Abdelaziz Bouteflika sitter nå i sin andre periode som president, påbegynt i 2004. Hans popularitet kan i stor grad forklares med forhåpninger velgerne har hatt til prosjekter som ble påbegynt før 2006. Ved valget i 2004 var det stor optimisme rundt disse prosjektene. Den er mindre i dag.
Det første av disse prosjektene er gjenoppbyggingen etter jordskjelvkatastrofen i 2003. Det andre er liberaliseringen av landets gass- og oljeindustri. Det tredje er det nasjonale gjenforeningsprosjektet. Det fjerde er å friste internasjonale selskaper til å investere i landet.
Algerie på den internasjonale arenaen
Bouteflika blir beskrevet som dreven i internasjonal politikk og har investert mye i å bedre forholdene til statsledere på det afrikanske kontinentet og ledere i Midtøsten, EU og USA. I tillegg har Bouteflika og det algirske regimet sikret seg en viktig rolle i USAs kamp mot islamistisk terrorisme. Amerikanske midler, militære ressurser og basepersonell har funnet veien til Algerie. Amerikanske militære får innsyn i algirsk etterretning og antiterrorbekjempelse og tilgang til å trene i det algirske terrenget. Slik har Algerie skaffet seg en utenrikspolitisk alliert i USA som kan være av betydning for deres posisjon internasjonalt.
Videre har Algerie blitt en av Europas hovedleverandører av olje og gass, noe som gjør dem til en mektig energialliert i EU. I den omdiskuterte Middelhavsunionen er det ventet at Algerie vil innta en ledende rolle blant de arabiske landene. Kina seiler nå opp som en aktør å regne med. Andre arabiske land har også vist interesse for Algerie. Disse tilfører landet den største andelen utenlandske investeringer utenfor oljesektoren.
Algerie har helt siden selvstendigheten i 1962 maktet å hegne om landets suverenitet. Tross store indre uroligheter, i stor grad knyttet islamistisk vold, har det aldri vært noen fare for at Algerie skulle bli åsted for humanitær intervensjon eller utsatt for internasjonal boikott. Dette har i stor grad sammenheng med regimets evne til å manøvrere på den internasjonale arena og til å knytte til seg partnere blant stormaktene.
Tidlig i sin uavhengighet ledet Algerie an blant de alliansefrie landene i sin utenrikspolitikk. Samtidig har Algerie hatt et økonomisk og handelsbasert forhold til Frankrike, den gamle kolonimakten. Dette har senere blitt fulgt opp av bånd til EU. Disse forholdene har ofte vært preget av store politiske utfordringer, men det har ikke forhindret handel.
Legitimitetskrise og interne konflikter
Innenrikspolitisk kan ikke alt sies å være like vellykket. Tvert i mot foreligger det en viss frykt for at den demokratiske utviklingen skal stagnere.
I 2007 ble det gjennomført parlamentsvalg i Algerie. Valgdeltakelsen var på under 35 prosent. Den lave interessen for parlamentsvalget fikk mange analytikere i algirsk presse til å konkludere med at landets velgere har lav tillit til om det er mulig påvirke samfunnet gjennom politisk deltakelse.
Dette faller sammen med en utbredt oppfatning om at endring kun oppnås gjennom opprør. Eksempler på slike endringer er opprøret i Kabylia i 2001, som ledet til innføringen av tamazight som nasjonalspråk, eller opprøret i Alger i 1988, som førte til innføringen av flerpartistyre og ny grunnlov. I begge tilfellene gikk mange menneskeliv tapt, og Alger-opprøret var også opptakten til 1990-tallets interne krigføring mellom islamister og regjeringen.
I verste fall kan dette på sikt true den politiske stabiliteten. Bouteflikas periode nærmer seg nå slutten, og først ved neste presidentvalg vil man få et klarere bilde av i hvilken grad dette stemmer.
Også regimets nasjonale plan for gjenforening har blitt gjenstand for kritikk. Etter en folkeavstemning i 2005 ble det kunngjort et universelt amnesti for alle som har deltatt i den islamistiske volden som har herjet landet siden begynnelsen av 1990-tallet. Ifølge myndighetene har flere tusentalls personer benyttet seg av amnestiet, og regimet ser på gjenforeningsprosessen som vellykket.
Samtidig har deler av GSPC (Groupe Salafiste pour la Prière et Combat) utkrystallisert seg som motstandere av amnestiet, og kalt til samling under ett nytt banner, al-Qaeda i Maghreb (AQIM). Disse har påtatt seg ansvar for angrep på en rekke sivile og utenlandske organisasjoner i 2007 og 2008. Av størst betydning internasjonalt var ødeleggelsen av FNs kontor i Alger 11. desember 2007.
Det er en fare for at AQIMs voldelige aksjoner fører til en legitimering av ikke-demokratiske midler eller en stans i utviklingen av demokratiske prosesser i voldsbekjempelsens navn. Den vedvarende unntakstilstanden påvirker pressefriheten, bevegelsesfriheten og organisasjonsfriheten i landet. Den virker også i høy grad inn på muligheten til å påvirke oppover i systemet. Det militære har dessuten en eksklusiv posisjon i en slik unntakstilstand, og det påvirker dermed også den algirske rettstaten.
En av årsakene til at dette blir spesielt merkbart er nettopp de framskrittene som er kommet innenfor retten til fri organisering og pressefrihet. Algerie har et vell av politiske og kulturelle organisasjoner som utgjør et svært variert og uttrykkssterkt sivilt samfunn. Landet har også en uavhengig presse, som sammenlignet med mediene i resten av den arabiske verden nyter stor frihet.
Konklusjon
Algerie har siden frigjøringen i 1962 markert seg som en sterk stat internasjonalt med et samlet og godt grep om landets suverenitet. De siste årene har omfattende reformer innen industrisektoren gjort landet attraktivt for utenlandske investorer, terroranslag til tross. Frykten for spredning av islamistisk terror til Europa og i den vestlige verden har gjort landet til en sikkerhetspolitisk alliert, først for EU og senere for USA.
Men økonomisk vekst gjennom økte internasjonale investeringer eller styrket sikkerhetspolitisk stilling internasjonalt er ikke nok til å tilfredsstille den store andelen av befolkningen som ønsker økt tilgang til og påvirkningsmuligheter i den politiske sfære. Algerie risikerer fortsatt år med ustabilitet og sporadisk politisk vold dersom ikke legitimiteten til det politiske systemet styrkes på nasjonalt plan.