Malawi har hatt frie valg siden 1994. Landets nåværende president, Bingu Wa Mutharika, kom til makten som representant for regjeringspartiet United Democratic Front (UDF) i 2004. Under ett år etter han tok over presidentembetet, forlot han UDF og startet ett nytt parti som fikk navnet Democratic Progressive Party (DPP).
De fleste ministrene fra UDF-regjeringen valgte imidlertid å fortsette i regjering og er i dag å regne som DPP-medlemmer. Konfliktene mellom de to partiene er mange. Presidenten har blant annet prøvd å avsette visepresidenten, mens visepresidenten på sin side er blitt anklaget for planlagt drap på presidenten. Neste nasjonale valg er i 2009.
Landsbygda dominerer
Rundt 90 prosent av Malawis befolkning lever på landsbygda. De aller fleste driver selvbergingsjordbruk. Malawi er ett av verdens tettest befolkede land og befolkningsveksten øker presset på den dyrkbare jorden. Over 70 prosent av bøndene dyrker mindre enn ett hektar.
Med kunstig vanning ville det vært mulig å høste tre ganger i året, men landbruket i Malawi er totalt avhengig av regnet. Man høster bare en gang i året og selv i normale år har store deler av befolkningen for lite mat i månedene før innhøsting. I 2005 opplevde landet den verste sultkatastrofen på over ti år. Rundt en tredel av landets 13 millioner mennesker sultet.
Svakt sivilsamfunn
Til tross for opprettelsen av institusjoner som skal fremme godt styresett og menneskerettigheter, skjer det stadig vekk brudd på menneskerettighetene, spesielt fra politiet og i fengslene. Barnearbeid, særlig innen landbruket, samt vold og overgrep mot kvinner er svært store problem.
Pressen har forholdsvis fritt spillerom. Landet har flere privateide aviser og radiokanaler hvor et bredt spekter av meninger presenteres. Bortsett fra kirkelige organisasjoner er det sivile samfunnet i Malawi svakt. År med diktatur, hvor folk ble fortalt hva de skulle gjøre og mene, preger landet fremdeles.
Farlig å bli syk
For den jevne malawier er det svært risikofylt å bli syk. Det er prekær mangel på helsepersonell og 40 prosent av alle stillinger i det offentlige helsevesenet er ubemannet. Statistikk for helsesektoren forteller mye om situasjonen:
– Antall leger per 100 000 innbyggere: en
– Antall sykepleiere per 100.000 innbyggere: 26
– Tilgang til rent vann: 67 prosent
– Tilgang til grunnleggende sanitærforhold: 46 prosent
En av hovedårsakene til det svake helsesystemet er at malawisk helsepersonell arbeider i andre land med bedre vilkår, blant annet i Storbritannia. Kronisk feilernæring er utbredt og barnedødeligheten er på hele 17,9 prosent. Bare 31 prosent av lokalsamfunnene har tilgang til helseklinikker, og halvparten av disse klinikkene mangler medisiner.
Selv om antall hiv-smittede har gått ned fra 16 prosent i 2002 til 14 prosent i 2005 er hiv og aids et enormt problem som hindrer utvikling i alle landets sektorer. Hiv-smittede opptar halvparten av alle landets sykehussenger. Viruset tar livet av lærere og landbruksveiledere i et tempo som er raskere enn at landet klarer å utdanne nye. Viruset har gjort en halv million barn foreldreløse.
Da det ble innført åtte års fri grunnskole for alle i 1994 økte antallet skoleelever fra 1,9 millioner til 3,2 millioner nesten over natta. Rundt 80 prosent av alle barn begynner nå på skolen. Skolesystemet sliter imidlertid med store utfordringer. Mange elever slutter eller må gå om igjen, og bare halvparten av elevene tar fatt på den siste halvdelen av grunnskoleutdanningen. Skolebygninger, undervisningsmateriell og kvalifiserte lærere er mangelvare. 100 elever per lærer og undervisning under uholdbare forhold er ikke uvanlig.
Fruktbart men fattig
Malawi er blant de mest fruktbare områdene i det sørlige Afrika og økonomien er stort sett basert på landbruk. I 2005 stod landbruket for 80 prosent av eksportinntektene og 36 prosent av bruttonasjonalproduktet. De viktigste eksportproduktene er tobakk, sukker, kaffe og te. Men verdensmarkedsprisene på tobakk har gått kraftig ned de siste årene, og dette har hatt alvorlige konsekvenser for den malawiske økonomien.
Malawi har både uran, kull og bauxitt, men disse ressursene utnyttes ikke. Det finnes lite industri; høye transportkostnader, mangel på utdannet arbeidskraft, byråkrati, korrupsjon og dårlig infrastruktur er årsaker til dette. Landet er avhengig av utviklingshjelp, hvert år mottar landet rundt 400 millioner amerikanske dollar. Malawi er et av Norges hovedsamarbeidsland når det gjelder bistand.
Bruttonasjonalprodukt per person er rundt 180 amerikanske dollar. Den økonomiske veksten var på 5,1 prosent i 2004, men ble redusert til 2,1 prosent i 2005. Den lave veksten i 2005 skyldtes hovedsakelig tørke og dårlige avlinger.
Skjev fordeling
Halvparten av landets befolkning lever under fattigdomsgrensa, og det er store forskjeller mellom de som har mest og de som har minst. De ti prosentene som tjener mest, tjener åtte ganger så mye som de som tjener minst. Det er mer fattigdom på landsbygda enn i byene. På landsbygda er 56 prosent fattige, mens det tilsvarende tallet er 25 prosent i byene.
Malawi får støtte fra både Det internasjonale pengefond (IMF) og Verdensbanken. For å kunne motta denne støtten har landet måttet åpne for privatisering av telekommunikasjon, kraft, vann, banker og mikrokredittinstitusjoner. Myndighetene har også måttet arbeide for privatisering av Agricultural Development and Marketing Corporation (ADMARC) som kjøper og selger landbruksvarer.
*Camilla Mellemstrand er utdannet journalist med mastergrad i miljø- og utviklingsøkonomi, har vært Fredskorpser for National Smallholder Farmers' Association i Malawi.