President Conté er både statsoverhode og regjeringssjef i republikken Guinea. Conté oppnevner selv de fleste maktposisjonene i landet og har sittet med makten siden han gjennomførte statskupp i 1986. Selv om det har blitt avholdt flerpartivalg i Guinea siden 1993, betrakter de fleste valgene som spill for galleriet. Opposisjonen begrunnet sin boikott av presidentvalget i januar 2003 med at Conté aldri ville overlate makten til noen andre så lenge han lever allikevel. Conté og hans regjeringsparti Parti d'unité et progrès (PUP) sikret seg da sju nye år med makten med 95 prosent av stemmene. Valgdeltagelsen i byene er anslått til rundt 30 prosent og kun ett relativt ukjent parti stilte til motvalg.
De siste årene har den politiske opposisjonen og den sivile befolkningen kommet sterkere på banen med krav om bedre leveforhold og politiske reformer. Landets to største fagforeninger har sammen avviklet to generalstreiker. En koalisjon av syv opposisjonspartier som kaller seg Republican Front for Democratic Change har nå inntatt den politiske arenaen. De har offentlig anmodet Conté om å forlate makten frivillig før andre tar beslutningen for ham. Koalisjonen består blant annet av tidligere statsminister Sidya Toure og Guineas mest profilerte opposisjonspolitiker Alpha Condé.
Staten innfrir ikke
Staten Guinea klarer ikke å dekke befolkningens grunnleggende sosiale behov. Under 20 prosent av befolkningen har tilgang til elektrisitet. 40 prosent av befolkningen mangler tilgang til rent drikkevann noe som blant annet gjør dem ekstremt utsatt for epidemier. Forventet gjennomsnittlig levealder i Guinea er 54 år.
Vest-Afrika er per dags dato verdens fattigste region, preget av mange og langvarige borgerkriger og humanitære kriser. Guinea har gjennom de siste ti årene tatt imot så mange som en million flyktninger fra nabolandene. Flesteparten av disse har nå returnert til sine hjemland. Men regional uro alene kan ikke forklare hvorfor 54 prosent av guineanere lever under fattigdomsgrensen. Guinea bevilger minimalt over offentlig budsjetter til utdanning og helse. Dette har ført til at kun 26 prosent av jentene over 15 år kan lese og skrive. Tallet for gutter er høyere og ligger på rundt 59 prosent.
Hva rettsikkerhet angår, bryter Guineas sikkerhetsstyrker og andre offentlig ansatte rutinemessig vesentlige sivile og politiske rettigheter. Landet har en lang tradisjon i å skåne politi og andre statlig ansatte fra strafferettslig forfølgelse. Etter fem dager med generalstreik i juni 2006, begynte politi og sikkerhetstyrker å skyte direkte inn i folkemassene. Human Rights Watch rapporterer om 13 drepte. Tilfeldige tilskuere til opprøret ble også brutalt slått ned, ranet og endog voldtatt av sikkerhetsstyrkene. Politiet brukte i etterkant torturmetoder for å fremtvinge tilståelser. Metodene som ble brukt var blant annet slag, brennemerking med sigaretter og bruk av etsende kjemikalier. Forholdene i landets fengsler er så dårlige at fanger dør mens de venter på at rettssaken mot dem skal ta til.
Rikt på ressurser
Guinea er rikt på mineraler og har blant annet halvparten av verdens bauxittreserver. Foruten bauxitt eksporteres også diamanter, gull, jern og diverse landbruksprodukter. Guinea har også forekomster av uran og potensialet til industrialisert jordbruk, fiske og utbygging av vannkraft.
De siste årene har vært preget av økende fattigdom og skyhøy inflasjon. I 2002 ble Guinea fratatt retten til videre støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF). En rekke krav er blitt stilt av IMF for en eventuell gjenopptagelse av støtten. Blant annet å begrense det offentlige budsjettet til et absolutt minimum. Mange statlige bedrifter er blitt privatisert og 1. mars 2005 ble valutakursen gjort flytende. Statlige støtteordninger for å regulere prisen på blant annet bensin og ris er frafalt.
Siden valutakursen ble gjort flytende har valutaverdien tapt seg radikal. Importvarer som ris og olje har blitt radikalt dyrere, og landet taper i tillegg eksportinntekter. I januar 2005 kunne du veksle en amerikansk dollar med 2550 guineanske franc. I september 2006 trengte du 4690 guineanske franc for å kjøpe en dollar. Dette har hatt katastrofale konsekvenser for den jevnlige guineaner og ført til en skyhøy inflasjon. Tilbud av sosiale tjenester og infrastruktur har nærmest kollapset, inkludert transport og telekommunikasjon. En 50 kilos rissekk koster nå en høy månedslønn og offentlige lønninger stiger ikke i takt med prisnivået. Det er først og fremst disse hendelsene som har fått studenter og arbeiderbevegelsen til å streike.
Økonomiske utsikter
Utstrakt korrupsjon og mangel på infrastruktur blir hyppig nevnt som Guineas største hindringer for videre økonomisk utvikling. Det internasjonale samfunnets tilbakeholdenhet med utviklingshjelp har spesielt rammet de svakeste i samfunnet. For å sikre en positiv utvikling i Guinea er det viktig for landets politikere og det internasjonale miljøet å fokusere mindre på president Conté og mer på reformer og minsket makt til presidenten.
Mange analytikere frykter at Conté’s helse ikke vil tillate ham å sitte ut regjeringstiden. Det er da en reell fare for at et nytt militærregime vil kuppe makten. Det er positivt å registrere at sivilbefolkningen i økende grad nå deltar i prosessen med å demokratisere det politiske systemet og sette fattigdomsproblemet på dagsordenen.
*Øystein Tandberg har en Master in international business og har deltatt i redigeringsarbeidet med årboka.