Det har vært fem turbulente uker i det afrikanske landet. Etter at den nye regjeringen med MDC-leder Morgan Tsvangerai som statsminister ble tatt i ed i februar, har Robert Mugabe feiret sin 85-årsdag, Tsvangerais kone omkommet i en bilulykke og landets valuta blitt erklært død. Samtidig fortsetter invasjonene på gårder eid av hvite.
Ryktene sier at Mugabes bursdag var en begredelig affære. I følge nyhetsbrevet Africa Confidential skal den aldrende statsmannen over varm sjampanje og slapp hummer ha erklært til hundrevis av partiets yngre tilhengere at maktdelingen med MDC er en midlertidig affære som partiet ZANU-PF er tvunget til å gå med på, for å hanskes med en økonomisk krise skapt av vestens sanksjoner. Mugabe skal ha forsikret om at prosjektet med å ”gjenerobre jorda” er på skinner. Og de neste dagene ble flere av gårdene som fortsatt eies av hvite zimbabwere invadert – med MDC ved regjeringsbordet.
Dette er dårlige nyheter for MDC. Partiets langvarige skepsis mot å bli med i en koalisjonsregjering er historisk begrunnet. To geriljabevegelser, ZANU og ZAPU, kjempet sammen om å frigjøre Zimbabwe på 1970-tallet, og konflikten mellom de to var dramatisk i perioden rett etter selvstendigheten i 1980. I 1982 ble rundt 20 000 mennesker drept sør i landet, i et forsøk fra ZANU på å befeste sin posisjon som det statsbærende partiet i den unge nasjonen. I 1988 ble strategien kronet med seier: Det nye partiet ZANU-PF var i realiteten et vellykket forsøk fra Mugabe på politisk hegemoni gjennom å innlemme opposisjonen i statsmakten. Frykten for at det samme er i ferd med å skje igjen, er åpenbar.
Det finnes tegn på at Mugabes strategi er å gi MDC posisjon uten makt. Fortsatt sitter rundt 30 politiske fanger i fengsel. Noen få demonstrasjoner til tross: Det er fortsatt uklart hva som er ytringsfrihetens tilstand. Og noen fri presse har ennå ikke kommet på beina igjen.
Likevel er det tegn til forbedring. Verdens kanskje mest skakkjørte økonomi har tatt noen få, famlende skritt i riktig retning. Den zimbabwiske dollaren er så godt som verdiløs og avskaffet, men finansminister Tendai Biti fra MDC har klart å stable nok utenlandsk valuta på beina til å gi de fleste statsansatte hundre amerikanske dollar i måneden. Selv om en slik avskaffelse av den lokale valutaen favoriserer de få med tilgang til dollar eller sørafrikanske rand, har den også gjort staten i stand til å lønne sine ansatte for første gang på flere år. Dermed har hundrevis av lærere og sykepleiere gått tilbake på jobb. Og den zimbabwiske bloggeren Moreblessing Mbire skriver på afrika.no/blog om hvordan små og mellomstore bedrifter er i ferd med å starte opp igjen i Harare.
En av de største utfordringene er å holde et årvåkent øye med MDCs løfter om demokratisk endring. I våre medier kan man lett få inntrykk av at demokratiet er sikret i det øyeblikket partiet kommer til makta – i det øyeblikket ”den gode” Morgan Tsvangerai erstatter ”den onde” Robert Mugabe. Virkeligheten er selvsagt vanskeligere. Det utmerkede nyhetsbevet Pambazuka har i sin siste utgave et intervju med menneskerettighetsaktivisten Mary Ndlovu, som er bekymret for hvor fort partiet ser ut til å bli komfortabel med maktposisjoner og privilegier, og hvordan det viser tegn på at det er i ferd med å distansere seg fra Zimbabwes sivilsamfunn og folkelige bevegelser. Det er bekymringer som er verdt å ta på alvor.