Tusen unge eritreeere rømmer landet hver eneste måned for å slippe unna en militærtjeneste som i praksis er uendelig, og obligatorisk for begge kjønn. Eritreiske menn og kvinner får satt livene sine på vent i årevis i påvente av å slippe ut av militærtjenesten. Slik mister de sjansen til å stifte familie, skaffe seg utdanning og en sivil jobb. Det er nå blitt umulig å fullføre videregående skole på vanlig vis, sisteåret av videregående kan bare tas i en militærleir.
Av et folketall på fire og en halv millioner er rundt en fjerdedel i militærtjeneste, noe som innebærer at Eritrea har den største nasjonale hæren i verden, målt i forhold til folketallet. Landet har utviklet seg til en storebror-ser-deg-stat, der straff for å unndra seg militærtjeneste ikke bare rammer den som har desertert fra tjenesten, men også personens familie.
Ifølge Amnesty International er over 3000 mennesker i Eritrea fengslet på grunn av tilhørighet til en av de religiøse gruppene som ikke anerkjennes som lovlige av eritreiske myndigheter. Det er ulovlig å kritisere regimet offentlig. Det finnes et større nettverk av angivere og agenter som infiltrerer miljøer. Uavhengige aviser er forbudt. Reportere uten grenser (RWB) melder at 29 journalister sitter fengslet og at minst fire journalister har dødd i eritreiske fengsler. RWB har kåret landet til det verste i verden når det gjelder pressefrihetens kår. Landet er på 173. plass av 173 mulige.
Tilgangen til informasjon om Eritrea er vanskelig. Det finnes ingen utenlandske korrespondenter i hovedstaden Asmara. Men de som har sluppet ut av fengslene kan fortelle om omfattende tortur. En av de vanligste metodene kalles ”helikopteret” og innebærer å bli lagt med ansiktet ned i stekende sol, med hender og føtter bundet sammen på ryggen. Noen fanger har fortalt at de har ligget slik i dager eller uker.
Uavhengigheten ble ikke helt som man hadde tenkt i Eritrea. En gang ble landet hyllet som et ideal for kvinnefrigjøring. Kvinner hadde kjempet side om side med menn i skyttergravene. Soldatene sov sammen og var likeverdige. Det rapporteres nå om at seksuelle overgrep mot kvinner i militæret er vanlig.
President Issaias Afeworki opprettholder sin ettpartistat, der det ikke har vært avholdt valg siden uavhengigheten. Grunnloven fra 1997 er ennå ikke blitt satt ut i livet. Landet, som er et av de fattigste i Afrika, har fremdeles en pågående grensetvist med Etiopia. Begge land har blitt beskyldt for å benytte denne tvisten til å avlede oppmerksomheten fra interne forhold. Eritrea beskyldes også for å sende våpen til islamistiske opprørsgrupper i Somalia. I 2008 gikk styresmaktene til krig mot Djibouti. Som om ikke det var nok, har de eritreiske styresmaktene et anstrengt forhold til nabolandene Sudan og Jemen.
De flykter i titusentall fra Eritrea. Siden begynnelsen av 2008 har nesten 4000 eritreere søkt asyl i Norge. Har noen fått med seg at de er her? Eritreere er på god vei til å bli en av de store innvandrergruppene i Norge, på linje med pakistanere eller somaliere. Hvorfor vet vi ingenting om hva de flykter fra?
Og mens verden slumrer, råtner folk i containere og underjordiske fengselsceller.
Kilder: Amnesty International, Human Rights Watch, Reportere uten grenser, BBC, UDI, The Times