Den rekordhøye økonomiske veksten som på 1970- og 1980-tallet ga Elfenbenskysten navnet ”Det afrikanske miraklet”, stagnerte utover 1980-tallet. Landsfaderen Félix Houphouët-Boigny nøt hele sin levetid internasjonal respekt for sin evne til å skape vekst, sosial fremgang og politisk stabilitet.
Fra begynnelsen av 1980-tallet måtte han likevel godta stadig større innblanding fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet i den økonomiske politikken, som følge av en voksende utenlandsgjeld og en stadig voksende økonomisk krise.
Nasjonalisme
Houphouëts etterfølger, partifellen Henri Konan Bédié, møtte økende sosial misnøye. Samtidig var hans eget parti splittet etter Houphouëts død. Bédié svarte med å utvikle en ivoriansk nasjonalisme, basert på begrepet ivoirité. Denne politikken ble i økende grad opplevd som diskriminerende, ikke bare mot landets mange immigranter fra nabolandene Burkina Faso og Mali, men også mot ivorianere fra den nordlige delen av landet.
I 1995 ble Allassane Ouattara fra utbryterpartiet Rassemblement des républicains (RDR) ekskludert fra presidentvalget gjennom en endring av valgloven som rammet ham fordi hans far var fra Burkina Faso.
Militærkupp og gamle stridigheter
Julaften 1999 ble Bédié felt i et militærkupp. Etter noen måneders militærstyre ble Laurent Gbagbo, leder for partiet Front Populaire Ivoirien (FPI) valgt til president i oktober 2000. Valgreglene var imidlertid igjen omstridte, og valget ble boikottet av både RDR og Bédiés parti, Parti Démocratique de Côte d’Ivoire (PDCI).
Valget ble fulgt av protester og vold. Den største utfordreren var fortsatt Allassane Ouattara, som utnyttet utestengelsen fra valget i 1995 ved å presentere konflikten som etnisk og religiøs. Han mobiliserte befolkningen i nord, innvandrere og muslimer og hevdet at de var politisk ekskludert på grunn av sin religion eller etniske tilhørighet.
I virkeligheten var bakgrunnen for Ouattaras eksklusjon mer sammensatt. Som statsminister i 1990-1993, Houphouëts siste år i presidentsetet, hadde han vært ansvarlig både for en svært upopulær økonomisk nedskjæringspolitikk og for brutal undertrykking av den demokratiske opposisjonen, som var ledet av Laurent Gbagbo. Ouattaras bakgrunn fra IMF ga hans regjering tilnavnet ”regjeringen med IMF-gutta” og gjorde ham til en hovedfiende blant opposisjonen.
Gbagbo, på sin side, hadde stått i bresjen for kampene som førte til de første flerpartivalgene i 1990. Han hadde tilhengere blant studenter, fagbevegelse og andre på venstresiden som hadde støttet ham i kampen mot Houphoët-Boignys regime og mot de økonomiske nedskjæringene. Den militante nasjonalistiske organisasjonen De unge patriotene har sine røtter i den radikale studentbevegelsen fra denne tiden. De har utviklet en sterkt fremmedfiendtlig nasjonalisme som retter sitt skyts mot de mange innbyggerne med bakgrunn fra nabolandene, og organisasjonen utgjør i dag det viktigste rekrutteringsgrunnlaget for Gbagbos militser.
Forsoning og ny konflikt
Etter kuppforsøket i 2002 ble det i mars 2003 forhandlet frem en fredsavtale i Marcoussis utenfor Paris. Her ble det nedsatt en såkalt forsoningsregjering der president Gbagbo ble tvunget til å ta inn representanter for opprørerne og opposisjonen i regjeringen. I tillegg ble regjeringen pålagt å endre grunnlovsartikkelen om valgbarhet og om statsborgerskap samt lovgivningen om retten til jord. Opprørerne forpliktet seg til å delta i avvæpningsprogram.
De politiske reformene lot imidlertid vente på seg, og opposisjonen suspenderte flere ganger sin deltakelse i regjeringen. I mars 2004 ble en fredelig demonstrasjon arrangert av opprørerne og opposisjonspartiene slått brutalt ned. Minst 120 mennesker ble drept av politi, gendarmeri og milits.
Konflikten tilspisset seg igjen i november 2004, da et angrep på våpenlagre i opprørernes hovedstad Bouaké endte med at ni franskmenn mistet livet. Frankrike svarte med å utradere Elfenbenskystens flyvåpen, og dette utløste massive voldelige aksjoner mot franskmenn i Abidjan.
Sør-Afrika i meglerrolle
Elfenbenskysten har etter kolonitiden beholdt svært tette bånd til Frankrike, og franske interesser kontrollerer blant annet vann-, elektrisitets- og telesektoren samt store deler av banksektoren. Motstanden mot Frankrike og deres innflytelse i landet er stor. Mens Houphouët-Boigny og hans etterfølger Bédié var svært franskvennlige, har Gbagbo forsøkt å redusere Elfenbenskystens avhengighet av Frankrike. En del av hans støttespillere anklager den tidligere kolonimakten for å ha stått bak opprøret i 2002 og være skyld i krisen i Elfenbenskysten.
Etter hendelsene i november 2004 ble den internasjonale meglerrollen delvis tatt over av Den afrikanske union, som utpekte den sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki som sin utsending. Forhandlinger i Pretoria i april 2005 fikk en viss diplomatisk fremgang da president Gbagbo anerkjente Ouattara som presidentkandidat. Mens franskmennene blir anklaget for å støtte opprørerne, har imidlertid Mbeki blitt anklaget for å være ”Gbagbos mann” og har hatt liten tillit hos opprørerne.
Uløste spørsmål
I oktober 2005 gikk Gbagbos presidentmandat ut, uten at det var mulig å arrangere nye valg. Etter anbefaling fra Den afrikanske union vedtok FNs sikkerhetsråd å forlenge Gbagbos mandat med ett år. Charles Konan Banny, tidligere sjef for den vestafrikanske sentralbanken, ble innsatt som statsminister i en ny forsoningsregjering hvor statsministeren fikk noe større fullmakter.
Motsetninger mellom Banny og Gbagbo har imidlertid vanskeliggjort en effektiv styring, og fundamentale spørsmål om statsborgerskap og stemmerett er fortsatt uløste. Videre krever Gbagbo at opprørerne avvæpnes før valg kan arrangeres, mens opprørerne mener at avvæpningen også må gjelde Gbagbos styrker og militsen. Det er fortsatt et åpent spørsmål når det blir mulig å arrangere valg.
*Guro Almås er daglig leder i Fellesrådet for Afrika og har skrevet hovedoppgave om Elfenbenskysten.