye av kritikken går på dårlig økonomisk styring av offentlig sektor og et regelverk som gjør det vanskelig for privat industri.
Verdensbanken
Oljeproduksjonen er en kilde til konflikt når det gjelder Kongo-Brazzavilles forhold til det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. IMF har blant annet innvendinger mot at privatiseringen av oljesektoren ikke gjennomføres til avtalt tid i henhold til strukturtilpasningsprogrammene, og at regjeringen fortsetter å subsidiere drivstoff. Presidenten på sin side frykter at en økning i bensinprisene vil gjøre ham upopulær fram mot valget i 2009.
Sikkerhetsmessig er regimet i Kongo-Brazzaville i stor grad avhengig av Angola, som bisto presidenten med soldater under borgerkrigen. Man antar at Angola fortsatt vil støtte presidenten, og gjøre det samme om det skulle oppstå nye uroligheter. Regjeringen i Kongo-Brazzaville har uttrykt bekymring for at uro i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) kan ødelegge for deres egen politiske stabilitet.