President Abdoulaye Wade har i sin presidentperiode holdt nær kontakt både med vest og øst, med besøk av USAs president Bush i 2003, og avlagte besøk i Kina og Iran for å knytte tettere kontakt i 2006. På nasjonalt nivå har det oppstått politiske konflikter internt og i forholdet til den brede opposisjonen. En fraksjon forlot Wades Parti Démocratique Sénégalais etter at Idrissa Seck, en av presidentens nære støttespillere ble avskjediget som statsminister i 2004 og året etter fengslet for trussel mot statens sikkerhet og korrupsjon i forbindelse med utsmykningen av byen Thies.
Lederen for opposisjonspartiet Parti de la Réforme, Abdourahim Agne, ble fengslet i 2005 etter å ha oppfordret folk til å gå ut i gatene for å kreve presidentens avgang. Opposisjonen mot Wade har ellers vært aktiv og består av flere partier og samlinger av partier, hvorav det største er partiet til den tidligere presidenten Abdou Diouf, Parti socialiste. Diouf har trukket seg fra politikken og er nå generalsekretær for den internasjonale Frankofoniorganisasjonen (OIF). Kvinner markerer seg i det politiske liv og innehar 22 av 120 representanter i nasjonalforsamlingen.
Ytringsfrihet
Når det gjelder menneskerettigheter har det på internasjonalt plan blitt rettet oppmerksomhet mot Tsjads tidligere diktator Hissène Habré. Han har vært i eksil i Senegal siden 1990 og ble arrestert høsten 2005 etter begjæring om utlevering til Belgia, hvor han er siktet for forbrytelser mot menneskeheten. Den afrikanske union har imidlertid bestemt at Habré i stedet for å utleveres til Europa skal få saken reist for en senegalesisk domstol.
Ytringsfriheten er blitt relativt god i Senegal, med flere uavhengige radiostasjoner og aviser, men den har vist seg begrenset når det gjelder konflikten i Casamance. Den store, private radiostasjonen Sud FM ble midlertidig stengt etter et intervju med Salif Sadio, leder for den væpnede delen av opprøret som kjemper videre. Konflikten har sitt utgangspunkt i Mouvement des Forces Démocratiques de la Casamance, stiftet på begynnelsen av 80-tallet, for uavhengighet for Casamance-regionen sør i Senegal. Casamance er isolert geografisk fra nord av Gambia og skiller seg fra resten av landet når det gjelder språk, kultur og etnisitet. Folk i regionen har følt at deres ressurser har forsvunnet til fordel for det mye mindre fruktbare nord og at ”nordistene” dominerer de lokale styringsorganene.
På tross av flere fredsavtaler, senest i 2004, og innrømmelser fra den senegalesiske stat, fortsetter noen av opprørerne under ledelse av Sadio geriljakrigen mot regjeringssoldatene og mot tidligere kampfeller som har lagt ned våpnene. Store deler av grenseområdene mot Guinea-Bissau og Gambia er minelagt og landsbyer har blitt isolert eller drevet på flukt.
Voksende innflytelse
Det sivile samfunn i Senegal består i hovedsak av fagforeninger, kvinneorganisasjoner, ikke-statlige organisasjoner og lokalt baserte organisasjoner med voksende politisk innflytelse. De hindres imidlertid av forhold som lav skriftkyndighet, klientelisme, i form av politisk lojalitet ovenfor lokale autoriteter i bytte mot beskyttelse eller av religiøse årsaker, og mangel på menneskelige og økonomiske ressurser. Selv om Senegal har en av de mest stabile økonomiene i Vest-Afrika, lever halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensa og helsesystemet er dårlig utbygd. Landet ble rammet av koleraepidemi i 2005, etter den største nedbørsmengden på 20 år. På den positive siden kan nevnes kampen mot kjønnslemlestelse, som i utgangspunktet praktiseres av 20 prosent av befolkningen. Dette ble forbudt, med mulighet for fengselsstraff, i 1999, men svært få er stilt for retten. Antallet hiv-smittede er foreløpig lavt og landets førstedame, Viviane Wade, er av mange som har engasjert seg for å holde dette tallet nede.
Senegal plasserer seg midt på treet i forhold til andre afrikanske land når det gjelder utdanning: 40 prosent av senegaleserne regnes som skriftkyndige og utdanning er obligatorisk og gratis fra 7-12 år, i teorien, men i praksis starter ca. 70 prosent av barna på skolen. Et stort antall yngre barn sendes vekk fra familien for å gå på koranskole, og mange ender opp som tiggere for marabouten, den åndelige og religiøse lederen for koranskolen, eller de stikker av fra volden de utsettes for. UNICEF fastslår at disse barna utgjør det store flertallet av de 100.000 tiggerne i landet.
Sender penger hjem
Senegals økonomi baserer seg på landbruk, især jordnøtter, men denne produksjonen har hatt problemer etter tørken de siste 30 år og fallende råvarepriser. Tekstilindustrien har også vært i vanskeligheter, blant annet på grunn av lovlig og ulovlig import, spesielt fra Kina. Fiske og turisme, samt fosfater, gjødsel og bomull har ikke gitt nok inntekter for å dekke tapet og Senegal ble det første strukturtilpasningslandet i Afrika sør for Sahara i 1980. 23 år senere gikk landet inn i en avtale om såkalt Poverty Reduction Strategy Paper med Verdensbanken, som er av landets største bistandsdonorer sammen med Frankrike, EU, USA og Japan.
En annen viktig bistandsstrøm kommer fra senegalesere i utlandet, som i 2003 sendte over 3,5 millioner amerikanske dollar til hjemlandet. Stadig flere prøver å reise til Vesten, mange på en livsfarlig ferd med fiskebåter via Kanariøyene. Emigrerte senegalesere har også bidratt til utbygging av mobiltelefonbruk i landet, 85 prosent av befolkningen lever nå i områder med dekning og mobiltelefon var et viktig hjelpemiddel i kampen mot gresshoppeinvasjonen i 2005.
Etter det tragiske forliset med fergen Jola i 2002 har båtforbindelsen mellom Dakar og Ziguinchor vært stengt. Gjenåpningen i 2005 letter transporten mellom nord og sør, som i mellomtiden har foregått på dårlige veier rundt eller gjennom Gambia, men vekker også vonde minner for senegaleserne.
*Kristin Vold Lexander er PhD-stipendiat Universitetet i Oslo og jobber med bruk av afrikanske språk i IKT i Senegal.